REISEBLOGGEN-Bli med på tur!
9 mars 1944 var jeg 10 ½ år. Det var fremdeles vinter, og jeg var ute og akte på ”nedslått” spark sammen med naboen. Det var kaldt, og jeg ringte på hjemme for å komme inn, men jeg fikk beskjed om å holde meg ute en stund til.
Far var streng, så det var liten vits i å protestere. Jeg byttet sparken med rattkjelke og akte i bakken utenfor huset. Bakken endte i en litt større vei. Den pleide vi å ake rett over og ned i en stor hage hvor det ikke var vanskelig å få stoppet. Vi hadde alltid en som sto nederst i bakken og ropte at det var klart – under krigen var det nesten ingen som hadde bil, så trafikken var ikke stor. Vi fikk beskjed om at det var klart og satte utfor. Men denne gangen var det ikke klart. Brødrene Ranklev fra Røa kom kjørende i det øyeblikket vi krysset veien – og det ble litt av en smell.
Jeg brakk det venstre benet tvers av, og han som satt bakpå fikk nesen i klem. Den er fremdeles skjev! En av Randklev-guttene bar meg hjem – og da fikk jeg vite hvorfor jeg ikke fikk komme inn: Mor og far hadde fått beskjed om at vi måtte rømme til Sverige, og de drev og pakket det mest nødvendige.
Jeg havnet på sykehuset og rømningen ble utsatt på det ubestemte. Far var oppfarende fra før av, og han ble ikke bedre av dette.
Sommeren gikk og jeg humpet rundt på krykker. Gipsen ble tatt av for tidlig, slik at jeg ikke kunne gå på benet. Men i begynnelsen av september var jeg så bra at jeg kunne gå uten krykker.
4 september lekte jeg med vennene mine i naboens hage da far kom løpende og sa at jeg måtte komme med en gang. Under høylydte protester ble jeg dradd med – jeg hadde ikke det minste lyst til å gå noe sted. Jeg var nemlig buden i bursdagsselskap om ettermiddagen. Men mor sto utenfor porten med to kufferter og en liten ryggsekk til meg. I full fart bar det gjennom naboens hage og over et gjerde og så småløp vi oppover mot Holmenkollen hvor vi havnet hos noen venner.
Jeg skjønte enda ikke hva det dreide seg om – og jeg skjønte enda mindre da jeg ble fraktet bak på en lastebil ned til Vestbanen om kvelden. Her ble vi installert i en vogn full med tyske soldater – og jeg fortsatte og protestere. Tilslutt tok far meg med ut på toalettet og jeg fikk beskjed om å holde munn hvis ikke… Klok av skade holdt jeg munn!
Omsider kom vi til Sandefjord. Det regnet og tåken lå i gatene. En fremmed mann møtte oss på stasjonen, og så begynte en marsj på kryss og tvers gjennom byen. Forrest gikk den fremmede mannen, 10-20 meter bak ham gikk mor og jeg. Mor bar to kufferter, og jeg hadde den lille ryggsekken. På toppen tronet en sort og hvit geitebukk som jeg hadde fått til 6-års fødselsdagen min!
Tilslutt kom vi til en villa hvor vi ble låst inn med beskjed om ikke å tenne noen lys. Jeg var helt utslitt og sovnet som en sten.
Dagen etter kom mannen som hadde loset oss gjennom byen tilbake med mat. Og så hadde han med seg noe som jeg ikke hadde sett på mange år – bananer og appelsiner. Stor stas.
Han hadde også med seg nye identifikasjonspapirer. Under krigen måtte de voksne alltid ha med seg et slags pass, slik at tyskerne kunne kontrollere at man var den man ga seg ut for. Men mange av disse passene ble laget av hjemmefronten og brukt ved slike anledninger som dette. Og fordi Sandefjord lå ved sjøen, og ikke så veldig langt fra Sverige, måtte barna også ha et såkalt grenseboerbevis. Jeg husker at navnet mitt var Jan Simonsen. Det var gjort for at det skulle ligne på mitt egentlige navn – slik at jeg ikke skulle bomme hvis det kom kontroll.
