000003 Jon Mikal Brun Simon

Mor:	Augusta Cecilie Matheson Brun	(1899-1988)
Far:	August Simon	(1902-1988)
Ekteskap:	26. aug 1939	Oslo

Familie 1:	Randi Løkke	(1934-2001)
Ekteskap:	9. jun 1962	Moss
Barn:	– Cecilie Simon – Christine Simon	(1962- ) (1966- )

Siden faren var tysk og pasifist, ble familien nemlig etter hvert tvunget til å flykte fra Norge. De flyktet 4. sep 1944, og han har skrevet og fortalt sitt barnebarn Marianne om flukten:

9 mars 1944 var jeg 10 ½ år. Det var fremdeles vinter, og jeg var ute og akte på ”nedslått” spark sammen med naboen. Det var kaldt, og jeg ringte på hjemme for å komme inn, men jeg fikk beskjed om å holde meg ute en stund til.
Far var streng, så det var liten vits i å protestere. Jeg byttet sparken med rattkjelke og akte i bakken utenfor huset. Bakken endte i en litt større vei. Den pleide vi å ake rett over og ned i en stor hage hvor det ikke var vanskelig å få stoppet. Vi hadde alltid en som sto nederst i bakken og ropte at det var klart – under krigen var det nesten ingen som hadde bil, så trafikken var ikke stor. Vi fikk beskjed om at det var klart og satte utfor. Men denne gangen var det ikke klart. Brødrene Ranklev fra Røa kom kjørende i det øyeblikket vi krysset veien – og det ble litt av en smell. Jeg brakk det venstre benet tvers av, og han som satt bakpå fikk nesen i klem. Den er fremdeles skjev! En av Randklev-guttene bar meg hjem – og da fikk jeg vite hvorfor jeg ikke fikk komme inn: Mor og far hadde fått beskjed om at vi måtte rømme til Sverige, og de drev og pakket det mest nødvendige. Jeg havnet på sykehuset og rømningen ble utsatt på det ubestemte. Far var oppfarende fra før av, og han ble ikke bedre av dette.
Sommeren gikk og jeg humpet rundt på krykker. Gipsen ble tatt av for tidlig, slik at jeg ikke kunne gå på benet. Men i begynnelsen av september var jeg så bra at jeg kunne gå uten krykker. 4 september lekte jeg med vennene mine i naboens hage da far kom løpende og sa at jeg måtte komme med en gang. Under høylydte protester ble jeg dradd med – jeg hadde ikke det minste lyst til å gå noe sted. Jeg var nemlig buden i bursdagsselskap om ettermiddagen. Men mor sto utenfor porten med to kufferter og en liten ryggsekk til meg. I full fart bar det gjennom naboens hage og over et gjerde og så småløp vi oppover mot Holmenkollen hvor vi havnet hos noen venner. Jeg skjønte enda ikke hva det dreide seg om – og jeg skjønte enda mindre da jeg ble fraktet bak på en lastebil ned til Vestbanen om kvelden. Her ble vi installert i en vogn full med tyske soldater – og jeg fortsatte og protestere. Tilslutt tok far meg med ut på toalettet og jeg fikk beskjed om å holde munn hvis ikke… Klok av skade holdt jeg munn!
Omsider kom vi til Sandefjord. Det regnet og tåken lå i gatene. En fremmed mann møtte oss på stasjonen, og så begynte en marsj på kryss og tvers gjennom byen. Forrest gikk den fremmede mannen, 10-20 meter bak ham gikk mor og jeg. Mor bar to kufferter, og jeg hadde den lille ryggsekken. På toppen tronet en sort og hvit geitebukk som jeg hadde fått til 6-års  fødselsdagen min! Tilslutt kom vi til en villa hvor vi ble låst inn med beskjed om ikke å tenne noen lys. Jeg var helt utslitt og sovnet som en sten. Dagen etter kom mannen som hadde loset oss gjennom byen tilbake med mat. Og så hadde han med seg noe som jeg ikke hadde sett på mange år – bananer og appelsiner. Stor stas.
