REISEBLOGGEN-Bli med på tur!
På to hjul fra Horsens til Hou
På 1600-tallet rant Østeraa opp til Nytorvet i Ålborg.
Da sto Jørgen Olufsen ofte på trappen utenfor sitt nyoppførte bindingsverks-kjøpmannshus og skuet utover den travle aktiviteten på elven. Og vi vet helt sikkert at han ofte sto der øverst på trappen foran inngangsdøren sin, og nøt synet av livet på åen. For da Jørgens nabo Peter Røring i 1637 bygget et vindfang, gikk Jørgen til sak mot ham fordi han mistet utsikten til Fergebroen og Skib-broen fra toppen av trappen sin.
Eller kanskje kikket Jørgen opp på sin rike bror kjøpmann Jens Bangs flotte nyoppførte stenhus, et par kvartaler ovenfor?
Og hadde de forresten snakket med min 9 x tippoldemor Anne Andersdatter Juel i det siste? Hun var nemlig søster til Jørgen og Jens og bodde også i Ålborg. Og de var alle helsøsken, selv om plakettene på husene deres hevder at de bare var halvsøsken.
Men både Jørgen, Jens og Anne er for lengst døde og stett til hvile under kirkegulvet i henholdsvis Vaar Frues kirke og Budolfi kirke i Ålborg, og i dag renner det ikke lenger vann i Østeraa. Nå var det bare en strøm av biler som passerer de gamle renessansebygningene. Og to syklister på vei til togstasjonen i Ålborg. Jørgen, Jens og Anne var alle født i Horsens i siste halvdel av 1500-tallet, og det var til Horsens vi skulle ta toget.
Det eneste som kreves for å kalle en togvogn en sykkelvogn, er øyensynlig at det er to store sykkelklistremeker godt synlig på vinduene på en av togvognene. Med god hjelp fra noen hyggelig medpassasjerer, fikk vi bakset de tunge el-syklene, bagasje og oss selv opp de fire høye trinnene på sykkelvognen, og spent syklene fast i veggen. Etter en drøy halvannentimes togtur i en overfylt kupè, ble det opplyst at togets siste stoppested var Århus, men at toget videre til Fredericia via Horsens skulle gå fra samme perrong.
Så flott, tenkte vi. Da var det bare å få sykler og pikkpakk av toget og vente. Vi slapp i alle fall å baske oss opp og ned trapper, eller inn og ut av noen knøttsmå heiser der skiltet «max 21 personer» bare var en illusjon som ingen normale mennesker oppfylte.
Vi hadde akkurat fått alt ut av toget og snudd oss, da det elektroniske skiltet på sykkelvognen vi akkurat hadde forlatt skiftet fra «til Århus» til «til Fredricia». Så var det bare å streve seg opp igjen i sykkelvognen, og feste syklene på samme sted som sist.
Første sykkeletappe gikk fra Horsens til Silkeborg. Men før vi forlot Horsens ville jeg besøke klosterkirken. For der er den gamle prekestolen fra slutten av 1500-tallet, skjenket av Jørgen, Jens og Annes foreldre, og mine 10 x tippoldeforeldre Sissel Jørgensdatter og Anders Olufsen Bang.
Vi hadde tatt med oss en typisk dansk «frokost». Ferske rundstykker, remulade, svineribbe og hver vår lille boks med Carlsberg for å slukke tørsten. Lunsjen nøt vi i finværet i en koselig park i utkanten av Horsens, før vi startet på de 61 km til Silkeborg.
Det er noe rart med det, men alkohol har den egenskapen at selv en ytterst liten mengde gjør meg utrolig tung i beina. Og da det var 59 km igjen til Silkeborg, angret jeg en liten smule på drikkevalget. Men den slags går seg til, og jeg lærer heldigvis aldri. For tenk så mye hygge jeg da ville gått glipp av.
Bryrupbanen var i gamledager togforbindelsen mellom Horsens og Silkeborg. Og Bryrupbanestien, som vi fulgte, var naturligvis anlagt på den nedlagte toglinjen.
Danmark er flatt, og for at toget skal kjøre best mulig er gamle toglinjer enda flatere. Noen synes denne ensformigheten gjør turen litt kjedelig, men der vi syklet i en tunell av lysegrønt bladverk, i behagelig skygge mot den stekende solen fra en skyfri himmelen, koste vi oss skikkelig. Og med litt fantasi kunne man jo saktens lure seg til å tro at det var både småtroll og nisser der innimellom trærne, selvom det eneste vi så var noen mus, en hare og et par rådyr.
Etter en stopp med jordbær og kaffe ved Den genfundne Bro, en gammel togbro som var gjemt og glemt i over 80 år da Gudenåen var oppdemmet og skjulte broen, var vi klar for siste utfordring før vi ankom Silkeborg. Nemlig å forsere Silkeborgs hardeste sykkelbakke, der toppen befant seg hele 85 moh.
Før vi dro fra Silkeborg prøvde vi forgjeves å finne turistinformasjonen, på leting etter et sykkelkart:
– Nej, turistinformationen har normalt kun én vogn på pladsen i højsæsonen, fikk vi opplyst av en hyggelig dame.
Også vi som trodde juli var høysesong…
Da var det bare å stole på skilting og google maps, finne sykkelrute 29 og sette kursen mot Randers.
Fra Randers til Rebild-bakker var landskapet mer bølgete. De lange slakke bakkene var tyngre enn man skulle tro i varmen, og landskapet mer åpent. Det er godt vi har el-sykler. Men ellers gikk fortsatt ruten langsmed åkere med gyllent korn, mais og raps som snart var klart til innhøstning og innhegninger med hester og kyr som dovent viftet bort fluer og brems. De tuslet ned til vannkanten for å slukke tørsten, eller sto tett klumpet sammen under et tre i forsøket på å finne skygge for den stekende solen.
Og så gikk naturligvis ruten gjennom de mange bittesmå landsbyene som Danmark har så mange av. Alle med en liten stenkirke, en velstelt gravlund og en bitteliten nærbutikk som i de aller fleste tilfeller er nedlagt.
Siste etappe gikk gjennom naturreservatet Lille Vildemose til havet og klittene ved Dokkum. Der stoppet vi for medbragt lunch, før vi syklet den siste biten av turen hjem til Hou.
Ser ut som dere har det helt strålende🥰. Og jeg regner med at Bjørn, som alltid, gleder seg over alle de flotte kirkene😉🤣