Og i kontroll kom vi. Vi var på vei ut til en hytte helt ute ved kysten, og satt i en buss full av skoleungdom. Plutselig ble vi stoppet av en tysk kontrollpost, og soldatene begynte å entre bussen. Men midtgangen var så full av skolevesker og sekker at de gav opp da de var kommet noen få meter inn. Vi ble vinket av gårde uten videre undersøkelser. Og da var det nok noen og enhver som trakk et lettelsens sukk. Det viste seg nemlig etterpå at det hadde vært flere flyktninger med i bussen.
Vi ble installert i en liten hytte sammen med åtte andre. Jeg husker spesielt tre av dem:
Den ene var en 18-20 år gammel gutt som hadde ligget i dekning i Nordmarka i mange måneder. Han var etterlyst av tyskerne for å ha drept en norsk gestapist. Han var forferdelig nervøs og reiste seg opp og kikket ut av vinduene hvert annet minutt. I lommen hans kunne vi tydelig se pistolen – han hadde ingen planer om å gi seg frivillig hvis tyskerne kom!
Den andre var marineoffiser. Han hadde blitt sluppet ned i fallskjerm over Norge på hemmelig oppdrag og var på vei tilbake til England via Sverige. Han gikk i full marineuniform, slik at han ikke skulle bli skutt som spion hvis han ble tatt.
Den tredje var en høytstående norsk nazist som hadde funnet ut at det var på tide å trekke seg ut.
Da det begynte å mørkne, ble vi ført ned i en 21 fots motorsnekke og måtte legge oss på dørken To mann – flyktningloser – var kledd som fiskere, og de la over oss en stor presenning – og så bar det avgårde ut fjorden. Stadig så vi søkelyset fra de tyske lyskasterne sveipe over presenningen, slik at det ble lyst som dagen. Da holdt vi pusten – og vi slapp den ikke ut før det ble mørkt igjen.
Men vi putret vel ut fjorden og la kursen over mot Svenskekysten. Og da begynte det å skje ting. Plutselig smalt det, og motoren døde med et forsiktig futt! Vi var kommet såpass langt ut at det begynte å sjøe – og etter hvert var det flere enn meg som måtte ofre dyrebare bananer og appelsiner til fiskene.
Båten ble liggende på tvers av bølgene, og nordavinden drev oss i god fart mot Danmark. Men marinekapteinen som var maskinkyndig, fant etter en del timer ut at en propp i bunnen hadde blåst ut. Og fordi dette var en 2-takts-motor, mistet den kompresjonen og ville ikke gå. Omsider fant de ut at de kunne dytte proppen på plass, og låse den fast med en pinne. Bakdelen var bare at med jevne mellomrom ristet pinnen løs, og proppen kom fykende. De voksne måtte ta vakter med å holde pinnen. Jeg husker at far ikke så helt god ut etter å ha fått pinne og propp i pannen et par ganger!
Men nå var gode råd relativt dyre. Langt sør kunne vi skimte enkelte lys som blunket. Selv om danskene også var mørklagt, var det dårlig blending fra Danmark vi så. Og toppen av det hele kom en tysk MTB opp på siden av oss. Av en eller annen uforklarlig grunn lot den oss være ifred og vinket til oss. Men mannskapet hadde helt sikkert registrert at det var flyktninger om bord.
Ved 7-tiden om morgenen – etter utallige motorstopper – fikk vi omsider svenskekysten i sikte. Vi heiste en skjorte opp på en fiskestang som lå i båten, og etter en kort stund ble vi oppdaget av svenske fiskere som tauet oss opp langs kysten til Strømstad og overlot oss til politiet der.
Så trett som jeg var da, kan jeg ikke huske at jeg har vært noen gang verken før eller senere. Turen skulle ha tatt 4-5 timer og tok nesten 12, med sjøsyke og slit. Jeg er ikke sikker på hvor lenge jeg sov, men etterpå fikk jeg høre at jeg var blitt vaksinert og undersøkt av lege – og det husker jeg ingenting av.
Resten av krigen var vi i Sverige, og jeg kom ikke hjem før i august 45.
Dessverre ble de to losene som fraktet oss over skutt da de nærmet seg Norge på vei hjem fra neste tur.