REISEBLOGGEN-Bli med på tur!
Langs Mosel i Frankrike. Thionville – Metz – Perl
Hvis noen lurer på hva den dominerende vindretningen langs Mosel er – så er det motvind. Det var i alle fall motvind da vi torsdag den 11. juni syklet til Thionville, og motvind da vi dagen etter syklet tilbake samme vei og videre til Perl.
Kanskje var det regnet som sipet ned, men de 35 km vi tilbakela på vei til Metz var ikke de mest spennende på turen. Her befant vi oss i Nord-Frankrikes industriområde, og nedslitte fabrikker, kulldepoter og atomreaktorer forskjønnet jo ikke akkurat utsikten.
Vi hadde booket oss inn på et gammelt sjarmerende hotell midt i sentrum. Ulempen med gamle sjarmerende hotel er at de har gamle sjarmerende trapper, med trinn som heller til alle kanter, sånn helt uten noen som helst plan eller forutsigbarhet. Man trengte faktisk ikke å drikke et eneste lite glass Mosel-vin, før det medførte risiko å komme seg helskinnet opp på rommet. Men vi klarte det, også med litt edle dråper innabords.
Vi hadde fått anbefalt å spise lunch på bakeriet «Le salon Bleu» på «Place Saint-Jacques» av det franske ekteparet vi hadde truffet da vi var i Luxemburg. Det var kø ut av døren til bakeriet da vi ankom, alltid et godt tegn, men etter litt venting fikk vi bestilt mat. Vi var heldige og fant et ledig bord i 2. etg, og med utsikt over plassen utenfor kunne vi raskt konstatere at den anbefalingen virkelig var god. Det eneste jeg angrer på var at jeg hørte på Bjørn, som mente at vi fint kunne klare oss uten et av de lekre kakestykkene som lå uforskammet fristende bak disken.
Vi var også blitt anbefalt en tur til Le Musée de La Cour d’Or, med utstilling over historisk og arkeologiske funn fra romertiden og middelalderen i fra Metz. Og museet var virkelig verdt et besøk, og kan anbefales hvis man skal besøke Metz.
Bjørn hadde resignert. Ikke en eneste protest hørte jeg da jeg satte kursen mot inngangen til den praktfulle La cathédrale Saint-Étienne de Metz. Høye glassmalerier i 3 fulle etasjer prydet veggene.
Fra de over 700 år gamle enkle vinduene av tykke matte firkantete glassfliser, iblandet enkelte fargerike fliser montert sammen som blyvinduer, via middelalderen og renessansens kjente kustneres glassmalerier med bibelske motiv, til Chagals kunstverk med på store glassflater fra 1954.
Til og med Bjørn måtte innrømme at det var imponerende. Han tok seg en runde, før han stille satt seg på bakerste benkerad. Jeg vet ikke om han ba en stille bønn, slik som alle de andre som satt på benkene. Men hvis han gjorde det, ba han nok om at jeg snart var ferdig.
Jeg hadde bestemt at vi skulle spise noe fransk til middag, og den ene turistfelle-restauranten etter den andre ble forkastet etter at jeg hadde sjekket menyen. Til slutt erklærte Bjørn at enten fant vi et sted å spise nå, eller så fikk jeg ta til takke med de 2 siste tørre knekkebrødene i reservematen vår.
Det krevde umiddelbar handling, og Bjørn ble raskt plassert på en stol på nærmeste utebar med vinmenyen i hånden. Det var i grunnen behagelig å sitte slik å nippe til en god fransk riesling, og se på franskmennene som hastet forbi. Og det var også det nærmeste vi kom en fransk middag, for ingen av oss orket å lete videre etter den rette restauranten, så vi endte opp med en taco-snacktallerken på baren i stedet.
Fredag satte vi kursen tilbake mot Thionville og videre til Perl, rett over grensen til Tyskland. Værgudene var fortsatt ikke samarbeisvillige, men da vi hadde passert Thionville klarnet det heldigvis opp, så lunchen kunne inntas uten fullt regntøy. Vi håper virkelig det fortsetter sånn.