Han hadde også med seg nye identifikasjonspapirer. Under krigen måtte de voksne alltid ha med seg et slags pass, slik at tyskerne kunne kontrollere at man var den man ga seg ut for. Men mange av disse passene ble laget av hjemmefronten og brukt ved slike anledninger som dette. Og fordi Sandefjord lå ved sjøen, og ikke så veldig langt fra Sverige, måtte barna også ha et såkalt grenseboerbevis. Jeg husker at navnet mitt var Jan Simonsen. Det var gjort for at det skulle ligne på mitt egentlige navn – slik at jeg ikke skulle bomme hvis det kom kontroll. Og i kontroll kom vi. Vi var på vei ut til en hytte helt ute ved kysten, og satt i en buss full av skoleungdom. Plutselig ble vi stoppet av en tysk kontrollpost, og soldatene begynte å entre bussen. Men midtgangen var så full av skolevesker og sekker at de gav opp da de var kommet noen få meter inn. Vi ble vinket av gårde uten videre undersøkelser. Og da var det nok noen og enhver som trakk et lettelsens sukk. Det viste seg nemlig etterpå at det hadde vært flere flyktninger med i bussen.
Vi ble installert i en liten hytte sammen med åtte andre. Jeg husker spesielt tre av dem:
Den ene var en 18-20 år gammel gutt som hadde ligget i dekning i Nordmarka i mange måneder. Han var etterlyst av tyskerne for å ha drept en norsk gestapist. Han var forferdelig nervøs og reiste seg opp og kikket ut av vinduene hvert annet minutt. I lommen hans kunne vi tydelig se pistolen – han hadde ingen planer om å gi seg frivillig hvis tyskerne kom!
Den andre var marineoffiser. Han hadde blitt sluppet ned i fallskjerm over Norge på hemmelig oppdrag og var på vei tilbake til England via Sverige. Han gikk i full marineuniform, slik at han ikke skulle bli skutt som spion hvis han ble tatt.
Den tredje var en høytstående norsk nazist som hadde funnet ut at det var på tide å trekke seg ut.
Da det begynte å mørkne, ble vi ført ned i en 21 fots motorsnekke og måtte legge oss på dørken To mann – flyktningloser – var kledd som fiskere, og de la over oss en stor presenning – og så bar det avgårde ut fjorden. Stadig så vi søkelyset fra de tyske lyskasterne sveipe over presenningen, slik at det ble lyst som dagen. Da holdt vi pusten – og vi slapp den ikke ut før det ble mørkt igjen. Men vi putret vel ut fjorden og la kursen over mot Svenskekysten. Og da begynte det å skje ting. Plutselig smalt det, og motoren døde med et forsiktig futt! Vi var kommet såpass langt ut at det begynte å sjøe – og etter hvert var det flere enn meg som måtte ofre dyrebare bananer og appelsiner til fiskene. Båten ble liggende på tvers av bølgene, og nordavinden drev oss i god fart mot Danmark. Men marinekapteinen som var maskinkyndig, fant etter en del timer ut at en propp i bunnen hadde blåst ut. Og fordi dette var en 2-takts-motor, mistet den kompresjonen og ville ikke gå. Omsider fant de ut at de kunne dytte proppen på plass, og låse den fast med en pinne. Bakdelen var bare at med jevne mellomrom ristet pinnen løs, og proppen kom fykende. De voksne måtte ta vakter med å holde pinnen. Jeg husker at far ikke så helt god ut etter å ha fått pinne og propp i pannen et par ganger! Men nå var gode råd relativt dyre. Langt sør kunne vi skimte enkelte lys som blunket. Selv om danskene også var mørklagt, var det dårlig blending fra Danmark vi så. Og toppen av det hele kom en tysk MTB opp på siden av oss. Av en eller annen uforklarlig grunn lot den oss være i fred og vinket til oss. Men mannskapet hadde helt sikkert registrert at det var flyktninger om bord. Ved 7-tiden om morgenen – etter utallige motorstopper – fikk vi omsider svenskekysten i sikte. Vi heiste en skjorte opp på en fiskestang som lå i båten, og etter en kort stund ble vi oppdaget av svenske fiskere som tauet oss opp langs kysten til Strømstad og overlot oss til politiet der. Så trett som jeg var da, kan jeg ikke huske at jeg har vært noen gang verken før eller senere. Turen skulle ha tatt 4-5 timer og tok nesten 12, med sjøsyke og slit. Jeg er ikke sikker på hvor lenge jeg sov, men etterpå fikk jeg høre at jeg var blitt vaksinert og undersøkt av lege – og det husker jeg ingenting av.
Resten av krigen var vi i Sverige, og jeg kom ikke hjem før i august 45.
Dessverre ble de to losene som fraktet oss over skutt da de nærmet seg Norge på vei hjem fra neste tur.

