000004 Inger Marie Kristiansen

Mor:	Maren Sofie Andresen	(1870-1941)
Far:	Frithjof Anton Winther	(1869-1953)
Ekteskap:	7. feb 1891	Oslo

Familie 1:	Peter Pettersen	(1897-1960)
Ekteskap:	12. jun 19261	Oslo
Barn:	Frank Løkke	(1927-1993)
	Randi Løkke	(1934-2001)

Inger ble ikke døpt før i 9. mai 1919 i Lilleborg kirke i Oslo, 2 dager før hun ble konfirmert samme sted. Foreldrene hadde valgt noe så uvanlig som at hun ikke skulle døpes som liten, visstnok på grunn av en uoverensstemmelse faren hadde med staten.
Inger vokste opp som nest yngst av en søskenflokk på syv i et av Christianias fattigstrøk. Og fordi foreldrene var fattige ble flere av brødrene satt bort på landet, og familien var stadig på flyttefot. På begynnelsen av 1900-tallet var arbeidsledigheten for håndverkere enorm, og hennes far som var murer, var ofte uten arbeid. Inger fortalte selv at hun i perioder sultet, og at hvis ikke moren hadde hatt en liten kjøkkenhage der familien kunne dyrke frukt og grønnsaker, hadde det vært enda vanskeligere å overleve.
En annen familiehistorie forteller at hun som barn hadde spart et helt år til en dukke som kostet 99 øre. Da året var gått manglet hun bare 1 øre. Men datteren Randi mener å huske at hun fikk den dukken til slutt.

En beskrivelse av Ingers bardoms Kristiania
Mangel på skikkelig mat gjorde at mange barn i fattigområdene hadde problemer med å følge klasseromsundervisningen. Fattigkostholdet i Christiania på denne tiden bestod for det meste av kaffe og brød og skummet melk. Til kveldsmat var det som oftest vassgrøt av rug. Gammelt brød i form av øllebrød var vanlig middag. Næringsinnholdet var dårlig, underernæring og feilernæring var vanlig og dette satte sitt preg på mange av barna.
I gode tider vanket det lungemos, spekesild, fiskeboller, kjøttboller, makrell, velling, grøt og lever, og fersk suppe og kjøttkaker med sviskekompott til fint. I magre tider ble suppa kokt på kjøttbein som det var noen kjøttrester på: Dette ble regnet som simpel mat og man skammet seg over at man ikke hadde råd til noe annet.
Sykdom og arbeidsløshet førte til at sult og skam gikk hånd i hånd. Tresko ble delt ut av veldedige foreninger.
Det var ikke lov å komme på skolen barbeint, og det vanket ris også om man ble hjemme for å skjule mangel på sko.

”Trebunner som klampet så herlig, men som også ropte lang vei at her kom en av de ‘værdig Trengende’. Jeg tror jeg lærte hva ‘Skamfølelse’ var den gang”.

Anton Andersen, Arbeidsminner²

Men alt var ikke trist. Anton Andersen forteller også om andre sider ved oppveksten i Kristiania

