0003 Jon Mikal Brun Simon

Mor:	Augusta Cecilie Matheson Brun	(1934-2001)
Far:	August Simon	(1897-1960)
Ekteskap:	26. aug 1939	Oslo

Familie 1:	Randi Løkke	(1934-2001)
Ekteskap:	9. jun 1962	Moss
Barn:	– Cecilie Simon – Christine Simon	(1962- ) (1966- )

Jomik ble verken døpt eller konfirmert, og derfor finner vi ham ikke i noen kirkebok. Han ble født med tysk statsborgerskap, siden begge foreldrene var tyske. Faren Vult var tysk fra fødselen av, mens moren Gulle hadde ervervet tysk statsborgerskap da hun giftet seg med sin første ektemann tyskeren Otto Landau.
14. okt 1938 fikk han sammen med moren innvilget norsk statsborgerskap.
I 1941, da han var kommet i skolealder, begynte han på sine foreldres oppstartete Steinerskole. Gulle Brun Simons skole, som den ble kaldt, hadde tilhold i foreldrenes hjem i Bernhard Herresvei 43 i Oslo. Der gikk han i 7 år, avbrutt av ca 1 års skolegang i Sverige i forbindelse med krigen. Siden faren var tysk og pasifist, ble familien nemlig etter hvert tvunget til å flykte fra Norge. De flyktet 4. sep 1944, og han har skrevet og fortalt sitt barnebarn Marianne om flukten som du kan lese her.

Etter å ha kommet velberget til Sverige ble Jomik sendt på kostskolen Trollboskolen, sannsynligvis fordi moren var syk både fysisk og psykisk etter flukten, og tilbrakte mye av året på sykehus i Sverige. Men etter juleferien 1944, ser det ut som om han nektet å reise tilbake til skolen, og han fikk til sutt lov til å være igjen hos faren i Stockholm.
Etter freden reiste familien tilbake til Oslo, der Jomik og faren ankom til Oslo den 27. aug 1945.
Like etter skilte foreldre hans lag og faren flyttet fra dem. Med unntak av et treff i 1954, så han ikke faren igjen før jeg fikk overtalt ham i 1974, fordi jeg ville ha en farfar. Moren tok ham deretter med på en lengre tur til et krigsherjet Tyskland. Akkurat når dette var er usikkert, men sannsynligvis i 1947 eller 48. Mange mente det var uheldig for ham og igjen bli revet opp fra kameratflokk og skole. De tilbød seg å ta seg av ham mens moren dro til Tyskland, men dette ville hun overhode ikke diskutere, og han måtte være med henne.
I Tyskland bodde de så vidt jeg vet i Hamburg, hos min farmors venninne. Hun drev et barnehjem for krigsskadde barn, i en by der det meste lå i ruiner etter terrorbombingen av Tyskland. Barnehjemmet var, i følge min far, det eneste huset som fortsatt sto sånn noenlunde oppreist i gaten. Om natten våknet mange av barna med mareritt, og min far, som må ha vært 13-14 år gammel, fortalte at han måtte hjelpe de voksne med å sitte på de livredde barna til de roet seg ned igjen. 
Ganske snart, etter at de returnerte fra Tyskland, dro hans mor på nytt på reise og Jomik ble igjen sendt av gårde, denne gang til Grimerud kostskole (Eckboskolen). I mangel av et passende opplegg måtte han hoppe over 1. klasse og begynte rett i 2. klasse. For en 14 åring, som de siste årene hadde hatt en svært turbulent tilværelse, er det vel tvilsomt om det å på nytt bli ekspedert til kostskole var særlig positivt. 

Fra karakteruttalelsen 7.4.1949 står det:
Jon Mikal er litt nedstemt, men han lyser opp så snart en snakker litt med ham, og jeg har ikke inntrykk av at det er noe særlig som tynger ham. Skolemessig vil han klare seg, men han er selv enig i at han tar det vel lett. Han har imidlertid lovet meg å prøve å sette tempoet opp.

