Over fjellet fra Cefalu til Taormina, og en avstikker til Etna

Fredag 23. februar kjørte vi fra Palermo til Cefalu, og dagen etter videre til Taormina. Ikke på hovedveien, men over fjellet på de små svingete veiene som snirkler seg opp og ned langs de bratte fjellsidene.

Det var duskregn og skyene lå lavt, der vi klatret opp og ned mellom små vingårder, olivenlunder, et og annet blomstrende frukttre eller noen kaktus. Da vi kom så høyt at kaktusene var byttet ut med skilt om «påbudt kjetting ved snø», kringkastet Bjørn ideen om at det var på tide at jeg ble kurert for min høydeskrekk. Det ble ikke mottatt med entusiasme fra passasjersetet. Her oppe var det stadig skilt med advarsel om dårlig veiskulder, etterfulgt av synlige tegn på at veiskulderen faktisk hadde gitt etter. Og møtte man en større bil her, måtte man faktisk ut på den veiskulderen.
– Ingenting å bekymre seg for, slo Bjørn fast da vi passete en mager brun ku som, uten å ense oss et blikk, beitet ubekymret i skråningen langs veikanten. – Skulle det skje noe havner vi jo bare et stykke ned i skråningen.
Jepp, virkelig betryggende. Først triller man et lite stykk nedover en skråning, før man styrter ned fjellsiden.

-Du trenger bare å eksponeres oftere for høyder, slo Bjørn skråsikkert fast, mens jeg satt og lurte på hvorfor jeg dagen før hadde vært så entusiastisk for dette rutevalget.

Da høydemåleren passerte 1000 moh, dukket fjellbyen Geraci Sicuro opp gjennom frontruten.

På avstand så det ut som om Vår Herre hadde klistret de gråbrune stenhusene lag på lag oppover langs fjellsiden, og passet på å plassere kirken på toppen. Høydemåleren viste 1100 moh da vi passerte i ytterkanten av byen, og jeg begynte å grue meg til nedstigningen på den andre siden. Men i det vi kom over toppen, strakte lange, irrgrønne åser seg så langt øye kunne se. Her og der strakte et kirketårn seg mot himmelen, i midten av en klynge med grå hus. Smågårder lå spredd utover, med noen hvite dotter med sauer og geiter beitende i nærheten. Her var det heldigvis ingen ting å være redd for.

Taormina var en liten pittoresk by plassert på en fjellhylle knappe 250 m over Middelhavet, med utsikt over kyststripen fra Messina i nord til Siracusa i syd, mens Etnas snødekte topp skimtes i vest. Her har fiffen frekventert siden 1800-tallet. Merkebutikkene lå hulter til bulter sammen med souvenirbutikker, cafeteriaer og barer i den smale, bilfrie hovedgaten. De enda smalere sidegatene på begge sider av hovedgaten, var så bratte at her var det bare trapper som gjaldt.

Første kvelden i Taormina fikk vi siste ledige bord på en liten restaurant i en av sidegatene, og koste oss med pasta og lokal rødvin.

På søndag våknet vi til vind og regn, men utpå formiddagen bedrer været seg og vi gikk oss en tur. Det blåste friskt. Gamle menn med sixpencen trukket godt nedover ørene, gikk hutrende med raske skritt hjemover fra den lokale caffeen. Ved Piazzo Duomo hastet noen eldre kvinner inn i kirken, korset seg i døren og forsvant. Vi gjorde som de fleste turistene, stilte oss opp på Piazzaen og tok selfier av oss selv med henholdsvis Middelhavet, kyststripen og Etna som bakgrunn.

Fem russiske damer hadde tydeligvis tilbrakt dagen med shopping og nå skulle de, som oss andre, foreviges. Alle de fasjonable papirposene (sikkert i resirkulert papir for å spare miljøet) ble plassert på bakken. Et par gullfargete papirposer merket LV (Louis Vuitton) ble forsiktig plasser på benken. En av damene trakk frem et teleskopstativ for mobilkameraer og stilte det opp, mens de fire andre poserte ivrig og prøvde å se best mulig ut for fotografen. Det var ikke lett. Håret viftet ukontrollert i den friske vinden og dekket nøye sminkede ansikter og prangende diamantøredobber, som helst skulle vises på fotografiet. Lukten av dyr parfymen drev rundt på plassen, og jeg lurte på hvordan det kunne lukte så kraftig her ute. Bjørn stirret fasinert. Damen ved mobilfotoapparatet tok frem fjernutløseren, og gikk med raske steg bort til venninnene. Hun ville også være med på fotografiet.
Jeg frøs og ville gå videre.
Bjørn ristet på hodet – Wait for it, sa han.
Vi trengte ikke å vente lenge. Et ekstra kraftig vindkast feide over plassen. Gullfargede papirposer lettet fra benken og innholdet lå strødd utover bakken. Et teleskopkamerastativ veltet med et brak, og mobilen løsnet fra festet og trillet bortover Piazzaen.
– Slava Ukraina, sa Bjørn stille før vi snudde oss og gikk videre.
Målet for turen var Castello Saraceno, og etter å ha klatret 175 høydemeter med trappetrinn nådde vi andpustne toppen.

Selv om ikke høydeskrekken min var kurert, og Bjørns beroligende ord ikke hjalp det aller minste, må jeg innrømme at fra toppen av Castello Saraceno hadde vi flott utsikt over kysten og ned på Taormina.

Mandag 26. februar sto Siracusa, med en liten avstikker til Etna, for tur. Sjåføren, passasjeren og navigatoren var ikke enige om hvilken rute som var best, så valget falt til slutt på navigatoren. Det var et dårlig valg. Vi ble dirigert frem og tilbake på trange veier og gjennom små byer, hit og ditt uten at det så ut som om vi kom det minste nærmere målet. Endelig så vi en litt større vei fremfor oss, med et skilt som viste pil til Etna.
– Nå går det sikkert litt raskere, sa Bjørn optimistisk og svingte ut på veien. Vi kjørte et par hundre meter, før trafikken begynte å gå i sneglefart. Vi var havnet bakerst i et begravelsesfølge som aldri så ut til å ha noen ende.
Men til slutt kom vi oss heldigvis på riktig vei og opp til Etna.