Etter å ha kommet velberget til Sverige ble Jomik sendt på kostskolen Trollboskolen, sannsynligvis fordi moren var syk både fysisk og psykisk etter flukten, og tilbrakte mye av året på sykehus i Sverige. Men etter juleferien 1944, ser det ut som om han nektet å reise tilbake til skolen, og han fikk til sutt lov til å være igjen hos faren i Stockholm.
Etter freden reiste familien tilbake til Oslo, der Jomik og faren ankom til Oslo den 27. aug 1945.
Like etter skilte foreldre hans lag og faren flyttet fra dem. Med unntak av et treff i 1954, så han ikke faren igjen før jeg fikk overtalt ham i 1974, fordi jeg ville ha en farfar. Moren tok ham deretter med på en lengre tur til et krigsherjet Tyskland. Akkurat når dette var er usikkert, men sannsynligvis i 1947 eller 48. Mange mente det var uheldig for ham og igjen bli revet opp fra kameratflokk og skole. De tilbød seg å ta seg av ham mens moren dro til Tyskland, men dette ville hun overhode ikke diskutere, og han måtte være med henne.
I Tyskland bodde de så vidt jeg vet i Hamburg, hos min farmors venninne. Hun drev et barnehjem for krigsskadde barn, i en by der det meste lå i ruiner etter terrorbombingen av Tyskland. Barnehjemmet var, i følge min far, det eneste huset som fortsatt sto sånn noenlunde oppreist i gaten. Om natten våknet mange av barna med mareritt, og min far, som må ha vært 13-14 år gammel, fortalte at han måtte hjelpe de voksne med å sitte på de livredde barna til de roet seg ned igjen. 
Ganske snart, etter at de returnerte fra Tyskland, dro hans mor på nytt på reise og Jomik ble igjen sendt av gårde, denne gang til Grimerud kostskole (Eckboskolen). I mangel av et passende opplegg måtte han hoppe over 1. klasse og begynte rett i 2. klasse. For en 14 åring, som de siste årene hadde hatt en svært turbulent tilværelse, er det vel tvilsomt om det å på nytt bli ekspedert til kostskole var særlig positivt. 

Fra karakteruttalelsen 7.4.1949 står det:
Jon Mikal er litt nedstemt, men han lyser opp så snart en snakker litt med ham, og jeg har ikke inntrykk av at det er noe særlig som tynger ham. Skolemessig vil han klare seg, men han er selv enig i at han tar det vel lett. Han har imidlertid lovet meg å prøve å sette tempoet opp.

