REISEBLOGGEN-Bli med på tur!
Koblenz i Tyskland via Luxemburg til Thionville i Frankrike
Vi startet tirsdag 9. juni fra Koblenz og syklet fra hotellet og ned til togstasjonen. Toget til Luxemburg tok drøye 2 timer og kostet 40 €.
Vi så kanskje litt forkomne ut da vi kom ut av stasjonsområdet i Luxemburg, trillende på våre 2 el-sykler, vår lille sykkelhenger og litt ekstra pikk-pakk i sykkelbagger og kurver. For et fransk ektepar, som også var på sykkeltur, slo av en prat og inviterte på en kaffe på et nærliggende bakeri.
De var på siste etappe av sin sykkeltur, og var kjent i både i Luxemburg og Metz (uttales Mess lærte vi) i Frankrike som var vårt neste stopp på ferden. De ga oss noen gode tips, før vi dro hver vår vei. De hjem til Lille etter endt reise, vi til hotellet for å sette igjen bagasjen før vi startet på utforskningen av Luxemburg og vår første dag av sykkelturen langs Mosel tilbake mot Koblenz.
Luxemburg var et hyggelig bekjentskap. Busser, trikker og tog var helt gratis å benytte, men vi brukte beina (og el-motor) og tråkket rundt mellom severdigheter, langs skogskledde turveier, langsmed små elver og kanaler og gjennom mange av de flotte parkene i byen.
Selve sentrum ligger på en topp, men det er så praktisk ordnet at når man befinner seg på nedsiden av sentrum, er det bare å rulle sykkelen inn i en av de 2 nærliggende heisene og trykke på knappen. Og vips, uten å være hverken anpusten eller svett, kan du rolig trille videre 70 m høyere.
All denne mosjonen ropte på et godt måltid mat. Det ble svineknoke med sauerkraut, stekte poteter og lokalbrygget øl fra bryggeriet der vi spiste. Avsluttet med Churros fra en benk med utsikt over deler av byen.
Bjørn påsto at vi minst måtte sykle hele neste dag til Thionville uten el, for å forbruke kveldens kaloriinntak. Heldigvis har jeg ikke med vekten på turen, så det går nok greit.
Det eneste som er verre enn edderkopper er stankelben. De har vinger, er uforutsigbare og angriper uten varsel. Tilbake på hotellrommet ble jeg angrepet av en 3-motors versjon av arten. Bjørn, som er gammel artillerist, ble sporenstraks beordret til forsvarstjeneste. Han hadde den nesten, da den tok en uforutsett unnamanøver og satte kursen i retning MEG!
Å le er skillsmissegrunn. Vi er fortsatt gift, men det er jammen bare så vidt. Det hjalp at han raskt klarte å eliminere stankelben – faren.
Dagen etter gjorde vi oss i småregn ferdig med de obligatoriske severdighetene i Luxemburg, før vi satte kursen mot Thionville i Frankrike.
Vi syklet gjennom små og enda mindre landsbyer, gjennom et bølgende landskap av åker og eng med beitende kyr og en og annen saueflokk langsmed veien. Rovfuglene patruljerte sakte over åkrene, der kornet allerede snart var klart til den første innhøstningen, i håp om å fange et stakkars småkryp som intetanende pilte rundt blandt gyldne kornaks der nede på bakken.
Vi hadde lagt turen via Rodemack, en liten fortifisert landsby 6 km syd for grensen til Luxemburg, der tiden nesten hadde stått stille. Festningen og borgmuren rundt byen var mer eller mindre inntakt, hvis man ser bort fra hva noen hundre år med vær og vind hadde gjort med de gamle byggverkene.
Å sykle etter Google maps er til tider utfordrende. Noen ganger er den, helt bokstavelig, fullstendig på jordet. Etter å ha fulgt anvisningene, svingte vi inn på en grusvei og fulgte den et stykke, før vi plutselig befant oss midt ute på en gresslette.
– Skal vi snu? foreslo Bjørn.
– Neida, veien er sikkert rett på andre siden av engen, svarte jeg.
Det var den ikke. Vi humpet og spratt over gresstuster og andre ujevnheter en god stund, før vi til slutt fikk fast asfalt under dekkene igjen.
Vi ble enige om at neste gang Google ville ha oss ut i pereferien, skulle vi heller følge bilveien. Men det er rart med det, og det kan hende at bommen over veien og skiltet med «veien er sperret» burde ha satt oss på bedre tanker. Men før vi visste ordet av det var vi midt ute på et nytt jorde.
Men frem til Thionville kom vi, for en overnatting før vi sykler videre til Metz.