REISEBLOGGEN-Bli med på tur!
På farten rundt Alghero og til Porto Torres, Argentiera og Stintino
Vi har vært på farten i det siste.
Tirsdag 2. april satte vi kursen nordover til Porto Torres, en typisk turistby ved kysten. Nå lå den søvnig i solskinnet, og ventet på sommerens storinnrykk.
En tur gjennom byen var raskt unnagjort, før vi fikk lyst på en is i finværet. Til slutt måtte vi imidlertid gi opp letingen etter en åpen gelateria, og endte opp med en varm kaffekopp på en nesten folketom cafe-terrasse helt nede ved sjøen i stedet. Der kikket vi utover et asurblått hav og på Korsika i det fjerne.
Bjørn og jeg har ofte med oss hjemmelaget lunch, kald drikke og kaffe på turene våre. Da slipper vi å bruke en halv evighet på å bli enige om hva vi skal spise, og en hel evighet på å finne et sted å spise det. I tillegg slipper vi skuffelsen med å ende opp med noe dyrt og dårlig, som ingen av oss er fornøyd med med.
Så før vi kjørte videre fant vi oss en benk ved sjøen, og nøt våre medbrakte hjemmelagde sandwicher og kald drikke.
Deretter gikk turen langs kysten, gjennom industriområder med vindmølleparker og ett mangesifret antall socellepaneler, på leting etter en strand der vi kunne bade. Et skilt viste veien til Spiaggia (strand) Ezzi Mannu, der vi stoppet for litt soling og et bad.
Onsdag pakket vi og dro på tur til Porto Palmas stranden ved Argentiera. Der parkerte vi bilen, slang sekkene på ryggen og fulgte grusveien som gikk langs kysten. Svabergene her, hvis man kan kalle dem det, består av fjell og lava, og mange steder kan man klart se hvordan lavaeelven har kommet ned fra fjellene og rent ut i havet.
Etter et par kilometers gange stoppet veien, og der var det flere strender det var mulig å klatre ned til. Vi tok heller den bratte stien opp til toppen av åsen. Der spiste vi lunchen vår og nøt utsikten, før vi gikk tilbake til bilen.
Men før vi dro bestemte vi oss for at hit måtte vi returnere, og da skulle vi ta med oss utstyr for å snorkle også.
Returnere gjorde vi på lørdag, etter at vi torsdag hadde hatt en bomtur sydover, på leting etter en strand der vi kunne snorkle. Det var kortbukse og t-skjorte vær, og vi kom akkurat frem i passe tidspunkt til lunch, bare for å oppdage at kjøleboksen sto igjen hjemme.
Nærmeste lille by var Palmadula 10 min kjøretur unna. Jeg kan nå opplyse om at den har 1000 innbyggere, en liten dagligvarebutikk som er stengt på lørdager, en liten turistbutikk som åpner kl 17.00 og 2 barer. Jeg entret den første baren mens Bjørn ventet i bilen, og fastslo øyeblikkelig at den var av det eksepsjonelt lugubre slaget. Tomme ølflasker og ølglass med skvetter av gud vet hva sto stablet over alt på bord, i vinduskarmer og på disken. En haug med ødelagte stoler, ødelagte trekasser og fulle søppelposer var stablet i et avlukke, som noen forgjeves hadde prøvd å dekke til med et skittent forheng. Noen karer drakk øl i et hjørne. De målte meg opp og ned på en måte som gjorde at jeg øyeblikkelig bestemte meg for å overse dem fullstendig. Men damen bak disken var hyggelig, opplyste meg heldigvis om at de ikke serverte mat på etablissementet og sendte meg videre til neste bar. Den var litt bedre enn den forrige, muligens og med litt godvilje, nærmet den seg 1 stjerne på Tripadvisor. Jeg kjøpte 2 foccacia med ost og skinke, som ble pakket ut av plasten og plasser i en mikrobølgeovn som, fant jeg ut etterpå, ikke virket ordentlig. De kostet omtrent like mye som om den foran nevnte ene stjernen tilhørte en Michelin-restaurant. Vi kjørte tilbake til stranden for å spise. Bjørn løftet skeptisk fra hverandre de to brødskivene og kikket sørgmodig på innholdet. Litt tørr skinke og en skive svett ost. Men jeg så på ham med «hvem var det som glemte igjen kjøleboksen hjemme» blikket, og han klagde ikke.
Etter å ha fortært det som i beste fall kan beskrives som vomfyll, var det på tide å få på seg våtdrakten.
Den hadde krympet siden sist. Det ble mye pesing og klaging, før jeg endelig klarte å trekke opp glidelåsen. Den satt som et skudd, og ville gjort en hvilken som helst pølsemaker stolt. Og la oss si det sånn, jeg så ikke ut som en tynn wienerpølse akkurat. Jeg forbød øyeblikkelig Bjørn å publisere bildet han hadde tatt av meg.
Og akkurat da, dunket en liten labb forsiktig borti meg. Og der sto jammen han Ludvig igjen (se forrige reisebrev), fortsatt uten Solan, men med filthatten godt trukket ned på hodet for beskyttelse mot farlige uv-stråler. Denne gangen var jeg ikke i tvil om hvilken luguber bar Solan hadde stukket innom, og tenkte med gru på hva karene der hadde sagt hvis de hadde sett meg i dette kostymet.
«Ja, ja», sa Ludvig medfølende. «Man får være som man er, når man itte ble som man skulle.»
Det hjalp litt.
Men Bjørn får fortsatt ikke lov å publisere det bildet av meg i våtdrakt.
Da gradestokken mandag passerte 26 grader og solen skinte fra en skyfri himmel, bestemte vi oss for en tur på den lokale stranden. Denne gangen var vi ikke like alene som tidligere, noen Italienere hadde også tatt turen for å nyte den fine dagen. Et par kjekkaser i 20-årene med bar overkropp og bagen henslengt over skulderen spradet forbi i vannkanten. De hadde dragetatovering på brystet, og et par dødningehoder på armene. Litt lenger nede på stranden brettet de ut de hvite badehåndklærne på sanden, og fant frem en stor rød plastbøtte med Nemo-motiv og et par lekespader. Da vi gikk, var de halvferdige med et stort sandslott med tilhørende spir og vollgrav.
Tirsdag var det væromslag, og vi byttet ut strandtur med en tur opp til Torre del Falcone i Stintino. Etterpå kjørte vi ut til en av de mest kjente strendene på Sardinia, Spiaggia La Pelosa. Det var ikke dagen for et bad, men når finværet kommer tilbake så håper vi en ny tur.
