Perl til Trier – Finvær og fotball VM

Publisert 18. juni 2026 av Cecilie Simon

Lørdag våknet vi opp i Perl i Tyskland, til strålende solskinn. Endelig en dag hvor vi kunne pakke ned regntøyet og heller sykle i sykkelshorts og t-skjorte. Og jeg hadde sett at det var reklamert for at slike sykkelbukser var skikkelig slankende. Jeg trakk på meg buksen og kikket optimistisk i full size speilet på hotellrommet. Det sto umiddelbart klart for meg at dette var et typisk eksempel på at reklamen lyver. For å si det sånn. Her var det ikke mye hold inn, men derimot ganske mye bulk ut, som trikoten til fulle klarte og fremheve. Jeg dro straks ned t- skjorten så langt det lot seg gjøre, og nektet Bjørn å ta noe foto.

Perl er en tysk grenseby. Sykler du 200 m oppover Mosel er du i Frankrike, krysser du elven er du i Luxemburg. Vi gjorde det siste, og havnet i Schengen.

Ikke i Shengenområdet der vi hele tiden har befunnet oss, men i selve stedet der Schengen-avtalen ble inngått og derfor har gitt navn til avtalen. Det var overraskende å oppdage at Schengen bare var en bitte liten vinlandsby med drøye 500 innbyggere.

Deretter bar det videre nedover langs Mosel i finværet.

Langs elvebredden i Reimech var det travel aktivitet. Tepper ble dandert utover gressmatten, bord slått opp og kjølebokser og store matkurver båret ned til kvinnene, som gjorde alt klart i påvente av at resten av familien skulle tilbringe lørdagsettermiddagen med piknikk langs elvebredden. Men vi syklet videre, og nå dukket de førse områdene med vinranker opp i fjellsidene.

Det er alltid en stille plass der man kan slappe av og ha picknik. Her ved en sideelv til Mosel

Da vi nærmet oss Trier, dagens mål for turen, oppdaget vi et skilt med Erdbeer, altså jordbær. Jeg stakk inn for å kjøpe en kurv, Mosel vin og jordbær passer nemlig utmrket sammen. Det viste seg å være selvplukk.

– Nei, sa Bjørn. Men jeg var allerede på vei inn blandt jordbærradene. Best å være rask så jeg slapp for mye klaging, så det ble bare tid til å plukke en liten kurv. Bærene var deilig og røde og smakte av sommer. Etterpå lurte Bjøn på hvorfor jeg ikke hadde plukket mer. Det er jammen ikke godt å svare på…

Vi hadde et par dager med selvhusholdning i Trier. Praktisk for å få vasket litt klær og slappe litt av.

Søndag lot vi bagasjen stå og syklet oppover langs Saar, en elv som renner ut i Mosel. Målet var Saarburg, en liten landsby som i følge de vanlige Youtube-reiseinfluenserne vi hadde kikket på før vi dro, var pitoresk og lite turistifisert. Javisst var den pitoresk, men lite turistifisert – not so much. Jeg antar at de fine Youtube-videoene vi hadde sett før vi dro, var tatt en svært tidlig morgenstund en god stund før turistsessongen startet.

Vi var ikke spesielt overrasket, der vi fant oss et bord på torvet med utsikt over de små vannfallene, de pitoreske altså. Mens vi nippet til et glass vin til ikke-turistfiserte turistpriser, slo vi fast at noe måtte vi jo betale for utsikten.

På vei tilbake til Trier, passerte vi Ayl-Biebelhausen. Det var en liten ikke-pitoresk by som absolutt ikke var det minste turistifesert. På det lille torvet var det byfest.

Brannvesenetet var 100 år, og feiret seg selv. Det var brannmenn i uniform bak disken som var travelt opptatt med å fylle opp de tomme ølglassene, og brannmenn i uniform foran disken travelt opptatt med å tømme dem igjen. Det var unger som sprutet vann på blink med gammeldagse brannpumper, og unger som bare sprutet vann.

Det var pølsevogn, bretzelvogn, vin fra de lokale vinprodusentene og kakeutsalg med byens husmødres hjemmebakte kaker. Alt akkompanjert av det lokale hornblåserorkesteret. Her var hverken kort- eller kontantbetaling, men et slags klippekort system. Vi kjøpte hvert vårt klippekort, og fikk en smaksprøve av det meste.

Tilbake i Trier skulle vi sykle opp til den store jomfru Maria statuen, for derfra skulle det være nydelig utsikt over byen. Et eller annet sted syklet vi feil, for vi havnet midt i viltparken i stedet. Slike er det over alt i Tyskland, små parkområder der du kan spasere på stier og gruslagte veier mellom innhegninger der det går rådyr, hjort og andre dyr. Jeg må jo si at villsvinungene var skikkelig søte, der de og mammaen var plasseret trygt på andre siden av et solid gjerede.

Noe foregikk lenger ute langs veien. Et tog av biler passerte, og snart sto det parkert biler helt ned til viltparken. Det krevde en nærmere sjekk, og vi fulgte raden av parkerte biler til restauranten i enden av veien. Tysklands første VM-kamp mot Curaçaos skulle begynne om en halvtimes tid, og tyske fotballfans satt benket foran storskjermen i påvente av at kampen skulle starte.

For dem som ikke vet det. Er det noe Bjørn syns er enda kjedeligere enn å se på kirker, er det å se på fotballkamp. Altså: Her har du en fyr som ikke brydde seg om cup finalen mellom Brann og Bodø Glimt i vår, selv om han er ihuga. Bergenser.

Bjørn ville hjem. Her krevdes umiddelbar handling, og bestikkelse slo meg som løsningen på problemet,

Fordelen med fotballkamper på storskjerm, er at det alltid befinner seg et øltelt i umiddelbar nærhet. Snart satt vi med hver vår halvliter og ventet på at dommeren skulle blåse igang kampen. Jeg fikk med meg 2-1 målet til Tyskland i første omgang, før til og med bestikkelser var nytteløse.