REISEBLOGGEN-Bli med på tur!
Palermo på Sicilia og tur til Monte Pellegirini
Da fergen la til kai i Palermo på Sicilia, oppdaget jeg at Bjørn hadde begynt å bli akklimatisert til Italienske forhold. Nesten ingen passasjerer og vi satt og ventet en hel time før vi kunne gå ned til bilen, uten at det medførte noe annet enn lett overbærenhet fra sjåføren. Jeg lurer på hvordan de klarer å få alle i land før neste avgang i høysesongen? På nederste dekk der vi sto parkert, regjerte fullt kaos. Det var en trang utkjørsel, og alle ville ut samtidig. En liten rød bil på innsiden av oss, med en eldre herremann ved rattet, prøvde å trenge seg inn foran oss. Men Bjørn sto på krava, og den røde bilen måtte til slutt gi seg.
Med mindre man ønsker å skrape opp bilen, bør man kjøre minst mulig i Palermo. Men det er virkelig ikke risikofritt å bruke bena heller. Skal man krysse en trafikkert vei (og alle gater har toveistrafikk, uavhengig av hvor smale de er, om de er enveiskjørte eller om det er innkjøring forbudt) ser man seg nøye til hver side, før man tar sjansen og lar det stå til. Bjørn har en teori om at hvis man bare stirrer sjåføren inn i øynene og står på kravet, så kommer man over. Det forutsetter naturligvis at sjåføren i bilen ser at du stirrer ham i øynene, men det har fungert bra så langt. Det hjelper heller ikke at det er mange fotgjengeroverganger med fine hvite striper i veibanen her i Palermo. De vite stripene som markerer at det er trygt å krysse veien hjemme, er her et tegn på en mulig ledig parkeringsplass. Det er også vanlige trafikklys her, som lyser grønt når gående skal krysse veien. De virker sånn noenlunde etter intensjonen, i alle fall hvis man venter litt til alle de bilene som kjører på rødt lys er over.
På vei over en av hovedgatene i Palermo, stilte vi oss strategisk og ventet på grønn mann med en liten, eldre lutrygget dame som buffer på innsiden av oss. Da det skiftet fra rødt til grønt, startet den gamle damen – og vi – å gå. En bilist kom i stor fart og bråstoppet rett foran den eldre damen. Det hun manglet av størrelse tok hun igjen i stemmevolum. Da vi var kommet trygt over på den andre siden – og trafikklyset igjen viste rød mann, sto damen fortsatt igjen midt i veien så alle bilene måtte stoppe, og skjelte ut sjåføren.
Mafiaen har vært totalt fraværende ved vårt besøk i Palermo, med unntak av at vi har vært på omvisning i Teatro Massimo og sett trappen der en av de viktigste senene i filmen Gudfaren ble innspilt.
Dessuten har vi sett gravkammeret til fader Guiseppe «Pino» Puglisi i katedralen i Palermo. Don Pino var en prest som nektet å bøye seg for Mafiaen, som dermed sørget for å få ham skutt i 1993. For sin kamp mot mafiaen har den katolske kirke erklært ham som martyr, og hans ord «Se ognuno fa qualcosa, allora si può fare molto» (hvis hver og en gjør noe, kan vi sammen gjøre mye), lever videre i Palermo. Katedralen i Palermo var storslått og overdådig, og selv Bjørn som allerede begynner å gå lei av kirker og mener at vi allerede har sett nok kirker, flere kirker – og alt for mange kirker, kunne ikke nekte for at denne var noe utenom det vanlige.
Fontana Pretoria ble på slutten av 1500 tallet flyttet fra Firentze til Palermo. Øvrigheten i den katolske kirke var ikke ubetinget begeistret for kunstverket, med alle statuene som viser Guds skapelse – mennesket – aldeles naturto og stort sett uten en tråd. Det var vel derfor fontenen på folkemunne fikk navnet Fontana Della Vergogna (skammens fontene). Og Øvrigheten fikk god anledning til å beskue kunstverket, der det omkranses av rådhuset, Sant Catharinas kloster og den tilhørende kirken.
Marcato Ballaro
Etter 2 dager med vandring i larm og kaos i Palermos gater, vandrende fra den ene severdigheten til den neste, bestemte vi oss for en tur opp på Monte Pellegirini.
Nå utenfor turistsesongen ble det en minneverdig gåtur, der Bjørns app viste at vi totalt tilbakela 20 km og 500 høydemeter. Og vi traff nesten ikke et eneste menneske på turen, som gikk i strålende solskinn langs den stenlagte pilegrimsveien som slynget seg oppover mellom kaktus, fargerike blomster og grønne trær. Irrgønne firfirsle pilte over veien for å gjemme seg i gresset eller finne seg en solflekk på stengjerdet, og over oss sirklet et par rovfugler rundt og rundt på de oppadgående luftstrømmene.
Rundt hver sving foldet Palermo seg ut under oss.
Nesten helt på toppen ligger en grotte, der legenden sier at den meget religiøse Rosalia levde som eneboer og døde i 1166.
Da pesten herjet i Palemo i 1624 forteller legenden at Rosalia åpenbarte seg, fortalte hvor levningene hennes var og ba om at skulle bringes ned til Palermo og bæres rundt i byen. Dette ble gjort og pesten opphørte. Det sier seg selv at en slik hendelse gjorde inntrykk på Palermos befolkning, og Rosalia ble gjort til helgen og kirken ble bygget. Kirkerommet går inn i grotten, der levningene etter Rosalia ble funnet. Bjørn hadde i følge ham selv ikke noe behov for å gå inn i noen kirkegrotte. Dessuten hadde man – fortalte han meg – senere funnet ut at levningen i grotten var fra en geit, ikke et menneske.
Han ble nå med inn allikevel.
I stedet for å ta turistveien ut til utsiktspunktet med statuen av helgenen, tok vi en liten sti inn i skogen vi tilfeldigvis fant.
Der kom vi til et utsiktspunkt vi hadde helt for oss selv, der vi nøt solen – og medbrakt lunch og kaffe – med panoramautsikt over Middelhavet. Om vi ikke var på toppen av verden, kan vi trygt si at vi følte vi var på toppen av Sicilia.
