Fra Trapani på Sicilia til Alghero på Sardinia

Onsdag 6. mars ankom vi Trapani som var siste stopp på Sicilia, før vi skulle ta fergen fra Palermo til Cagliari på Sardinia. Etter andres reisebeskrivelser, forventet vi at Trapani lignet på Palermo. Søppel over alt, trafikkaos og bråk, og fare for liv og helse hver gang man skulle krysse gaten. Kort sagt fullstendig kaos. Men slik var det ikke i Trapani.

Her var det noenlunde rent og pent, en fin strandpromenade, mange flotte monumentale bygg og trafikken gikk ordnet og greit. Mengder av parkeringsvakter som villig hanket inn bøter til de som tok seg friheten og feilparkerte, medførte at dobbeltparkeringer og kaos ikke var tilstedeværende.
Parkeringsvaktene var faktisk så pliktoppfyllende at vi, da vi lørdag skulle reise videre, oppdaget at vi hadde fått en parkeringsbot. Dette til tross for at vi hadde fått hjelp av de samme parkeringsvaktene til å betale for parkeringen (på Easypark-appen). Nå venter vi spent på om det ramler ned en bot i postkassen hjemme som vi må klage på (etter sigende kan det ta inntil 5 år), men regner med at vi slipper siden de hadde registrert at bilen vår var nederlandsk.

Torsdag forhørte vi oss med resepsjonisten om en spasertur til Erice, en gammel middelalderby som ligger 750 moh (og over Trapani). Resepsjonisten himlet med øynene. Det var altfor langt, altfor bratt, stien var for steinete – Det var kort sagt helt umulig.

Romerne hadde nå tross alt klart å bygge veien for omtrent 2250 år siden da de sloss mot kartagerne, og det var strålende vær. Så vi bestemte oss for å forsøke allikevel.

Jeg må innrømme at etter den første kilometeren, var jeg tilbøyelig til å lure på om resepsjonisten hadde rett. Stien gikk virkelig rett opp, og antall høydemeter økte proporsjonalt med pulsen min.
Så ble heldigvis stien slakkere og slyngte seg mer oppover. Etter 7 km, 750 høydemeter og 2,5 timers gange nådde vi endelig Erice.
Eice var en vakker og spesiell liten by, men det var virkelig turen opp og ned som var høydepunktet.

Etter 40 års ekteskap opplevde jeg noe som aldri har skjedd før. Bjørn reiste seg opp og gikk! – Ikke fra meg, men fra ølen og pizzaen vi hadde bestilt på den lokale pizzeriaen – og fra regningen. Denne høyst usedvanlige hendelsen hadde naturligvis en forklaring som startet litt tidligere på dagen, da prisen for lunchen vi spiste på Erice, ble omtrent dobbel så dyr som menyen oppslått på veggen tilsa. Da sukket Bjørn bare irritert og sa «Det er dette lureriet jeg ikke kan fordra med Italia, men det er nå heldigvis blitt mye bedre nå, enn da vi (for 20 år siden) seilte her!»
Så da er vi tilbake i den lokale pizzariaen, der vi hadde tenkt å spise middag. Etter at vi hadde satt oss, ga kelneren oss menykartet og vi bestilte hver vår halvliter (menyen sa ½ liter) og hver vår pizza. Ølen kom, og viste 0,4 liter. Bjørn gjorde høflig oppmerksom på at vi hadde bestilt to ½ litere. Kelneren forklarte at menyen vi hadde fått av ham var den gamle menyen som var feil, og at den riktige menyen måtte åpnes på nett. Så kjekt å få vite det etter at vi hadde bestilt…
Spørsmålet om hvorfor han hadde gitt oss en gammel meny, ble ikke besvart. Nettmenyen viste seg naturligvis å ha helt andre priser på både pizza og øl. Det var da Bjørn reiste seg resolutt opp, tok jakken og halset ut med meg på slep. Tilbake sto flere sjokkerte kelnere, 2 øl og et par uspiste pizzaer.

