REISEBLOGGEN-Bli med på tur!
Piesport og tilbake til Koblenz. Vin, vin og noen borger og slott innimellom.
Bjørns mor laget vin. Hurtigvin. Mitt første møte med denne, for meg ukjente hobbyen, var på toalettet i Haukeberget for over 40 år siden. Det var det eneste rommet som oppfylte de nødvendige krav for vinproduksjon, nemlig jevn temperatur. Der boblet og putret det. Ikke fra dogjesten, men fra en av de store plastkannene med most, som sto praktisk plassert på en benk langsmed veggen. Det luktet gjær, og satt du lenge nok kjente du deg litt lettere – i hodet – når du kom ut. Etter 3 uker ble herligheten tappet på flasker og rutinert korket, klar til bruk. Piesporter var favoritten, i alle fall for to fattige studenter. Den oppfylte alle våre krav. Den var gratis, alkoholholdig og mulig å drikke hvis man ikke var altfor kresen.
Mandag 15. juni syklet vi videre, gjennom tyske landsbyer og historiske vinmarker, fra Trier til landsbyen Piesport. Og da vi satt der en deilig sommerdag, etter 70 km på sykkelsetet og med utsikt over Mosel, nippende til en virkelig god – piesport – var det umulig å ikke tenke på, at selv om den 3-ukers piesporten manglet kvalitet, hadde også den sin egen historie og sjarme. I alle fall for oss.
Værgudene hadde ikke sjekket yr.no, og sendte avgårde en siste, uanmeldte skur rett før vi tirsdag 16. juni ankom Bernkastel – Kues. Ikke før hadde vi fått på oss regnjakkene, før vi heldigvis kunne ta dem av igjen. Vi var i Bernkastel – Kues i fjor, så denne gangen var vi bare innom på en kort visitt før vi syklet videre.
Bjørn hadde nemlig booket vinsmaking hos dr Loosen.
Her sto bestillingsformular, penn, spyttebakk, vann og vinglass klare og ventet på oss. Vi benyttet oss av vinglasset og litt vann mellom prøvesmakingen av de ulike vinene.
Det var forøvrig absolutt ingen fare for å bli dehydrert på denne delen av turen. Her var tett i tett med vinothek, vingårder, vinutsalg, weinhaus, klosterkjellere, brauhäuser, bierstube, gästhaus, caféer og restauranter. Og hvis du fortsatt var tørst, var det alltids en vinomat som var oppe 24/7, der du kunne kjøpe en flaske eller tre like enkelt som på en brusautomat hjemme.
Innimellom vinsmakingene syklet vi langs Mosel på naturskjønne sykkelveier, langs grønne vinmarker og gjennom små tyske landsbyer.
Siste stopp på turen ble Müdiger, en søvnig liten landsby, der nærmeste butikk og spisested var 5 km unna. Men leiligheten hadde aircondition og det var meldt opp i 38 graders varme, så vi prioriterte en god natts søvn fremfor kort vei til mat og drikke.
I varmen satte jeg meg på sykkelen og satte kursen mot butikken 5-6 km unna, for å fylle opp drikkebeholdningen. Etter å ha bunkret vann og andre nødvendigheter skulle jeg betale. Det var utrolig lang kø i kassen, så jeg bestemte meg for selvbetjeningskassen. Hvor vanskelig kunne det være?
Vanskeliger enn jeg trodde skulle det vise seg.
Da jeg klikket betal, begynte det å blinke rødt. Etter å ha ventet en god stund, kom det en stresset butikkansatt løpende. Min elendige skoletysk har ikke blitt bedre med årene. Vokabularet mitt består vel av rundt 20+ gloser, og den stressa butikkdamen nevnte ikke et eneste et av dem.
– Ich vertehe nicht, prøvde jeg.
Det hadde den effek at damen snakket enda raskere og begynte å vifte med armene.
– I don’t understand.
Hjelpe meg! Det var fassinerende å se hvor fort det er mulig å snakke tysk med sint stemme, samtidig som man viftet hysterisk med armene. Etter en lengre helt uforstålig tirade, trykket damen på en knapp og jeg fikk betalt. Hva jeg hadde gjort galt aner jeg fortsatt ikke, men det ga meg i alle fall en interessant og morsom opplevelse.
Langs Mosel og gjennom flere av dalførene var det i tidligere tider viktige handelsruter, og de som kontrollerte dem kunne innkreve toll og opparbeide seg store rikdommer. Ulempen var naturligvis stadige maktkamper, og derfor var risikoen for å bli drept relativt høy. Behovet for beskyttelse var fortsatt godt synlig i områdene vi nå passerte, der hver lille topp hadde en borg, et slott, eller gjerne begge deler.
Et av de best bevarte slottene er Burg Eltz i fra 1400-tallet, som på grunn av de tidligere eiernes diplomatiske egenskaper knapt har vært i kamp, og derfor er svært godt bevart. Etter frokost fredag den 19. juni satte vi google på sykkelmodus og syklet av gårde for en tur til borgen. Termometeret nærmet seg allerede 30 graders merket, og vi ville gjerne av gårde før det ble uutholdelig varmt. Oppover syklet vi, til veien endte i en – trapp. Det var bare å snu og forsøke på nytt. Den neste veien slynget seg rolig oppover fjellsiden, og denne gangen gikk det bra i flere km, helt til vi kom på toppen. Der ventet en humpete skogsvei nedover og nedover, helt til den endte i en – trapp. En annen trapp denne gangen, men allikevel…
Heldigvis var vi nå bare noen 100 meter fra slottet, så vi parkerte syklene og gikk den siste biten til fots.
Hadde google vært ute å sykle på vei til Burg Eltz, var den ikke mer samarbeidsvillig på vei tilbake. Det beste man kan si, er at vi får sett en del steder vi ellers aldri ville fått sett.
Lørdag unnagjorde vi site etappe på denne turen, og da vi demonterte syklene og pakket dem inn i bilen vår, som heldigvis fortsatt sto parkert i Koblenz der vi gadde forlatt den, hadde vi logget 600 syklede kilometer på turen.