Alghero – og vår første uke med utforsking av området

Da er vi godt installert i Alghero, i leiligheten vi har leid frem til 1. mai.
Vi har på turen vært innom flere av de stedene vi vurderte for langtidsleie, og hver gang har vi tenkt at det var bra vi ikke valgte å bo her. Så nå var vi skikkelig spente på hva vi syntes om Alghero. Men vi er enige, Alghero var et godt valg.
Herfra skal vi kombinere avslapping, med utforsking av Sardinias vestkyst.

Bosa ligger langs elven Temo, et par kilometer inn fra kysten, og lørdag 16. mars bestemte vi oss for en tur.

På avstand ser man de fargerike husene som byen er så kjent for, og den godt bevarte borgen som troner på toppen over byen. Men når man kommer inn i selve byen, er det altfor mye slitasje og for mange falleferdige hus for vår smak. Gatene og smugene opp mot borgen er sjarmerende, steinlagt med gammeldags brolegging, men flere av de små sidegatene er forsøplet og skitne med knuste flasker og etterlatt dritt og lort. Kanskje det blir ryddet opp og ordnet før turistsesongen, men vi var ikke imponert.

Da var jeg mer betatt av vårt neste stopp på turen, Cane Malu. Det var som å komme til månen, med det nakne steinlandskapet, de små kratrene og de grønnskimrede steinformasjonene.

Mandag var det strålende norsk forsommervær, og vi bestemte vi oss for en ny fjelltur. Denne gang til Capo Caccio. Det var mildt sagt ulent terreng.

Den merkede stien var dekket av spisse steiner, og vi klatret bratt oppover mellom kratt og ville blomstrende rosmarinbusker. Det luktet godt, og fikk meg til å få lyst på nygrillet lammestek. Sulten forsvant imidlertid raskt, da vi oppdaget at vi hadde mistet merkingen. Stien vi nå fulgte, kom nærmere og nærmere kanten av stupet. Hvordan jeg klarte å komme forbi den siste svingen før stien snudde og gikk vekk fra stupet igjen aner jeg ikke, men jeg tror at jeg holdt pusten hele veien. Bjørn påstår at jeg var flere meter fra stupet, men jeg kan sverge på at det føltes som om jeg tråkket på kanten.

Jeg ble ikke det minste beroliget da Bjørn sa «Nå kan du være stolt av deg selv, jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få deg forbi denne passasjen her!»

Det er ille nok å gå opp mens man passer på å stirre innover og ned i bakken, men enda verre å gå ned og være nødt til å se stupet nærme seg.
Så da vi kom til toppen erklærte jeg bestemt, at hvis jeg måtte ned samme vei ned som vi var kommet opp, kom jeg til å overnatte på toppen til noen fant ut at de måtte hente meg med helikopter. Bjørn tenkte nok at han måtte berolige meg med å skifte samtaleemne – men jeg må si at temaet testamente ikke hadde riktig effekt…

Gudskjelov og takk, vi fant en trygg vei ned igjen, og til og med et sted hvor vi kunne nyte kaffekoppen med nydelig utsikt over havet uten at jeg fikk dødsangst.

Da vi kom ned til sjøen fant vi en liten strand, med et oppslått kart med flere turforslag.
– Se der, sa jeg begeistret. – Det er ikke langt til Cala d’Inferno, skal vi gå opp dit?
Bjørn snudde seg og så granskende på meg før han sa tørt: – Så du tenker at vi skal gå opp til kanten av et nytt stup?
Jeg må virkelig jobbe hardere med å tenke før jeg snakker…
Vi bestemte oss for å hente badetøyet og ta årets første bad i stedet. Et par amorøse, vinterkledde italienere hadde funnet seg et hjørne for seg selv på stranden, opptatt av hverandre. Bjørn og meg i badedrakt virket tydeligvis forstyrrende på paret. De trodde øyensynlig at vi var gale, og pakket sammen og gikk.

Dagen etter var det fortsatt nydelig vær, og vi bestemte oss for en ny fottur. Denne gangen til Parco di Porto Conte. Målet var Punta del Giglio.

Vi følte at vi hadde hele parken for oss selv, der vi vandret mellom palmer, grønne trær og blomstrende busker. Fuglene kvitret og i grøftekanten hørte vi raslingen av firfirslene når vi passerte. En og annen sommerfugl flagret mellom de fargerike småblomstene langsmed veien. Det var ikke vanskelig å se at her bodde det villsvin. De hadde virkelig satt sine spor, der de på letning etter mat hadde kastet jord, planter og steiner i alle retninger.

Etter å ha vandret i dette paradiset i en halvtimes tid uten å se tegn til en levende sjel, besluttet jeg meg for å kvitte seg med den halvliteren med te som jeg, helt uten å tenke på konsekvensene, hadde helt i meg til frokost. jeg har ikke tenkt å gå i detalj, men det var naturligvis akkurat da det kom en bil kjørende, den eneste vi så på hele turen.

Punte del Giglio måtte naturligvis befinne seg på toppen av en klippe, sammen restene av italienske forsvarsverker fra 2. verdenskrig. Heldigvis gikk veien frem til toppen på baksiden av klippekanten, uten noen fare for sarte sjeler med høydeskrekk. Skjønt det oppsto en smule uenighet om hvor den medbragte lunchen skulle inntas, da vi nådde toppen.

Til slutt foreslo Bjørn lettere irritert at jeg var helt trygg for høyder, hvis jeg spiste nede i et av bomberommene. Men vi fant et sted til slutt, som vi begge kunne være enige om.

På tilbakeveien fulgte vi stien langs sjøen, og stoppet for et bad en kaffekopp på stranden Cala Bramassa.

En ny dag på stranden i finværet var ikke å anbefale, så vi bestemte oss for en ny tur til Punta del Giglio, denne gangen en litt lenger tur med start fra østsiden. Det ble ganske raskt klart at dette ikke var den vanlige turistveien, og vi strevde litt for å finne starten på stien. Men da vi kom til et skilt med Parco di Porto Conte – og VIETATO (FORBUDT, med begrunnelse at det skulle ryddes i skogen og at arbeidet ville være ferdig våren 2018) – visste vi at vi var kommet rett. Stien var mye smalere og mer overgrodd enn turveien vi hadde gått 2 dager tidligere, og her og der måtte vi klatre over eller krype under et nedfalt tre. En lang slange på minst en meter, snodde seg i rasende fart over veien rett foran oss, så fort at vi ikke rakk å bli redd.

Jeg er prinsipielt ikke i mot villsvin, så lenge de er godt grillet og serveres sammen med grønnsaker, en smakfull saus og en god sardinsk rødvin. Jeg synes også villsvinunger er skikkelig søte. Problemet er egentlig at med skikkelig søte villsvinunger, følger det alltid med en illsint villsvinmamma.

Lunchen ble inntatt samme sted som sist, på Punta del Giglio på kanten av en kanonstilling, med nydelig panoramautsikt mor Alghero i øst, havet i sør og og Capo Caccio i vest. Vi satt med kaffekoppen og filosoferte over livet – og døden. Mens jeg fulgte med på en måke som svevde rett forbi oss, knappe 100 m over vannflaten langt der nede, erklærte jeg at hvis jeg ble gjenfødt på nytt skulle det i alle fall ikke være som fugl. Bjørn mente at det ikke var noe problem for meg å være fugl, bare jeg sørget for å bli en pingvin, eller eventuelt en struts hvis jeg synes Sydpolen var for kald.