Fra Siracusa til Sciacca – vi har snart kjørt Sicilia rundt

Indiana Jones og jeg har en ting felles. Vi har vært i Siracusa. Og mens Indiana i den siste filmen reiste tilbake i tid og møtte den greske matematikeren og oppfinneren Arkimedes mens Romerne beleiret hans hjemby (214 f. kr – 212 f.kr), var mitt møte med geniet på museet med kopier av hans mest kjente oppfinnelser, ved restene av gravplassen hans og ved statuen hans som står ved inngangen til Ortigia, øyen der gamlebyen ligger. Og på Piazza Archimede drakk vi kaffe og spiste Brioche con gelato (bolle fylt med is, typisk for Sicilia).

Ellers var Siracusa, i alle fall gamlebyen som vi så, et hyggelig bekjentskap. Rent og pent, orden på trafikken og flott å spasere, enten det var i labyrintene av smug og småveier i det arabiske kvarteret eller langs bymuren. Araberne overtok makten på 800-tallet, og de gule murhusene som var fremtredende i gatebildet hadde fortsatt et afrikansk preg.

En flokk med villkatter tuslet rundt, på leting etter noe godt. Bjørn var litt usikker på om dette var det rette for oss, men det syntes jeg det var. Siden ingen kunne engelsk, fikk jeg praktisert italiensken min, og med hjelp av litt godvilje og en god del gestikulering fikk vi bestilt det vi skulle. Vi satte oss inne i teltet med våre varme panini, patate fritte og en stor Dreher (lokalt øl) på deling, og så på selskapet. Innerst i hjørnet satt storfamilien i 3 generasjoner, og de minste barna (som i Norge for lengst ville vært lagt til sengs) hvinte av fryd da chips og brus kom på bordet. Et par damer med høye heler og merkeklær, som man slett ikke ventet å finne i dette etablissementet, holdt på å avslutte måltidet. På nabobordet satt et odde trekløver, med bordet fullt av tomme ølflasker. De var alle 50+. En engelskmann med t-skjorte med CREW med store bokstaver på ryggen, en italiener med kullsvart hår og grått flippskjegg som snakket engelsk med brytning og slo over på italiensk når han ble ivrig, og en avdanket punker av ukjent nasjonalitet, med hanekam som endte i en lang rastaflette i nakken. Sistemann hadde fascinerende mange ringer i begge ørene, så mange at da det ikke var plass til flere hadde han like godt festet de siste i nesen. Etter en stund reiste de seg for å gå.
– Sailors? Spurte jeg engelskmannen da han passerte oss.
– Yes. Han svaiet lett, og måtte støtte seg til en stol. Det var nok lettere å sette sjøbein på havet, enn å holde balansen på land med noen øl innabords. Så fortalte han at han seilte som frivillige maskinist om bord på en av båtene som patruljerte Middelhavet, og som plukket opp båtflyktningene som forsøkte å komme seg fra Afrika til Europa. Kameratene hans var forsvunnet mens han pratet, og han kikket seg forundret rundt.
«I’m terrible at navigating ashore, I’ve already lost my colleagues, sukket han før han forsvant noe ustø ut av spiseteltet.

Torsdag satte vi kusen til Marina di Rigusa, for noen dager med litt avslapping. Det tar på med all denne reisingen, og det var greit med noen dager uten altfor mange planer. Men jeg hadde lyst til å ta turen via naturreservatet Cavagrande, og gå ned i kløften til vannfallene og kulpene. Bjørn var ikke udelt entusiastisk, men ga etter til slutt. Her kom vi virkelig til utkant Sicilia, der vi kjørte på humpete, smale veier med kilometer på kilometer med nøye oppstablede steinmurer langs veikanten og i skråningene (og dette kan ikke sammenlignes med steinmurene vi finner i Norge). Hvor mange generasjoner hadde det ikke tatt å bygge disse?
Her og der passerte vi små klynger med falleferdig murhus, noen manglet vegger og på enda flere hadde deler av taket falt inn. Mange hadde fortsatt gardiner i vinduene, og i noen av dem bodde det fortsatt mennesker.

Det skyet mer og mer til, og det var ikke helt skyfritt i bilen heller. Da det var 1 km igjen, viste navigatoren at vi skulle svinge inn sideveien til høyre. Det er ikke ofte Bjørn og jeg er enig når Bjørns overutviklede «vær forsiktig» gener slår inn, men her var vi det. Til og med jeg forstod at det var overhengende fare for å bli sittende fast på en av de høye stenene i veibanen.