Nede på Grønlandsleret skramlet hestesporveien.
Et yndet opholdssted – ihvertfall da vi var små, var et butikkvindu på hjørnet av Grønland og Bekkegt., hvor Caspara Nilsen hadde «kortevare- og leketøysforretning». Der sto vi og klemte nesa flat mot ruta og ropte: «Fritt for det» og «Fritt for det» om eller for alt det herlige leketøyet som sto utstillet i vinduet. Rundt omkring Grønlands Torg – jeg hørte aldri annet enn «Kutørje» – lå mange kjøttforretninger og slaktehus. Inntil torget lå forresten også Frysjuhall, en beryktet dansebule.
På den andre siden av elva, ved enden av Vaterlandsbrua, lå det et helt rukkel av gamle treskur, hvor det bestandig var et eller annet gjøggel å se. Her så eller hørte jeg den første fonograf – forløperen for grammofonen. Det var et apparat hvorfra det gikk en masse gummislanger og som sto midt på et rundt bord, og der sto vi unga rundt med gummislanger i ørene og hørte på vidunderet. Det kostet 5 øre. Senere var jeg på «Marken». Det var 3 dager i februar. En «fest» som alle så fram til. Da var hele Youngstorget og omliggende strøk fylt med bønder som solgte sine produkter. Alle mulige slags bruksvarer, og leketøybuer med det herligste utvalg. Dessuten en masse gjøglerbuer med «sterke menn», «skjeggete damer», «havfruer» – vokskabinett, musikere, visesangere – dverger. Levende gorilla som etter sigende ble avslørt som en vaskeekte utkledt Kampe-gutt. Men det vi mest forbandt med marken var foruten leketøyet, alle honningkakebuene hvor vi fikk en stor deilig brunstekt honningkake med sukat i midten, for 5 øre.
Et annet trekk i gatebildet var alle musikantene og gatesangerne. En skulle nesten tro de hadde faste distrikter, for på Kampen gikk det i mange år en liten gråskjegget italiener med lirekasse og en liten rød og blå uniformert apekatt som var riktig flink til å skramle med en børse. Den var bunnet fast med en lang tynn lenke. Lirekassen hadde som glansnummer «Daisy Bell». Jeg tror den var ny dengang. Ellers gikk det sigøynere med tamme kakaduer i bur som leverte «lykkobrev» for 10 øre.
Om sommeren hendte det at det kom små hornorkestere, 4-5 mann, og spilte i gårdene. Det var mest tyskere. Det var ellers mange originaler å se på gatene, mange halvtomsete og åndssløve, f.eks. «Nit Niten go´ gutt fra Sagene». Den sosiale forsorg var jo ikke så sterkt utbygget dengang, så mange av disse gikk på gatene. Det var mange tiggere også – skjønt betling visstnok var forbudt.
Et annet trekk i gatebildet var Fillepellerne. De gikk med en pose eller sekk på ryggen. Noen av dem med en gammel barnevogn, samt en kjepp eller jernkrok som de gravde i søppelkassene med for å finne filler-bein-jernskrot eller annet avfall. Denne geskjeften holdt seg i mange år og det måtte ha vært mange av dem. Det var en kolonialhandler i gården. Han kastet ofte ut skjemt frukt. Appelsiner, epler o.l. og vi så ofte at fillepellerne åt dette direkte fra kassa etter at de hadde skjært bort det som var skjemt. Det var vel mest i sentrum og bedre strøk at disse fillepellerne gikk, for i utkanten sørget nok småguttene for at filler og jernskrot og især flasker ikke gikk i søppelkassene, for det var en del av våre små inntekter.
Men det var da muntre innslag i gatebildet også. Det var avisguttene som i sentrumsgatene høylytt reklamerte for sin forretning. «Kjøp aviser Di – 5 øre». Utpå dagen gikk det nok tre for 10 øre også. Det var mange aviser den gang. Intelligens-seddelen, Verdens Gang, Aftenposten, Ørebladet, Forposten og ikke å forglemme Sværta (Morgenposten). Det var nok den mest utbrette. Det var aldri noen annen avis hjemme i min barndom og det var nok tilfelle i de fleste arbeider- og middelklassehjem. Det gikk det ordtaket at: «e kjæring som ikke bodde til gata, og ikke leste Sværta – hu visste ingenting». Nå, avisgutta brydde seg vel ikke om hva slags aviser de solgte. De var både stemmesterke og taleføre, disse gutta.
Det samme var også utroperne foran kinomatografene. Den første kino med levende bilder ble åpnet i Stortingsgt. 12 omkring 1903 eller 1904. Senere ble det en flom av kinoer i butikk- og lagerrom og andre lokaler i hele sentrum, Møllergt., Torggt., Storggt., Brogt, o.s.v. og utenfor hver kino sto en utroper i en spraglete uniform som delte ut programmer samtidig som han med sterk stemme og rikt ordvalg anbefalte stykket som spiltes derinne – Et storslagent drama i 5 akter og 12 avdelinger – 10 øre for barn – 25 øre for voksne.

