Påske i Alghero og besøk i Sassari

Påsken har kommet til Alghero. Den er slett ikke gul, og påskekyllinger, høner og påskeharer er totalt fraværende.

Ellers er påsken her viet korsfestelsen av Jesus og prosesjoner, kombinert med sosialt samvær med god mat og drikke.

Nesten hver dag i påskeuken har det vært parader med ulike bibelske temaer spekket med symbolikk og tradisjoner. Prosesjonene for å ære Jesus siste måltid, korsfestelsen, Jomfru Maria og oppstandelsen var blant de som fikk marsjere i fred for oss, men et par andre fikk vi sett.

Palmesøndag var det Benedizione delle Palme (velsignelse av palmene) prosesjon, der «alle» hadde flettede palmeblad. På trappen til kirken satt det to damer ved hvert sitt bord, med store poser med nyplukkede palmeblad. Et og et blad ble kunstferdig flettet, og deretter solgt for 2 Euro pr stk. Salget gikk så strykende, at de knapt hadde tid til å skule anklagende bort på frilansselgerne som lurte bak hushjørnet, og prøvde å kapre noen kunder før de nådde frem til kirketrappen.
Etter gudstjenesten toget de geistlige sammen med menigheten ut, med palmbladbukettene de hadde kjøpt på vei inn i kirken i hendene, og tok en runde rundt kvartalet.

I påskeuken har det vært mye vind fra syd, som har bragt med seg sand i fra Sahara som har gjort luften disig, natteregnet rødt som blod og bilene støvete og dekket av rødbrun sand.

Langfredag var den store prosesjonsdagen, og startet på morgenen med Jesus sin ferd til korsfestelsen. Geistligheten ledet an, etterfulgt av korpset som marsjerte i sakte sørgemarsj i sur moll. Deretter kom alvorlige gamle menn, ulastelig antrukket i svarte dresser og hvit skjorter og bærende på to svarte stiger, før en gjeng speiderne vimset hit og dit mens de prøvde å holde fanene de bar på i kryss. Kvinnene i hvite drakter med håret dekket av svarte sjal bar hvite lykter med stearinlys, som ingen kunne se om brant i dagslyset. De ble etterfulgt av nye geistlige som ledet an før korset med statuen av Jesus i full størrelse passerte. Også denne ble båret av alvorlige menn i svarte dresser. En ny gruppe med geistlige, før allmuen avsluttet prosesjonen.

Da alle hadde passert tok vi turen utover strandpromenaden for å spise is, og på tilbaketuren 1 times tid senere traff vi igjen på disse alvorlige mennene i svart dress. Dressene hadde de fortsatt, men alvoret hadde forsvunnet i et par pils nede på en av caféene langs promenaden.

Hovedprosesjonen – langfredagsprosesjonen – var på kvelden etter at mørket hadde senket seg, og gikk gjennom de smale, brolagte gatene i gamlebyen. Langs ruten var det tett i tett med tilskuere, som fikk se en fascinerende og symboltung marsj bestående av et par tusen mennesker. Noen av aktørene hadde vi sett før. Korpset spilte sørgemarsjen like surt og marsjerte like sakte denne gangen. Speideren og geistligheten var naturligvis på plass. De dresskledde herremennene var tilbake, alvorstunge og verdige. Kanskje var dressene litt mer rufsete, men ikke mye. Stigene de bar var like svarte, men Jesus var forsvunnet fra korset. Han ble båret på en opplyst plattform med et hvitt gjennomskinnelig slør over. Denne gangen var alterguttene med, bærende på sølvfat der det lå hammer, tang og nagler. Og figuren av jomfru Maria kom etter, sørgende over sin døde sønn.

Kvinnene og det var mange hundre av dem, hadde byttet ut de hvite lyktene med røde. De marsjerte i to rader, unge som gamle, i blandet en og annen malplassert mann. Nesten alle var kledd i svart, og noen av de eldre hadde svarte sjal over hodet. Alle sammen messet de den samme bønnen monotont om og om igjen:

Men her var flere. Representanter for politiet, brannvesenet og de ulike forsvarsgrenene var tidlig i prosesjonen, mens nonnene og det Katalanske brorskapet i sine tradisjonelle spanske drakter, som når sant skal sies ligner på litt mer fargerike ku-klux-klan kostymer, var plassert til slutt i prosesjonen. Så må vi ikke glemme representanter for Aleghros styre og stell og alle de jeg ikke lenger husker.

Det er sauer overalt på Sardinia, store ullene, hvite flokker beiter på de frodige fjellsidene, nede i dalene og på markene. Men i kjøttdisken er de totalt fraværende. Så selv om jeg hadde plukket med meg noe vill rosmarin fra våre turer, kunne vi bare glemme lammestek til påskesøndags middagen. På lørdag reiste vi imidlertid en halvtimes tid inn til Sardinias nest største by Sassari, og der fant jeg både fårekjøtt og kål i butikken. Så det ble, tradisjonen tro, lam til middag på første påskedag. Nærmere bestemt får- (i kål). Jammen godt vi hadde vært forutseende nok til å ta med oss aquavite fra Danmark.

Nå som påsken er over og vinden har roet seg, ser det ut som om finværet er tilbake. Så i neste reisebrev håper jeg å fortelle om nye eventyr.