0004 Inger Marie Kristiansen

Mor:	Maren Sofie Andresen	(1870-1941)
Far:	Frithjof Anton Winther	(1869-1953)
Ekteskap:	7. feb 1891	Oslo

Familie 1:	Petter Pettersen	(1897-1960)
Ekteskap:	12. jun 19261	Oslo
Barn:	– Frank Løkke – Randi Løkke	(1927-1993) (1934-2001)

Notat:
Inger ble ikke døpt før i 9. mai 1919 i Lilleborg kirke i Oslo, 2 dager før hun ble konfirmert samme sted. Foreldrene hadde valgt noe så uvanlig som at hun ikke skulle døpes som liten, visstnok på grunn av en uoverensstemmelse faren hadde med staten.
Inger vokste opp som nest yngst av en søskenflokk på syv i et av Christianias fattigstrøk. Og fordi foreldrene var fattige ble flere av brødrene satt bort på landet, og familien var stadig på flyttefot. På begynnelsen av 1900-tallet var arbeidsledigheten for håndverkere enorm, og hennes far som var murer, var ofte uten arbeid. Inger fortalte selv at hun i perioder sultet, og at hvis ikke moren hadde hatt en liten kjøkkenhage der familien kunne dyrke frukt og grønnsaker, hadde det vært enda vanskeligere å overleve.
En annen familiehistorie forteller at hun som barn hadde spart et helt år til en dukke som kostet 99 øre. Da året var gått manglet hun bare 1 øre. Men datteren Randi mener å huske at hun fikk den dukken til slutt.

En beskrivelse av Ingers bardoms Christiania
Mangel på skikkelig mat gjorde at mange barn i fattigområdene hadde problemer med å følge klasseromsundervisningen. Fattigkostholdet i Christiania på denne tiden bestod for det meste av kaffe og brød og skummet melk. Til kveldsmat var det som oftest vassgrøt av rug. Gammelt brød i form av øllebrød var vanlig middag. Næringsinnholdet var dårlig, underernæring og feilernæring var vanlig og dette satte sitt preg på mange av barna.
I gode tider vanket det lungemos, spekesild, fiskeboller, kjøttboller, makrell, velling, grøt og lever, og fersk suppe og kjøttkaker med sviskekompott til fint. I magre tider ble suppa kokt på kjøttbein som det var noen kjøttrester på: Dette ble regnet som simpel mat og man skammet seg over at man ikke hadde råd til noe annet.
Sykdom og arbeidsløshet førte til at sult og skam gikk hånd i hånd. Tresko ble delt ut av veldedige foreninger.
Det var ikke lov å komme på skolen barbeint, og det vanket ris også om man ble hjemme for å skjule mangel på sko.

”Trebunner som klampet så herlig, men som også ropte lang vei at her kom en av de ‘værdig Trengende’. Jeg tror jeg lærte hva ‘Skamfølelse’ var den gang”.

Anton Andersen, Arbeidsminner¹

Inger var flink på skolen, særlig i regning. Hun fortalte stolt at hun engang var den eneste i klassen som hadde gjort en prøve riktig. Hun visste nemlig at et hus har 2 møner – naturlig nok med far og brødre i bygningsbransjen. Den gang var det ikke så vanlig at piker tok videreutdannelse, i alle fall ikke for en jente i Christianias fattigkvarter, så selv om hun drømte om videre skolegang endte hun opp med å hjelpe til hjemme. Ved siden av utdannet hun seg i søm, og jobbet etterhvert på tekstilfabrikk. Hun var en dyktig organisator, og selv om hun bare var i begynnelsen av 20 årene, ble hun leder for alle syerskene på fabrikken der hun arbeidet. En familiehistorie forteller at, forelsket som hun var, snek hun seg hver middagspause ut av et vindu i fabrikken for å kunne møte Petter. Jeg tror ikke hun noen gang ble tatt.
Etter giftemålet i 1926 fulgte hun ofte med sin mann Petter på turneer, noe som kunne være slitsomt nok, men da andre verdenskrig brøt ut i 1945 fikk hun nye utfordringer.