Etter et par hundre meter passerte vi den private søppelplassen deres. Hva vil arkeologene tenke om en tusen års tid når den gamle blå bilen, noe ødelagt landbruksutstyr og alt det andre søppelet ble utgravd?
Vel fremme på toppen av kløften, snirklet stien seg bratt nedover. Bjørn klaget over at han ikke hadde treningstøy, at det var overskyet og at vi sikkert var på feil side av kløften (merk Vietato-skiltet). Han mente vi heller skulle dra tilbake senere, på andre siden og med bedre vær, og jeg var dum nok til å si ja (vi kom oss aldri tilbake).

På vei tilbake til gården hadde geitene fått mat, og bjelleklang, breking og smell av horn som barket sammen hørtes lang vei. Vi så snart at det var best og være «kongen på haugen» og stå midt oppi matfatet, og de tøffeste brisket seg og sloss om plassen. De fornuftige kastet ikke bort tiden på slikt tull, og sto med bena godt plantet på bakken og spiste.
Hundene varslet bryskt at vi returnerte. Gamlemor, snøhvit i håret og godt kledd i langt skjørt og en tykk, slitt ullgenser, kom ut på trappen for å se hva levenet kom av. Gamlefar kom etter. Hvor gamle var de egentlig? Som oss eller kanskje mye eldre. Det var umulig å si?
Hundene stoppet å gjø. Jeg reiste hånden til hilsen. Gamlefar nølte et øyeblikk, før han sakte løftet sin. Vi forsvant rundt hushjørnet og ned veien tilbake til bilen.
Uansett hvor mye historie vi lærer, hvor mange utrolige byggverk og spennende steder vi ser, så er det menneskene vi møter som vi husker best. Også når møtet bare varer i noen sekunder.

Marina di Ragusa er en typisk ferieby, der det var stille og rolig nå utenfor turistsessongen.

Jeg fant et turforslag til en naturpark ved spiaggia (strand) di Randello. Her hadde vi 2 km strand helt for oss selv. Det var for kaldt til å bade, men fint og vasse når man bare hadde vent seg til temperaturen.
Medtatt lunch og kaffe nøt vi i fred og ro i friområdet under Pinjefuruer og Pistasietrær.

På vei til Sciaccha var det plass til nye severdigheter, med besøk i Valle dei Tempii (Tempeldalen) ved Agregento.

Våren var kommet til Sicilia og solen skinte fra en nesten skyfri himmel.

Det var første søndag i måneden og gratis inngang på alle museer. Etter 30 min i bilkø sammen med alle de lokale som ville benytte seg av finværet og tilbudet, med biler kjørende på utsiden, på innsiden og stående på tvers og stenge for alle de andre, mens mopedene durte i slalåm frem og tilbake i kaoset, glemte Bjørn at han hadde begynt å akklimatisere seg til italienske forhold. Det hjalp ingenting å klage. Det var bare en vei videre, og det var å følge køen som best vi kunne. Etter 45 min var vi endelig parkert.

Valle dei Tempii er en stor park, med en stor samling av gamle greske templer. Noen er ganske godt bevart, mens andre bare har et par søyler igjen. Her var avanserte vannsystemer, offerplasser og store statuer. Senere har andre erobrere overtatt, og etterlatt festningsverk og gravplasser. Vi vandret blant ruiner, oliven- og pistasietrær og fargerike villblomster i kortbukse og t-skjorte. Noen av italienerne hadde også oppdaget våren. De hadde slengt den tykke boblejakken over armen og spaserte i langbukser og sorte ullgensere i solsteken.

Sciacca var kort fortalt en liten doven fiskeriby med mange trapper, som i tillegg til fisk er spesielt kjent for sin keramikk.

Vi hadde leilighet med balkong med utsikt over fiskerihavnen.

Frokost på balkongen…

…Og lunch

Mannfolk med sneipen dinglende i munnviken ruslet frem og tilbake mellom båtene, eller satt nede på cafeene og barene ved veien. De dagene vi var der, var det først onsdag at en del av fiskebåtene forlot havnen.

Gamle damer gikk sakte oppover eller nedover de evigmange trappene med handleposene sine. På kveldstid satt fjortisene i trappen bak kirken og så på de tøffeste guttene, som durte rundt på mopedene sine uten hjelm og med sneipen hengende i munnviken. De minnet oss på hvorfor det var så mange små kors med blomster og et fotografi av en nå avdød guttunge langsmed veiene.

Nå har vi snart rundet Siscilia. Trapani er siste stopp, før vi tar fergen fra Palermo til Sardinia.