Inger var flink på skolen, særlig i regning. Hun fortalte stolt at hun engang var den eneste i klassen som hadde gjort en prøve riktig. Hun visste nemlig at et hus har 2 møner – naturlig nok med far og brødre i bygningsbransjen. Den gang var det ikke så vanlig at piker tok videreutdannelse, i alle fall ikke en jente i Christianias fattigkvarter, så selv om hun drømte om videre skolegang endte hun opp med å hjelpe til hjemme i huset etter den obligatoriske 7 årige folkeskolen. Ved siden av utdannet hun seg i søm, og jobbet etterhvert på tekstilfabrikk. Hun var en dyktig organisator, og selv om hun bare var i begynnelsen av 20 årene, ble hun leder for alle syerskene på fabrikken der hun arbeidet. En familiehistorie forteller at, forelsket som hun var, snek hun seg hver middagspause ut av et vindu i fabrikken for å kunne møte Petter. Jeg tror ikke hun noen gang ble tatt.

Etter giftemålet i 1926 fulgte hun ofte med sin mann Peter på turneer, noe som kunne være slitsomt nok, men da andre verdenskrig brøt ut i 1945 fikk hun nye utfordringer.

Utdrag av datterens Randis fortelling om krigen.
…Klær var det vanskelig med. Mor sydde om og lappet. Sko var det også vanskelig å skaffe – tilslutt ble disse laget av fiskeskinn, men de tålte dårlig vann og fuktighet! Mat var det lite av, men vi hadde et sted på landet, ikke så langt fra Oslo, hvor vi dyrket poteter og grønnsaker så godt vi kunne. Kaniner hadde vi også. Jeg gråt mange tåter når de måtte slaktes for å skaffe litt ekstra kjøtt. Mor var flink til å lage mat og ganske oppfinnsom. Vi hadde potetvafler, potetkake, potetsuppe – ja poteten kunne brukes til mye. Vi fikk også en form for biff – det var kålrabi som var skåret i skiver og stekt i tran – det smakte vondt, men gikk ned likevel – for vi var sultne.
Men best husker jeg somrene på Malmøya med deg arbeidende med frukt og grønnsaker, for ikke å snakke om time etter time, dag etter dag i bringebærbuskene. I helgen kom gjerne flere familiemedlemmer på besøk for å bli underholdt og bespist. Du var alltid like blid, og alle ble tatt hånd om på beste måte. Ordet nei var ganske ukjent for deg.

Krigen førte også til andre utfordringer, som det slett ikke ble snakket høyt om etter krigen. For i 1940 meldte ektefellen Peter seg inn i NS, og det ble naturligvis ikke sett positivt på i nabolaget. Det førte for eksempel til at folk ikke hilste, at det ble ropt skjellsord etter familien og at noen, trolig naboguttene, la en pakke med dritt på dørmatten i Frydenbergveien 7 på Grünerløkka der de bodde på begynnelsen av krigen. Små og store beboere ble innkalt til avhør hos politiet, uten at det førte til noen oppklaring av saken, som tilslutt ble tilslutt henlagt. Deretter ser tingene ut til å ha roet seg.
En ting er i alle fall helt sikkert. Inger var aldri medlem av NS, og hun var høyst sannsynlig ikke begeistret for mannens medlemskap heller, hun som hadde de fleste av brødrene sine i motstandsbevegelsen.

