Gola di Gorropu, Marinella, Porto Rotondo og Golfo Aranci. Nå er sommeren kommet til Costa Smeraldas kyst.

Vi skulle til Gola di Gorropu, den dypeste kløften i Italia og enda et «må se» i nærheten av Cala Gonone, der vi fortsatt bodde. Det var 3 alternativer, fikk vi presentert av den sporty kledde damen i øvre BaseCamp (som det ble kalt). Vi kunne kjøre jeep opp og ned. Vi kunne kjøre opp til Passo Ghenna Silana på 1000 meters høyde, og ta stien 5 km nedover til Gola di Gorropu som lå 650 høydemeter lengre nede og så kjøre jeep opp igjen. Eller vi kunne gå begge veier. Hun gjorde oppmerksom på at turen ikke egnet seg for gamle damer, og så på meg. Jeg kunne berolige henne med at jeg ikke var gammel. Bjørn trakk på smilebåndet, og jeg så strengt på ham. Den egnet seg heller ikke for folk med dårlige knær fortsatt damen. Bjørn prøvde å ymte frempå om at vi kanskje skulle ta jeep. Jeg protesterte. Jeg har nemlig slett ikke dårlige knær. Jeg har et dårlig kne, og det er noe ganske annet. Jeg måtte naturligvis gjøre som jeg ville, avsluttet damen. Og det gjorde jeg.
Så vi kjørte opp Passo Ghenna Silana, parkerte og tok de ferdigpakkede sekkene med mat og vann og startet turen nedover. Jeg kan berolige alle med at den turen passet aldeles utmerket både for alderen min og knærne mine. Mange av de andre turene vi har gått her på Sardinia, har vært mye tyngre. Det som passet litt mindre godt, var at jeg ganske tidlig på turen tråkket på en sten, som fant ut at den skulle løsne så jeg tråkket over.

Det gjorde litt vondt, men jeg tenkte at det raskt ville gå over. Det gjorde det i grunnen ikke. I stedet hovnet foten opp, mens skoen ikke utvidet seg tilsvarende. Men ned kom jeg for egen maskin, og inn i kløften også. Bjørn og jeg var imidlertid enige om at jeep tilbake kanskje ikke var så dumt. Vi startet den 4 km turen i flatt terreng til nedre BaseCamp, der jeepen skulle plukke oss opp.

Nå er jeg ikke så verst til å varier, så da jeg klarte å tråkke over igjen, var det med den andre foten. Den har den fordelen, at den er så slarkete at det sjelden gjør noe særlig vondt når jeg tråkker over med den. Ulempen er at den gir etter, og der lå jeg så lang jeg var. Enda godt at ingen så meg. Og enda godt at det bare resulterte i en lett forstuelse i håndleddet og litt småstein som måtte plukkes ut fra et lite skrubbsår på kneet.
Hadde jeg hatt vett og forstand, hadde jeg heller gått de 5 km tilbake opp til toppen. «Don’t text and drive», får en helt ny betydning, når sjåføren i jeepen du sitter i kjører med den ene hånden på rattet og den andre sms’er med en eller annen idiot du ikke aner hvem er. Og det gjør han mens bilen humper hit og ditt mer eller mindre rett oppover fjellsiden, på smale, humpete grusveier uten en antydning av noe som ligner på autovern.

Da vi, undere over alle undere, var tilbake på toppen snudde Bjørn som satt i forsetet seg og sa. «Lever du enda?» Så vidt, selv om jeg hadde holdt pusten mer eller mindre hele veien.

Så i Marinella, som var vårt neste stopp på turen, har det blitt litt mindre turer enn vi hadde planlagt. I stedet har vi funnet oss våre egne små strender og solt oss og snorklet i sjøen, som nå har passert over 20 grader. For oss har det blitt sommer. Og så har vi forsøkt å menget oss med fiffen, da vi var en liten tur i Porto Rotondo og i Golfo Aranci, men det viste seg at de ikke har ankommet enda.

Men ellers har vi gjort en masse absolutt ingen ting her på Costa Smeralda-kysten.