En begivenhetsrik uke på Sardinias østkyst. I Cala Gonone og med besøk til Cala Luna og Tortoli

Det har vært en begivenhetsrik uke på Sardinias østkyst. For hvor ofte opplever man egentlig å få en diger, rødbrun hesterompe klemt inn gjennom det åpne bilvinduet på passasjersiden?
Men jeg får kanskje begynne med begynnelsen.
1. mai tok vi farvel med Alghero, og reiste østover i tåke og litt regn. Ikke på motorveien, men over fjellene. Man vet man er litt utenfor allfarvei, når det gjennom sprekkene i asfalten midt i veien, vokser gress og fargerike blomster. Og så viser GPS’en at vi skal svinge av på en enda mindre vei for å nå målet.
Vi kom frem til Cala Gonone på ettermiddagen og installerte oss i vårt hjem for de neste 5 dagene, en fin liten leilighet oppe fjellsiden, med nydelig utsikt over Middelhavet.

Cala Gonone var opprinnelig en liten fiskerlandsby, der det frem til 1950-tallet kun var fremkommelig med båt. Nå er det tunell fra Dorgali og vei ned til kysten, og Cala Gonone er blitt en typisk ferieby. Men vi fant den allikevel charmerende og et utmerket utgangspunkt for spennende ekspedisjoner.

Det er litt kipt å oppdage at det sitter en skrue i det ene dekket, men på den andre siden var det jo greit at det ikke lekket ut noe luft, og at vi oppdaget det før vi sto med flatt dekk på en eller annen øde landevei mitt ute i intet. Vi aner ikke hvor lenge den skruen hadde sittet der, men vi var enige om at det var lenge nok. Så torsdag dro vi opp til Dorgali og fant et verksted. De var hyggelige og visste tydeligvis hva de drev med. Det tok litt tid, så Bjørn ble etter hvert bekymret for hva dette ville komme på. 20 Euro, vi vet at vi ikke ble lurt denne gangen.
Ettermiddagen benyttet vi til en gåtur ut til Ponto Panoramico. Under et oliventre i lett småregn, drakk vi kaffekoppene våre med panoramautsikt over kysten av Orosei.

Dagen etter var det strålende sol, og vi bestemte oss for å ta turen til Cala Luna, et av de mange «må se» severdighetene på Sardinia. Det var en drøyt 2 timers gåtur hver vei i svært ulent terreng, opp og ned gjennom skog og langsmed fjellsider. Bildene fra turen, får tale for seg selv.

Fredag skulle vi ta det litt rolig, etter gårsdagens litt krevende tur og bestemte oss for en biltur langsmed kysten til Tortoli. Vi traff hjemmehjelpen til vår utleier på vei ut døren, og hørte om han visste om noen fine steder vi burde besøke. Han var litt yngre enn oss, svært hyggelig og snakket litt engelsk. «Nja», han hadde i grunnen ikke vært så langt av gårde. Det hendte at noen av ungdommene dro av gårde, fortalte han. Men de litt eldre syntes i grunnen de hadde det bra nok der de var. «Dere vet», sa han og smilte. «Det er ikke så lenge siden det ble sett på som svært mistenksomt, hvis en herfra fant på å gifte seg med noen så langt vekke som fra en av nabolandsbyene». Men han mente å vite at det var noen fine svingete veier og flott utsikt.
Det viste seg at det hadde han rett i. Turen gikk oppover langs svingete veier, i en natur og et landskap som var så vakkert at det ikke kan beskrives. Verken med ord eller bilder. De fleste kjørte forsiktig, og nøt turen. Skjønt av og til ble vi forbikjørt av et testosteronoverskudd på to hjul, som raste forbi i en uoversiktlig sving, tydeligvis med ønske om å prøve og ta livet av seg selv.

I Tortoli fant vi en 1 km lang strand, som vi hadde nesten helt for oss selv. Der spiste vi lunch, badet og solte oss, før vi satte kursen hjemover.