Fra kostskoleåret fortalte han ikke særlig mye, bortsett fra om avstrafningsmetodene. Han satte pris på bare å få juling når han hadde gjort noe galt. Ikke sånn som tidligere, da hans far ga ham juling med belte, enten som straff for noe han hadde gjort, eller fordi han sikkert snart kom til å gjøre noe galt.
Dessuten var det utedo på skolen. Den måtte tømmes med spade og trillebår, en jobb som ble gitt som straff når noen hadde gjort noe galt. Hadde det vært en periode uten at noen hadde foretatt seg noe ugang, ble doene overfylte. Da var det ikke store guttestreken som skulle til før man, bokstavelig talt, hadde en drittjobb foran seg.

I 1949 var han tilbake i Oslo, der han begynte på Ullern gymnas. Skolegangen hadde et avbrudd høsten 1950 fordi, som hans mor skriver i en søknad til Statens Håndverks og Kunstindustriskole 15.5.51:
…jeg var syk og til kur i utlandet. Han var i denne tid anbrakt i en privat skole hvor han blant annet var med på et bygg og gikk tømmermannen og taktekkeren til hånde… Han har derfor ikke greiet å innhente sin klasse – derfor den store forskjell mellom hans karakter til eksamen 1950 og av mars-april i år.
Det endte med at han måtte gå opp som privatist og forbedre sine karakterer, og vel aldri klarte å få fullført alle fagene på gymnasiet.
Engang i første halvdel av 1950-tallet startet han på Statens Håndverks og Kunstindustriskole i Oslo, men måtte slutte i 2. klasse fordi han var fargeblind. I denne perioden jobbet han også som freelandstegner og freelandsfotograf. Han hadde også en del forskjellige strøjobber.

I 1967 begynte han som salgsrepresentant for Renault Norge AS, og ble deretter salgsleder. Senere solgte han BMW, Daihatsu, Peugeot og sikkert andre merker også.
Biler var en av hans store hobbyer og han bygget biler og kjørte løp.  Her er noen av plasseringene han hadde i billøp:

En av de andre store interessene hans var vindsurfing. I 1981 var han med å stifte Lysakerfjorden brettseilerklubb, en klubb han var aktivt medlem av helt frem til sin død. Han vant flere regattaer, inkludert NM i old boys klassen.

Minnetale skrevet og lest av Marianne i forbindelse med begravelsen.

Min morfar var ikke som alle andre morfarer. Jeg kjenner ingen andre morfarer som kjører gti eller surfer når de godt har passert 70. Min morfar var førstemann ut av Bogstadkrysset, og som tidligere rallykjører tror jeg han la litt ære i det. Han hadde en rå bil, og allikevel var han alltid på jakt etter noe som kunne tyne enda noen hestekrefter ut av den. Min morfar var ingen gammel mann med kamferdrops og stokk, min morfar var helt rå.
Når jeg var hos morfar hadde han masse gøye og spennende historier å fortelle. Og de gøyeste var de han fortalte om seg selv. Om hvordan han hadde et lite uhell da han lagde bombe i naboens komfyr. Om hvordan han hadde funnet ubrukte maskingeværbelter som han la på trikkeskinnene. Da trikken kom traff et av skuddene en politibil i nærheten og han måtte løpe ganske langt før han klarte å riste av seg politimannen. Men det virket ikke som han lærte noe av episoden. For en gang han var på kino kastet han en hel pose erter i hodet på daværende kronprins Olav. Det resulterte i en tur på politistasjonen.

Alt i alt var han kanskje ikke det største forbilde for et lite barnebarn.

Min morfar var ikke perfekt. Men jeg vet at han var glad i meg, i alle oss barnebarna. Og vi var veldig glade i morfaren vår. Den råe, litt annerledes, men snille og morsomme morfaren vår.

Og når jeg lukker øynene og tenker på morfar kan jeg fortsatt høre subbingen av filttøflene hans og høre latteren hans og se han når han lo og fortalte historiene sine.

Kilder og vedlegg:
Jomiks fortelling om hans flukt til Sverige