Fertilia, Spiaggia di Porto Ferro, Lago di Baratz og Spiaggia la Pelosa – Vi er fortsatt på farten.

Vi har fått jevnlige værrapport fra Kristiansand. Det får Bjørn til å prise seg lykkelig over at vi er på varmere breddegrader. Han påstår at han ville blitt gal, hvis han hadde vært hjemme i Kristiansand. Det tviler jeg på. Han hadde jamret seg over kulden, klagd på vinden og forbannet regnet. Og til slutt var det utvilsomt meg som hadde blitt gal. Nå slipper vi heldigvis hele problemet, for her er det stort sett norsk sommervær.
Så torsdag 11. april tok vi på oss kortbuksen, og tok en tur i nærmiljøet. Vi fulgte våtmarksområdet Stagno di Caliche til tettstedet Fertilia utenfor Alghero.

Hele Italia er full av historie, til å med lille Fertilia. For her er en steinbro som romerne bygget, og som ble renovert i middelalderen, fortsatt bevart. Eller det vil si, halvparten er bevart. For på 1930-tallet sprengte man den andre halvparten i luften, for å få bedre sirkulasjon i vannet og slutt på malariaplagene i området. Historisk sett er jo dette trist, men for de lokale fiskerne ser det ut til å være en god løsning, for til vanlig sitter mins et par av dem på broen og håper på napp. Men når vi var der, hadde vi alle de 14 gjenværende brospennene helt for oss selv.

Når man våkner opp til 25 grader og sol fra skyfri himmel, er det bare strandtur som gjelder. Lørdag pakket vi badetøy og lunch og satte Garminen på Spiaggia di Porto Ferro. En halvtimes tid senere stoppet vi på en litt øde parkeringsplass, der vi overraskende (for meg) parkerte, uten det minste protester fra sjåføren. Vanligvis vil glasskår etter knuste bilvinduer på bakken og plakater med advarsel om å ringe 112 hvis man ser noe mistenkelig, ha ført til noe ekteskapelig uenighet om parkeringsvalget. Og selv om jeg som regel er av den oppfatning av at lykken er bedre enn forstanden og at det sikkert går bra, så pleier Bjørn å være av det litt mer pessimistiske slaget (han kaller det forutseende og realistisk). I de tilfellene jeg klarer å overtale ham og han mot formodning får rett, får jeg naturligvis høre det resten av mitt liv (uten at det har nevneverdig innvirkning på meg, neste gang slike utordringer dukker opp). Denne gangen holdt jeg imidlertid klokelig kjeft om mine observasjoner av knust glass og advarselsskilt, vi slapp all uenighet og bilen sto aldeles urørt da vi kom tilbake noen timer senere.

Søndag hadde vi planer om en ny stranddag, men Bjørn våknet og så ut som han hadde vært i krigen. Jeg kunne lett ha blitt buret inne, hvis han hadde gitt meg skylden for det hovne, røde øyet med en blå ring rundt. I stedet endte jeg på «farmacia», dvs apoteket, som raskt tilbød medisiner man kun får på resept fra legen hjemme. Jeg ba om Kloramfenikol, og fikk noen dråper som i tillegg inneholdt antibiotika. De hjalp etter noen dager, men en ny badetur den dagen fristet ikke. I stedet tok vi en tur rundt Lago di Baratz, som visstnok skal være det eneste naturlige ferskvannet på Sardinia.

Turen rundt vannet var på 8 km, og når jeg lukket øynene hørte jeg lyden og kjente lukten av norsk sommer. Men vegetasjonen her er annerledes, med store pinjefurutrær, kaktus, en og annen palme og trær jeg ikke kan navnet på. En stor svart hegre gled inn for landing på andre siden av bukten og en hvit hegre lettet fra sivet. Noen svarte ender med hvitt nebb kranglet om de beste redeplassene inne ved land, mens noen litt større svarte ender med røde hoder holdt oppsyn litt lenger ute. Grønne firfirsler var det over alt, og sommerfugler, mørkegule eller rødbrune, flagret hit og dit foran oss på stien.

Spor etter villsvin har vi blitt vant til på våre turer, her var de så ferske at de ikke kunne være mer enn høyden et døgn gamle, og vi passet på å holde samtalen i gang så vi ikke skulle komme overraskende på dem. Men det var bare noen hunder som var irriterende nærgående. Heldigvis kunne de norsk. Da Bjørn pekte på dem og morskt sa «GÅ HJEM» forsvant de.

Spaggia la Pelosa ved Stintino, er en av de mest kjente strendene på Sardinia. Vi hadde kjørt innom da vi tidligere hadde gått til Torre del Falcone, men da fristet ikke været til en strandtur. På sommeren er det begrensning på 1500 personer på stranden (det må være som sild i tønne) og man må man bestille plass og betale på forhånd. Det er slett ikke så dyrt, det er parkeringen av bilen som koster. I tillegg er det en drøss med regler som gjelder. Men vi er utenfor turistsesongen, så vi trengte ikke bry oss om noe av dette. I alle fall ikke jeg. Bjørn var litt bekymret (eller forutseende og realistisk som han kaller det) for et par av reglene, men det var helt unødvendig.

Du har sett turistbrosjyrene? En nesten folketom strand, strålende sol fra skyfri himmel, hvit sand og turkis sjø. Drømmen man egentlig aldri opplever. Mandag 15. april opplevde vi den.

Anekdote:
Første gang vi var ved Spiaggia la Pelosa, la vi merke til et eldre ektepar som så ut som de var gjenglemt engang under Hippie-tiden. De minnet meg, med unntak av slipset, ganske mye om Lillebjørn Nilsens strofer:

Han var lang og tynn og gikk med slips og sto i losjen.
Mens hun var god og rund og sto i verre …
Sammen var de ild og vann som bare mann og kvinne kan.
Det æ′kke helt uvanlig det derre.

Nå spaserte de smilende hånd i hånd på vandring langsmed strandkanten, helt upåvirket av at de tiltrakk seg en smule oppmerksomhet. Han kun iført en liten svart speedo-badebukse. Hun toppløs iført en ditto liten svart bikinitruse med g-streng, som utvilsomt var innkjøpt da eieren var yngre og i en del mindre størrelse. Man kunne trygt si at på den trusen, var strikken strukket lenger enn man kunne forvente.