0005 Petter Pettersen

Mor:	Anna Elise Kristina Jansen	(1873-1955)
Far:	Karl Pettersen	(1872-1957)
Ekteskap:	24. apr 1894	Oslo

Familie 1:	Inger Marie Kristiansen	(1904-1990)
Ekteskap:	12. jun 19261	Olso
Barn:	– Frank Løkke – Randi Løkke	(1927-1990 ) (1934-2001)

Notat:

Hans kone Inger fortalte følgende om første gang hun traff Petter.
Det var rett etter første verdenskrig, sannsynligvis i begynnelsen av 1919. Petter, som før krigen hadde arbeidet som former på en valse i Tyskland, hadde ikke klart å komme seg ut før krigsutbruddet og var nødt til å bli i Tyskland helt frem til freden i 1918. Etter krigen åpnet mulighetene seg til å komme seg vekk, og sannsynligvis gikk han på sine egne bein hele veien tilbake til Norge.
Da jeg så ham hadde han kommet seg helt til Oslo, og kom gående mot meg på gaten i nærheten av der jeg bodde. Håret var kritthvitt, enda han ikke var mer enn 21 år, klærne hang i filler rundt ham og støvlene var så utgått at helene var helt slitt vekk.

Inger var på denne tiden i 14 – 15 års aldere, og ble hodestups forelsket. Men det tok hele 7 år før hennes foreldre lot dem få gifte seg. Hva Petter gjorde i Tyskland under krigen fortalte han aldri, men hans sønn Frank trodde han overlevde ved å bygge U-båter for det tyske krigsmaskineriet.

Men som så mye med Petter, må denne historien leses med en smule skepsis. Han var en skøyer, og ser ikke til å ga av veien for en liten «hvit løgn», når han fant det formslåtjenelig. Så om han var en periode i Tyskland under første verdenskrig, vet jeg ikke. Men våren 1918 var han i Kristiansund og arbeidet, for der etterlyses han i april i forbindelse med tyver i av en frakk.²

Datteren Randi fortalte at:
Mine foreldre Inger og Petter var forlovet i flere år før de giftet seg. Men ekteskapet hang en stund i en tynn tråd, etter at mor brøt forlovelsen. Det var etter at far hadde bestemt seg for å lære henne å svømme. Teorien var at hvis han kastet henne ut i vannet et sted hun ikke kunne stå, ville redselen for å drukne få henne til å lære de nødvendige svømmetakene for å holde seg flytende. Som sagt så gjort. Heldigvis hadde han, som en ekstra sikkerhet, bundet et tau rundt livet hennes før han gjennomførte planen. Da hun halvdruknet ble halt i land, og hun harkende og hostende hadde kvittet seg med alt vannet hun hadde svelget, fått igjen pusten – og talens bruk, var bruddet et faktum. Heldigvis ordnet alt seg til slutt.

Folketellingen 1923 viser at Petter fortsatt bodde hos foreldrene i Ekebergveien 28 i Oslo. Han jobbet da som regningsbud i ”This og Kompani”. Etter hvert fikk han, på tross av farens motvilje mot å utdanne seg, muligheten til å fullføre 1 årig ingeniørutdannelse på Christiania Tekniske skole.
Petter en meget aktiv mann, som drev med mye forskjellig. Han var ingeniør, revyartist, sangforfatter, komponist og handelsmann med eget instrumentfirma. Alt sammen på samme tid.

Eller som svigersønnen Jomik skriver om sin svigerfar:
Randi kom fra en familie med sterke kunstneriske interesser. Faren, Peter Løkke – tok senere kunstnernavnet Luwohn, forenklet til Luvån – var en fargerik person. Han turnerte Norge rundt i mange år før krigen, både som utøvende kunstner og som impresario. Senere startet han Schlagerforlaget i Folketeaterpassasjen [som eksisterte til 2018, da den gikk konkurs], men solgte firmaet til brødrene Ingier. Instrumentforretningen, Edition Luvån, tok han med seg til Krusesgt 7, hvor Randi vokste opp.