Bjørn hadde funnet en litt annen vei tilbake, som skulle være litt raskere. Trodde vi.
Jeg rakk akkurat å kommentere at det var pyntet med sløyfer langs autovernet, da vi oppdaget en mann som sto og vinket ved veibanen. Vi løftet hånden høflig til hilsen og kjørte videre. Bare for å måtte stoppe for et lokalt religiøst opptog etter et par hundre meter lenger fremme. Først kom et 10-talls skyttere med haglegevær og store plastposer fylt med røde patroner. De sendte salve etter salve opp i luften, det var et øredøvende leven. Muligvis tenkte de at de måtte opplyse Vår Herre der oppe, om at her nede på jorden var det et opptog til ære for ham?
Så fulgte hestene, med de mannlige rytterne. Staselige i tradisjonelle drakter, de fleste med svart bukse og en hvit skjorte som var åpen i halsen. Noen av hestene satte ikke pris på bråket. Sånn omtrent 10 m fra oss, bestemte den første seg for å prøve og kvitte seg med rytteren. Det ble steilet, hoppet, sparket bakut og kastet seg rundt. Rytteren hang på som en klegg. Det var det nærmeste jeg noen gang hadde kommet en rodeo-oppvisning. Eller det vil si, det nærmeste inntil da. Jeg skulle komme enda nærmere, sånn omtrent et par cm, eller noe sånt. Da vi nærmet oss slutten av hestefølget, var det en stor, rødbrun hingst som bestemte seg for at den ikke ville være med på prosesjonen lenger. Det ble steilet, rygget, sparket bakut og løpt. Da den kom opp på siden av bilen, var jeg bekymret for at den skulle sparke bakut. Jeg lente meg så langt jeg kunne mot Bjørn. Heldigvis bestemte den seg for bare å rygge. Bilspeilet knaste og bilen ristet, da den store, rødbrune hesterompen kom brasende inn av det åpne passasjervinduet. Hadde ikke rytteren vært så dyktig, hadde han kommet seilende ned på fanget mitt. Både han og hesten snudde seg overrasket, for å se hva som så brått og brutalt hadde stoppet ferden. Halvveis liggende over Bjørn, løftet jeg avvæpnende hånden og sa automatisk «Va bene» (Det går bra). Raskt kom det en annen rytter til, og fikk dratt ekvipasjen bort fra bilen. Jeg ventet til de var på trygg avstand, før jeg gikk ut for å se på skadene. Speilet kunne vrenges tilbake, og siden på bilen var like hel. Det var enda godt, jeg var litt i tvil om hvordan vi skulle ha formulert oss til forsikringsselskapet, hvis bilen var blitt skadet.
Enda var det noen hester igjen i opptoget. En pappa leide en ponni med en 3-åring på i en hånd, og en fullvoksen hest med en 8 åring på i den andre. Bak 8-åringen, satt en 5 åring og tviholdt seg fast rundt livet på storebroren. Det var langt ned, og da hesten ble urolig og begynte å steile dro pappaen den raskt ned igjen. Begge guttene satt heldigvis fortsatt i sadelen. Men jeg tenkte i mitt stille sinn på norske foreldre, og hvilket oppstyr det vanligvis blir når 5-åringen har glemt sykkelhjelmen sin, en dag han skal ut å sykle med støttehjul.

Så ble det heldigvis roligere. Gutter, jenter, damer og menn i tradisjonsrike folkedrakter gikk bak faner som fortalte hvilken landsby de representerte. Helt til slutt kom to digre, raggete okser. De var var fargerikt pyntet og trakk en vogn pyntet med fargerike tøyremser. På vognen var det plassert et glassbur med en statue av den kristne martyren Sant’ Efisio som levde på 200-tallet og ble halshugget i 303 e. kr. Han sto litt på skråplanet, men allikevel. Han Foran oksene gikk spillemannen med trekkspillet og helt til slutt etter vognen, kom Vår Herres stedfortreder her på jorden i hvit kjortel og rød kappe.