REISEBLOGGEN-Bli med på tur!
Alpene – Stelviopasset til Baita de l’All -et paradis i Valdidentro
Vårt første stopp i alpene var et litt slitt østerisk hotel, høyt opp og langt inn i enden av en blindvei. Menyen var meget begrenset og vinlisten ikke eksisterende. Men vi var sultne og klarte oss godt med det de hadde, Wienersnitsel og den lokale hvitvinen. Det var den eneste vinen de hadde, og i følge kelneren skulle den være veldig god. Det kan vel muligens diskuteres, men den andre flasken smakte i alle fall mye bedre enn den første.
En busslass med kinesere ankom etterhvert hotellet, og myldret ivrig rundt med mobilkameraene for å forevige besøket. Vi drakk hvitvin og lo av flokken, som tok bilder av naturen og seg selv i alle mulig positurer. Dagen etter var det vi som tok fotografiene, men da var bussen dratt, så ingen lo av oss.
Bjørn har lenge snakket om å kjøre over Stelviopasset, 2758 meter over havet. Han føler visst at han lever, når vi klatrer oss frem og tilbake oppover smale veier, der det eneste som skiller oss fra evigheten er autovernet og en lite gjennomtenkt bønn til de høyere makter i fra passasjersetet. Stadig passerte vi svettende og pesende syklister som, i tillegg til fallhøyden, risikerte å dø av hjerteinfarkt mens de gjennomførte den store manndomsprøven. Motorsyklistene med sine livsfarlige forbikjøringer nevnes bare i forbifarten, alle vet hvilken fare for mye testosteron på to hjul innebærer.
Men jeg må bare si det. Personlig føltes det ikke som om jeg levde før vi var trygt parkert på toppen, og jeg kunne konstatere at nedstigningen på den andre siden var mye enklere.
Siste stopp på turen sammen med Øystein og Gerd, var Baita de l’All i Valdidentro i Italia.
Bjørn ville aldri ha kjørt ned den smale, bratte veien til det lille hotellet, hvis han ikke på forhånd hadde visst at det faktisk lot seg gjøre. (Og bildet er fra den gode og brede delen av veien). Trygt nede ved elven, fant vi paradis. Hotellet har bare 6 rom, alle med sin helt spesielle egenart og charm, koselig hage, ekstremt trivelig og hjelpsom betjening og en restaurant som serverer nydelig, lokal mat, det meste fra egen gård og produksjon. Vil du oppleve noe helt spesielt, kan vi anbefale stedet på det aller varmeste.
Noen hadde lyst til å ta med en kattunge hjem…
Her er ingen vinliste, men en vinkjeller der gjestene selv velger drikkevarene. Det var Bjørn som fikk ansvaret for det viktige valget
Maten og presentasjonen var fantastisk.
Siste dagen med Øystein og Gerd var vi på vandretur opp til Alpe Boron på 2050 meter, og vi er litt bekymret for om vi slet dem helt ut, selv om det var en flott tur.
Mens Gerd og Øystein satte kursen hjemover, bestemte vi oss for å bli to dager til i paradis, med flere vandreturer og god mat før vi dro videre
Planen var å reise videre til Zermat og Matahorn, men Bjørn har visst andre planer så det får blir neste gang. For tilbake hit, det kommer vi helt sikkert. Så får jeg se, hvor vi ender opp når vi drar videre i morgen.
Heisan.
Jeg googlet litt etter informasjon om apoteker Johan Chrstopher Brun, så dukket deres reiseblogg opp. Det var spennende å lese det du hadde skrevet om han, og se de gamle bildene du hadde lagt ut. Så du skrev at du hadde arvet et fotoalbum med mange bilder fra sommerstedet «Heimstad». Det har seg slik at jeg også har arvet et fotoalbum etter han, men de fleste bildene er av ukjente personer. Ser at din oldefar var Johan. Min oldefar var hans storebror, Lorentz Brun.
Det hadde vært morro om det en dag hadde vært mulig å sett bildene fra sommerstedet.
Mvh Christian
Hei!
Så hyggelig at du likte slektsdelen av reisebloggen vår. Jeg arbeider stadig med den, så det kommer nok mer om slekta bakover i tid etterhvert 🙂
Så vidt jeg har forstått, arvet alle Brun barna hvert sitt Heimstad-album med identiske bilder. Dessverre er mitt album, som ditt hvis jeg forstod deg riktig, helt uten tekst som sier noe om hvem som er avbildet. Jeg har klart å identifisere noen ganske få, men skulle gjerne ha identifisert flere. Noen av bildene i mitt album finner du igjen i Trondheim byleksikon. De er så vidt jeg vet fra albummet etter datteren Eleonore (g.Nissen).
For noen år siden var jeg en tur i Trondheim. Heimstad eksistere fortsatt, og er veldig lik de gamle bildene jeg har, i alle fall fra utsiden. På den fredete gravplassen utenfor domkirken er det et område hvor Brun familien er gravlagt. Både min oldefar Johan, din oldefar Lorentz og deres foreldres gravstiener er der fortsatt.