Litt om hans liv som revyartist forteller et intervjuet av Klouman, som kan leses her. Det sto i Dagbladet den 28. okt 1939.

Ikke lenge etter krigsutbruddet meldte Petter seg inn i NS. I politiavhøret som ble tatt opp etter krigen, viser hans egenskap til å fortelle hvite løgner seg igjen. For eksempel svarer han at han var i Oslo på arbeid den dagen krigen brøt ut. Men det er slett ikke sant, for da var han i Stockholm, så fyllesyk at hans 13 år gamle sønn Frank måtte sørge for å få ham hjem til Oslo:

Den dagen krigen brøt ut var jeg og far i Stockholm der far hadde forretninger. Kvelden før hadde han vært i forretningsmiddag, men da krigsbudskapet nådde oss, bestemte far seg sporenstreks for å reise hjem til Oslo. Problemet var bare at han så langt derifra var edru. Dermed måtte jeg trå til. Jeg kjørte hele strekningen fra Stockholm til Oslo, mens far sov rusen av seg i passasjersetet. Vel fremme i Oslo ble min mor og søster Randi pakket inn i bilen, og kursen ble satt østover, ut av Oslo.
Nå hadde det seg slik att vi uheldigvis havnet midt oppi en av de få trefningene som var mellom nordmenn og tyskere ved Mysen i Østfold. Ut av bilen kom vi og ble liggende paddeflate og vettskremte på bakken, i påvente av at skytingen skulle opphøre.
Etterpå satte vi oss i bilen og kjørte tilbake til Oslo.

Men tilbake til NS medlemskapet hans. Selv sier han i oppgjøret etter krigen, at han prøvde å melde seg ut i slutten av 1940, men at han ble nektet. Det er ikke godt å si, for i begynnelsen av krigen utnyttet han helt klart medlemskapet til å få ulike yrkesmessige fordeler. Men samtidig utfordret han Tyskerne og deres sensur, og ved flere enn en anledning fortelles det at han måtte rømme ut av en behendig plassert bakdør eller et åpent vindu. Og på Jevnaker endte det med direkte uro og demonstrasjoner, og forbud mot å opptre en periode.³ Det var kanskje ikke så rart, siden en av vitsene han opptrådde med var:

Vet du hva som er forskjellen mellom Hitler og en hanbikkje?
…
Hitler løfter armen til hilsen.
Hanhunden løfter beinet.

Det hele ble illustrert med beskrivende bevegelser og fakter.

Til slutt oppga han Turnevirksomheten, og de siste krigsårene brukte han tiden sin på forretningsvirksomhet. Og han må ha forstått at NS medlemskapet hans ville føre til problemer, og det er trolig derfor han i 1944 endret etternavnet til Luvån.⁴ Det lyktes nesten også, men i 1946 ble han angitt og måtte stå til rette for sin NS-tilknytning.

Så hva vet vi ellers om hva Petter foretok seg under krigen. Vi vet at han aldri anga noen, at han prøvde å hjelpe sin bror Johannes som satt på Grini. Han støttet også trolig mostandsbevegelsen økonomisk, og hans familie og venner som tilhørte både Milorg og den kommunistiske motstandbevegelsen, tok ikke avstand fra ham etter krigen.
Og for virkelig å understreke hvilken sammensatt person Petter var, mottok han både på 50-års dagen i 1947 og 60 års dagen sin 10 år senere telegram underskrevet av Avsnittsjefen Milorg 13290. Men noen avdeling 13290 i Milorg har jeg ikke klart å finne, så disse telegrammene er en gåte.

I den sorte syvende sansen hans den 25. mai 1960 skrev Inger med skjør skjønnskrift: Død kl 17.15

Kilder:

1. Vielsesattesten som jeg har ↩︎
2. NRA, Polititidennde nr 30, 16.4.1918 ↩︎
3. Statens teaterdirektorat 22.12.1941 ↩︎
4. Tillatelse til navneendring 1944 ↩︎