Kvinnedagen 8. mars ble feiret i Trapani også. Men her var det mer som morsdagen hjemme. Og dagen var gul, med gule blomster og gule kaker.

Søndag kveld ankom vi Cagliari, Sardinias hovedstad, etter en 12 timers fergetur.
Vi hadde bestilt overnatting i et B&B. Det viste seg å være et rom i 4 etg i en vanlig boligblokk. Lydisoleringen i italienske hus møter ikke alltid norsk standard, vi følte at vi hadde flyttet inn hos en italiensk storfamilie. Bikkja i etasjen under, hadde behov for å fortelle alle i blokken hvor ekstremt ille det var å bli etterlatt alene. Da den – og vi – hadde lidd oss gjennom en times tid, begynte kranglingen i en av de andre leilighetene. Fruen snakket høyt og lidenskapelig i rasende fart, og det eneste vi forstod var BASTA! Som avsluttet alle setningene. I leilighetene over oss var andre par lidenskapelige, om enn på en annen måte. Det dunket og banket først i mono, deretter i stereo og i utakt. Mye kan heldigvis ordnes med sov-i-ro i ørene.
Dagene starter sunt med knekkebrød med ost og en kopp te til frokost. Deretter går det bare nedover. Her avsluttes middagen med et «lite» stykke Tiramisu (sjokoladekake med krem og mascapone). Må bare understreke at ølen er Bjørns – min er nemlig allerede drukket opp…

Mandag så vi Cagliari

Bjørn er lei av kirker, det var han strengt tatt allerede før vi dro. Men det er ikke jeg. Derfor sto han utenfor, da jeg bare skulle ta en rask titt i Chiesa di San Michele (erkeengelen Mikaels kirke). Der inne satt en eldre kirkevert på bakerste benk og ventet. Han snudde seg da jeg kom inn.
– Boungiorno, hvisket jeg høflig og smilte.
– Boungiorno. Lei parla italiano? svarte han smilende og reiste seg.
Un po’, svarte jeg og viste med 3 mm glippe mellom tommel og pekefinger omtrent hvor mye italiensk jeg kunne.
«un po’» var tydeligvis mer enn nok.
Jeg fikk en over 30 min omvisning i kirken og tilhørende rom, med lange forklaringer på italiensk om Jesus og jomfru Maria, utsmykningen i kirken med temaet Jesus og jomfru Maria, Jesuittenes historie, enda mer om Jesus og jomfru Maria, symbolene i alle de store maleriene av, du gjetter riktig – Jesus og Jomfru Maria, i tillegg til historiene til gud vet hvor mange drepte Jesuittiske martyrer fra 1500- og 1600 tallet. Det mest utrolige med det hele, var hvor mye av forelesningen jeg faktisk forstod.
Bjørn var ikke ubetinget begeistret da jeg endelig kom ut av kirken (han hadde prøvd å ringe meg, bare for å oppdage at mobilen min lå i sekken han hadde på ryggen), så da vi kom til den store katedralen var det så vidt jeg fikk lov til å ta en liten titt inn.

Tirsdagens biltur til Alghero, der vi skal være helt til 1. mai, gikk først sydover med taket nede og i lettskyet pent vær, før vi rundet sydspissen og satte kursen nordover. Vi var nesten alene på veiene, som gudskjelov holder en langt bedre standard enn på Sicilia. Vi passerte våtmarksområder, der lysrosa flamingoer sto med hodet ned og stjerten i været, mens de lette etter mat i det grunne vannet. Vi kjørte opp fjellsider, bare for å se havet åpenbare seg turkist og innbydende når vi kom over toppen. Det var dramatisk natur, grønne fjellsider, snøhvite sandstrender og bratte klipper. Vi bare gleder oss til å utforske dette paradiset videre.