Utdrag av datterens Randis fortelling om krigen.
…Klær var det vanskelig med. Mor sydde om og lappet. Sko var det også vanskelig å skaffe – tilslutt ble disse laget av fiskeskinn, men de tålte dårlig vann og fuktighet! Mat var det lite av, men vi hadde et sted på landet, ikke så langt fra Oslo, hvor vi dyrket poteter og grønnsaker så godt vi kunne. Kaniner hadde vi også. Jeg gråt mange tåter når de måtte slaktes for å skaffe litt ekstra kjøtt. Mor var flink til å lage mat og ganske oppfinnsom. Vi hadde potetvafler, potetkake, potetsuppe – ja poteten kunne brukes til mye. Vi fikk også en form for biff – det var kålrabi som var skåret i skiver og stekt i tran – det smakte vondt, men gikk ned likevel – for vi var sultne.
Men best husker jeg somrene på Malmøya med deg arbeidende med frukt og grønnsaker, for ikke å snakke om time etter time, dag etter dag i bringebærbuskene. I helgen kom gjerne flere familiemedlemmer på besøk for å bli underholdt og bespist. Du var alltid like blid, og alle ble tatt hånd om på beste måte. Ordet nei var ganske ukjent for deg.

Krigen førte også til andre utfordringer, som det slett ikke ble snakket høyt om etter krigen. For i 1940 meldte ektefellen Petter seg inn i NS, og det ble naturligvis ikke sett positivt på i nabolaget. Det førte for eksempel til at folk ikke hilste, at det ble ropt skjellsord etter familien og at noen, trolig naboguttene, la en pakke med dritt på dørmatten i Frydenbergveien 7 på Grünerløkka der de bodde. Små og store beboere ble innkalt til avhør hos politiet, uten at det førte til noen løsning på saken. Saken ble tilslutt henlagt, og tingene ser ut til å ha roet seg.
En ting er i alle fall helt sikkert. Inger var aldri medlem av NS, og hun var høyst sannsynlig ikke begeistret for mannens medlemskap heller, hun som hadde de fleste av brødrene sine i motstandsbevegelsen.

En annen historie fra krigen forteller at:
Siden Inger i perioder hadde sultet som barn, spesielt under første verdenskrig tok hun sine forhåndsregler da andre verdenskrig brøt ut og gikk til innkjøp av en gris. Grisen ble døpt Charles, og ble snart en elsket kjæledegge i familien. Det er på sin plass og minne om at Inger og Petter, som hadde vokst opp i trange kår med sult, fattigdom, sykdom og dårlige boforhold hadde gjort,  også for den tiden, et usedvanlig sosialt sprang. Nå bodde de i Krusesgate 7, i Oslos beste strøk, med Frognerdamene som nærmeste naboer.
Det er derfor ikke til å undres over at det skapte litt oppstyr når familien tok den sedvanlige søndagsturen i nabolaget.
Charles vandret lykkelig, som en hvilken som helst veloppdragen hund, i lenke ved siden av sin herre.
Når det gjelder spørsmålet om Charles etter krigen ble solgt eller spist, er familiehistorien litt uklar.

Litt uklar er også sannhets gestalten i denne historien, for i begynnelsen av krigen bodde familien i en gård på Grynerløkka, og de flyttet ikke til Frogner før på slutten av krigen. Så hvis Charles virkelig har eksistert, har han nok ikke kommet inn i familien før på slutten av krigen.

Etter at Petter døde, flyttet Inger til Jæløya ved Moss for å være nærmere sønnen Frank og barnebarna.

Utdrag fra datteren Randis minneord:
Selv om du nå arbeidet full uke i Moss bokhandel, reiste du til Oslo hver helg for å hjelpe oss.
i 1966 flyttet du tilbake til Oslo, og nå ble du nesten mormor på heltid. Det var du som lærte Cecilie og Christine å lage hestesømmer og satte dem inn i symaskinens mysterier. Var de syke kom du nedlasset med bæreposer med frukt og godterier og vaffelhjernet var flittig i bruk. Du kunne sitte i timevis og spille alle slags spill, og leste gjerne til stemmen var rusten om ”Fem på eventyr” og andre spennende fortellinger.
17. mai hos deg ble en tradisjon. Etter timer i barnetog, var det deilig å stille opp hos deg, sparke av seg skoene, og bli traktert med brus og høye smørbrød, for så å vandre videre til russetog og andre begivenheter.
Man kom aldri inn døren hos deg uten å bli traktert med noe godt, og man kom heller aldri tomhendt ut – du stakk alltid litt sjokolade og noen kroner i hendene på Cecilie og Christine på vei ut.

Og det er helt riktig, for jeg har mange gode minner fra mormor. Et av dem var de gangene jeg fikk være med mormor i Karlsons butikk på Grønland, der hun jevnlig jobbet «svart». Historien kan du lese her.

Kilder og vedlegg:
1. Tobias,  informasjonsblad fra Oslo byarkiv. 2013 Vol. 22

Med mormor på jobb.

1. Vielsesattesten som jeg har ↩︎