Siste uke i Alghero, med tur til Grotta di Netturna.

Livet er fullt av problemer, Bjørn har meg. Ikke hører jeg etter når han snakker, ikke følger jeg rådene hans og ikke gjør jeg som han sier. Listen over problemene jeg bringer med meg, er egentlig uuttømmelig. Og nå er vi gått inn i siste uke her i Alghero, og vår BMW kabriolet skal igjen fylles med bagger med bagasje, våtdrakter og dykkermasker, håndklær og sengetøy, for ikke å snakke om puten min og familiekalenderen som jeg nektet å la være igjen hjemme. Ja, jeg innrømmer at jeg har kjøpt noen nye klær, men det var helt nødvendig. Dessuten må vi ha med litt smågaver hjem til barnebarna. Og noen suvenirer og et par andre nyinnkjøp har naturligvis vært helt uunngåelig. Men Bjørn har tross alt kjøpt seg et par nye sko da de gamle måtte kasseres og et par svømmeføtter. I følge Bjørn må noe ut, og jeg har vært behjelpelig med å tømme både Cognac- og Aquavitflaskene vi hadde med fra Danmark. Så jeg er sikkert på at vi får plass til alt sammen…

Fredag var været endelig bra nok til at vi kunne ta den lenge planlagte truen til Grotta di Netturna. Bjørn var av den oppfatning at jeg ikke burde ta de 675 trappetrinnene ned og opp langs klippekanten ved grotten. Jeg tror det bare var en unnskyldning fordi han hadde mer lyst til å ta sightseeingbåten ut, for den trappen hadde jeg klart helt fint. Grotten går visstnok 2 km inn i fjellet, men bare den ytterste delen er tilgjengelig for turister. Her var stalaktitter og stalagmitter og naturen, med hjelp av litt menneskelig lyssetting, hadde laget en trolsk stemning. Det var en fin opplevelse.

Lørdag var vi først på tur til Torre del Porticciolo.

På kvelden var vi på vår husvert Robertas åpning av hennes fotokunstutstilling BLU. Kunstutstillinger er, hvis jeg skal være helt ærlig, ikke noe vi vanligvis frekventerer. Men vi tok høflig i mot invitasjonen, og i det lille utstillingslokalet tok vi runden og gransket hvert enkelt fotografi nøye, sammen med de andre inviterte gjestene. Med et lite glass hvitvin og litt fingermat, gikk det bemerkelsesverdig lett og kikke, diskutere og late som om vi visste hva vi snakket om. Det var enda enklere, når absolutt ingen forsto hva Bjørn og jeg snakket om.

Vi avsluttet kvelden med pizza og «Vino rosso alla casa» (husets rødvin) på en av restaurantene i gamlebyen. På bordet ved siden av oss satt et eldre ektepar fra Tyskland. De gransket vinlisten nøye, og jeg forstod raskt at her var vino alla casa totalt uaktuelt. Etter en nøye vurdering ble den ønskede vinen bestilt. Nye glass, ikke de som alle vi andre hadde, ble hentet frem og hvitvinen ankom i en lekker kjøler som ble plassert på bordet. Servitøren åpnet verdensvant flasken og litt vin ble forsiktig helt i herremannens glass. Han løftet det opp til nesen og trakk inn duften av…hvitvin. Så hevet han glasset opp mot lyset, helte det lett mot siden og gransket fargetonene nøye, før han med en lett bevegelse i håndleddet fikk den gule væsken til å rotere rundt i glasset. Han snuste igjen, før han avsluttet med å ta en liten slurk som han beholdt lenge i munnen, slik at den fikk mulighet til å besøke alle smaksløkene. Han svelget og nikket anerkjennende. Servitrisen smilte og fylte lettet opp ekteparets glass slik at de var halvfulle. Da hun var forsvunnet tilbake til kjøkkenet, åpnet tyskeren vannflasken type frizzante (sodavann) og etterfylte begge hvitvinsglassene helt fulle. Noen ganger er det virkelig vanskelig å ikke trekke på smilebåndet.

Været har virkelig slått til med god norsk sommervarme, strålende sol, 25 grader i luften og sikkert 20 grader i vannet. Vi har tilbrakt de siste dagene i Alghero på den lokale stranden. I morgen, onsdag 1. mai, sier vi farvel etter nesten 2 mnd her i Alghero. Nå går turen videre til østsiden av Sardinia.