En annen historie fra krigen forteller at:
Siden Inger i perioder hadde sultet som barn, spesielt under første verdenskrig tok hun sine forhåndsregler da andre verdenskrig brøt ut og gikk til innkjøp av en gris. Grisen ble døpt Charles, og ble snart en elsket kjæledegge i familien. Det er på sin plass og minne om at Inger og Petter, som hadde vokst opp i trange kår med sult, fattigdom, sykdom og dårlige boforhold hadde gjort,  også for den tiden, et usedvanlig sosialt sprang. Nå bodde de i Krusesgate 7, i Oslos beste strøk, med Frognerdamene som nærmeste naboer.
Det er derfor ikke til å undres over at det skapte litt oppstyr når familien tok den sedvanlige søndagsturen i nabolaget.
Charles vandret lykkelig, som en hvilken som helst veloppdragen hund, i lenke ved siden av sin herre.
Når det gjelder spørsmålet om Charles etter krigen ble solgt eller spist, er familiehistorien litt uklar.

Litt uklar er også sannhets gestalten i denne historien, for i begynnelsen av krigen bodde familien i en gård på Grynerløkka, og de flyttet ikke til Frogner før på slutten av krigen. Så hvis Charles virkelig har eksistert, har han nok ikke kommet inn i familien før på slutten av krigen.

Etter at Peter døde, flyttet Inger til Jæløya ved Moss for å være nærmere sønnen Frank og barnebarna.

Utdrag fra datteren Randis minneord:
Selv om du nå arbeidet full uke i Moss bokhandel, reiste du til Oslo hver helg for å hjelpe oss.
i 1966 flyttet du tilbake til Oslo, og nå ble du nesten mormor på heltid. Det var du som lærte Cecilie og Christine å lage hestesømmer og satte dem inn i symaskinens mysterier. Var de syke kom du nedlasset med bæreposer med frukt og godterier og vaffelhjernet var flittig i bruk. Du kunne sitte i timevis og spille alle slags spill, og leste gjerne til stemmen var rusten om ”Fem på eventyr” og andre spennende fortellinger.
17. mai hos deg ble en tradisjon. Etter timer i barnetog, var det deilig å stille opp hos deg, sparke av seg skoene, og bli traktert med brus og høye smørbrød, for så å vandre videre til russetog og andre begivenheter.
Man kom aldri inn døren hos deg uten å bli traktert med noe godt, og man kom heller aldri tomhendt ut – du stakk alltid litt sjokolade og noen kroner i hendene på Cecilie og Christine på vei ut.

Og det er helt riktig, for jeg har mange gode minner fra mormor. Et av dem var de gangene jeg fikk være med mormor i Karlsons butikk på Grønland, der hun jevnlig jobbet «svart».

En annen ting som husker var hvor morsomt det var å få ekspedere kundene nesten helt alene. Da sto jeg bak disken, hentet varene de ba om og skrev prisen ned på et ark. Her var ingen kalkulator, og mens kundene tålmodig ventet, regnet jeg alvorlig sammen hva de skulle betale. Når mormor hadde dobbeltsjekket utregningen min, fikk jeg penger av kunden og ga vekslepenger tilbake.
Og ha meg med som hjelper, var høyst uøkonomisk for mormor. For når arbeidsdagen var over, skulle jeg jo ha lønn. Lønnen besto i å velge en leke fra hyllen borte ved døren. Jeg husker spesielt godt et kjemisett jeg hadde siklet på hele dagen. Det hadde reagensrør med spennende kjemiske stoff i ulike farger og fasonger, pipetter og pinsetter og en liten brenner med åpen flamme. Min mormor var ikke udelt begeistret, men jeg klarte å overbevise henne om det var akkurat det riktige valget.
Heller ikke min mor var entusiastisk over anskaffelsen, og etter at et av mine ekperimenter eksploderte og laget brennmerke i taket, forsvant hele settet på mystisk vis. Jeg fant det i kjelleren mange år senere.

Cecilie

Kilder og vedlegg:

Med mormor på jobb.

1. Vielsesattesten som jeg har ↩︎
2. Tobias,  informasjonsblad fra Oslo byarkiv. 2013 Vol. 22 ↩︎