0004.1 Frank Løkke

Mor:	Inger Marie Kristiansen	(1904-1990)
Far:	Peter Pettersen	(1897-1960)
Ekteskap:	12. jun 1926	Oslo

Familie 1:	Anne Marie Kofoed	(1928-2010)
Ekteskap:	31. mai 1952	Oslo
Barn:	– Knut Petter – Marianne – Per Christian	(1953- ) (1955- ) (1968- )

Notat:

Cecilies fortelling om onkel Frank
Frank studerte til sivilingeniør i NTH i Trondheim, og i forbindelse med et studentarrangement traff han sin kommende kone Anneri som jobbet på Gol høyfjellshotell i Gudbrandsdalen.

Mamma fortalte meg at under den avsluttende eksamen på NTH, fikk studentene en oppgave det ikke skulle være mulig å løse. Frank hadde derimot klart å løse oppgaven, og da det ryktes at oppgaven skulle være uløselig, var han sikker på at hadde strøket. Men saken tok en uventet vending. Da sensor skulle rette oppgaven, kunne han ikke finne noen feil ved Franks løsning. Det viste seg at den uløselige oppgaven faktisk hadde en løsning, og Frank fikk toppkarakter. I tillegg tok han patent på løsningen.

Etter å ha blitt uteksaminert som sivilingeniør, jobbet han først på NTH, så ved Larvik pigmentfabrikk A7 og deretter i Helly Hansen AS i Moss, der familien bodde i flere år før de flyttet til Sarpsborg. I Sarpsborg var han med på å bygge opp Østfold ingeniørhøgskole, der han etter hvert ble rektor.

Jeg har bare gode minner om min eneste tante og onkel.
Mine foreldre kjøpte hytte på Grimsøya i Skjeberg da jeg var omtrent 9 år gammel, og der tilbrakte vi 3 deilige sommeruker hvert år. Hytta var kun en kort kjøretur unna Sarpsborg, der onkel Frank og tante Anneri bodde, og hvert år gjentok det samme seg. Når vi var vel installert og finværsdagene meldte seg, begynte min søster Christine og jeg å glede oss forventningsfullt, mens pappa bekymret seg høylydt. Vi visste at onkel Frank og tante Anneris årlige sommervisitt var snarlig forestående, og i en tid uten telefon på hytten, der ingen noen gang hadde hørt om mobiltelefon, kunne besøket inntreffe når som helst. Og pappa likte ikke uforutsigbarhet, og slett ikke uannonserte besøk. Christine og jeg derimot elsket disse visittene, kanskje først og fremst fordi Tante Anneri alltid hadde med seg alt som trengtes til et bugnende festmåltid, pluss en god del til. Pappas bekymringer og klaging hjalp ingen ting. En formiddag var de plutselig der, med kurver og poser fylt til randen med kjøttretter, salater, bakevarer, brus og hva som ellers trengtes for et festlig lag. Min fetter Per Christian var alltid med, og strandbesøk med bading var første post på programmet. Jeg husker spesielt en sommer, hvor Per Christian, som var 6 år yngre enn meg, hadde fått svømmeføtter, dykkermaske og snorkel. Det var akkurat en slik snorkel jeg ønsket meg, med en ball på størrelse med en pingpong ball på toppen. Når man dykket sørget ballen for at det ikke lekket vann inn i snorkelen. Slike snorkler var i følge mine foreldre livsfarlige, til og med farligere enn vanlige snorkler (som jeg heller ikke fikk, fordi da kunne jeg dø av CO2 forgiftning hvis jeg ikke pustet ut hardt nok). Lite ante vel mine foreldre at min bestevenninne i Oslo hadde en slik snorkel med ball på toppen, som jeg ofte lånte når vi badet i Holmendammen. Men så visste de jo heller ikke at vi badet der. Det var strengt forbudt, for i ferskvann kunne det være fullt av parasitter, som visstnok også kunne være livsfarlige. Men dette var en digresjon og jeg overlevde begge deler uten varige men. Til gjengjeld kan jeg huske at mamma og pappa resten av sommeren snakket om hvor uansvarlige min tante og onkel var, som lot Per Christian bruke den snorkelen.
Den andre gangen vi traff onkel Frank og Tante Anneri var halvannen til to uker ut i ferien vår. Det var gjerne en gråværsdag vi pakket bilen og satte kursen mot Peer Gyntsvei 17 i Sarpsborg. Siden vi ikke hadde innlagt vann på hytten, trengte vi sårt til en dusj. Og mamma lånte vaskemaskinen et par omganger, og sørget for rent tøy resten av ferien. Igjen ble vi traktert med all verdens herligheter, som tante Anneri mirakuløst tryllet frem fra kjøleskap og fryser. Etterpå lekte Per Christian, Christine og jeg. Et år hadde Per Christian fått et luftgevær. Han var toppen 8 år, og hva mine foreldre mente om dette er vel lett å forutse. Skjønt denne gangen er jeg tilbøyelig til å være enig. Per Christian og jeg lurte på om det gikk an å skyte med rosiner. Det gjorde det! Men jeg vet ikke om min onkel og tante noen gang fant ut hvordan det var blitt hull i taket på soverommet hans.