Fra kostskoleåret fortalte han ikke særlig mye, bortsett fra om avstrafningsmetodene. Han satte pris på bare å få juling når han hadde gjort noe galt. Ikke sånn som tidligere, da hans far ga ham juling med belte, enten som straff for noe han hadde gjort, eller fordi han sikkert snart kom til å gjøre noe galt.
Dessuten var det utedo på skolen. Den måtte tømmes med spade og trillebår, en jobb som ble gitt som straff når noen hadde gjort noe galt. Hadde det vært en periode uten at noen hadde foretatt seg noe ugang, ble doene overfylte. Da var det ikke store guttestreken som skulle til før man, bokstavelig talt, hadde en drittjobb foran seg.

I 1949 var han tilbake i Oslo, der han begynte på Ullern gymnas. Skolegangen hadde et avbrudd høsten 1950 fordi, som hans mor skriver i en søknad til Statens Håndverks og Kunstindustriskole 15.5.51:
…jeg var syk og til kur i utlandet. Han var i denne tid anbrakt i en privat skole hvor han blant annet var med på et bygg og gikk tømmermannen og taktekkeren til hånde… Han har derfor ikke greiet å innhente sin klasse – derfor den store forskjell mellom hans karakter til eksamen 1950 og av mars-april i år.
Det endte med at han måtte gå opp som privatist og forbedre sine karakterer, og vel aldri klarte å få fullført alle fagene på gymnasiet.
Engang i første halvdel av 1950-tallet startet han på Statens Håndverks og Kunstindustriskole i Oslo, men måtte slutte i 2. klasse fordi han var fargeblind. I denne perioden jobbet han også som freelandstegner og freelandsfotograf. Han hadde også en del forskjellige strøjobber.

I 1967 begynte han som salgsrepresentant for Renault Norge AS, og ble deretter salgsleder. Senere solgte han BMW, Daihatsu, Peugeot og sikkert andre merker også.
Biler var en av hans store hobbyer og han bygget sin egen bil med kompisen Atle Stoltenberg og kjørte løp.  Her er noen av plasseringene han hadde i billøp:

En av de andre store interessene hans var vindsurfing. I 1981 var han med å stifte Lysakerfjorden brettseilerklubb, en klubb han var aktivt medlem av helt frem til sin død. Han vant flere regattaer, inkludert NM i old boys klassen.

Minnetale skrevet og lest av Marianne i forbindelse med begravelsen.

Min morfar var ikke som alle andre morfarer. Jeg kjenner ingen andre morfarer som kjører gti eller surfer når de godt har passert 70. Min morfar var førstemann ut av Bogstadkrysset, og som tidligere rallykjører tror jeg han la litt ære i det. Han hadde en rå bil, og allikevel var han alltid på jakt etter noe som kunne tyne enda noen hestekrefter ut av den. Min morfar var ingen gammel mann med kamferdrops og stokk, min morfar var helt rå.
Når jeg var hos morfar hadde han masse gøye og spennende historier å fortelle. Og de gøyeste var de han fortalte om seg selv. Om hvordan han hadde et lite uhell da han lagde bombe i naboens komfyr. Om hvordan han hadde funnet ubrukte maskingeværbelter som han la på trikkeskinnene. Da trikken kom traff et av skuddene en politibil i nærheten og han måtte løpe ganske langt før han klarte å riste av seg politimannen. Men det virket ikke som han lærte noe av episoden. For en gang han var på kino kastet han en hel pose erter i hodet på daværende kronprins Olav. Det resulterte i en tur på politistasjonen.

Alt i alt var han kanskje ikke det største forbilde for et lite barnebarn.

Min morfar var ikke perfekt. Men jeg vet at han var glad i meg, i alle oss barnebarna. Og vi var veldig glade i morfaren vår. Den råe, litt annerledes, men snille og morsomme morfaren vår.

Og når jeg lukker øynene og tenker på morfar kan jeg fortsatt høre subbingen av filttøflene hans og høre latteren hans og se han når han lo og fortalte historiene sine.

Kilder og vedlegg:
Jomiks fortelling om hans flukt til Sverige
Om Jon Mikal Simon, intervju i Aftenposten 12.6.1962