000005 Peter Pettersen

Mor:	Anna Elise Kristina Jansen	(1873-1955)
Far:	Karl Pettersen	(1872-1957)
Ekteskap:	24. apr 1894	Oslo

Familie 1:	Inger Marie Kristiansen	(1904-1990)
Ekteskap:	12. jun 19261	Olso
Barn:	Frank Løkke	(1927-1990 )
	Randi Løkke	(1934-2001)

Så hvordan var det å vokse opp i Kristiania rundt århundreskifte. Det har Anton Andersen, som vokste opp på samme tid som Petter, fortalt om:²
Etterhvert som vi ble eldre utvidet «verden» seg. Vi dro nedover Åkerbergveien forbi Aksjebryggeriet, Bodsfengselet med et kjempehøyt plankegjerde som dengang gikk helt ned til Borggata. Det var for oss gutta noe mystisk, det som befant seg innenfor dette gjerdet. Her lå Enerhaugen Bad – Grønlands Kirke og skole og ved siden politi- og brannstasjon med alle de fyrrige hestene som det var en opplevelse å løpe omkapp med for oss gutta, når det var brannutrykning. Nede på Grønlandsleret skramlet hestesporveien.
Et yndet opholdssted – ihvertfall da vi var små, var et butikkvindu på hjørnet av Grønland og Bekkegt., hvor Caspara Nilsen hadde «kortevare- og leketøysforretning». Der sto vi og klemte nesa flat mot ruta og ropte: «Fritt for det» og «Fritt for det» om eller for alt det herlige leketøyet som sto utstillet i vinduet. Rundt omkring Grønlands Torg – jeg hørte aldri annet enn «Kutørje» – lå mange kjøttforretninger og slaktehus. Inntil torget lå forresten også Frysjuhall, en beryktet dansebule som jeg hørte mange drastiske historier om fra de gamle svenna, da jeg kom i læra.
På den andre siden av elva, ved enden av Vaterlandsbrua, lå det et helt rukkel av gamle treskur, hvor det bestandig var et eller annet gjøggel å se. Her så eller hørte jeg den første fonograf – forløperen for grammofonen. Det var et apparat hvorfra det gikk en masse gummislanger og som sto midt på et rundt bord, og der sto vi unga rundt med gummislanger i ørene og hørte på vidunderet. Det kostet 5 øre. Senere var jeg på «Marken». Det var 3 dager i februar. En «fest» som alle så fram til. Da var hele Youngstorget og omliggende strøk fyllt med bønder som solgte sine produkter. Alle mulige slags bruksvarer, og leketøybuer med det herligste utvalg. Dessuten en masse gjøglerbuer med «sterke menn», «skjeggete damer», «havfruer» – vokskabinett, musikere, visesangere – dverger. Levende gorilla som etter sigende ble avslørt som en vaskeekte utkledt Kampe-gutt. Men det vi mest forbandt med marken var foruten leketøyet, alle honningkakebuene hvor vi fikk en stor deilig brunstekt honningkake med sukat i midten, for 5 øre.
Et annet trekk i gatebildet var alle musikantene og gatesangerne. En skulle nesten tro de hadde faste distrikter, for på Kampen gikk det i mange år en liten gråskjegget italiener med lirekasse og en liten rød og blå uniformert apekatt som var riktig flink til å skramle med en børse. Den var bunnet fast med en lang tynn lenke. Lirekassen hadde som glansnummer «Daisy Bell». Jeg tror den var ny dengang. Ellers gikk det sigøynere med tamme kakaduer i bur som leverte «lykkobrev» for 10 øre.
Om sommeren hendte det at det kom små hornorkestere, 4-5 mann, og spilte i gårdene. Det var mest tyskere. Det var ellers mange originaler å se på gatene, mange halvtomsete og åndssløve, f.eks. «Nit Niten go´ gutt fra Sagene». Den sosiale forsorg var jo ikke så sterkt utbygget dengang, så mange av disse gikk på gatene. Det var mange tiggere også – skjønt betling visstnok var forbudt.
Et annet trekk i gatebildet var Fillepellerne. De gikk med en pose eller sekk på ryggen. Noen av dem med en gammel barnevogn, samt en kjepp eller jernkrok som de gravde i søppelkassene med for å finne filler-bein-jernskrot eller annet avfall. Denne geskjeften holdt seg i mange år og det måtte ha vært mange av dem. Det var en kolonialhandler i gården. Han kastet ofte ut skjemt frukt. Appelsiner, epler o.l. og vi så ofte at fillepellerne åt dette direkte fra kassa etter at de hadde skjært bort det som var skjemt. Det var vel mest i sentrum og bedre strøk at disse fillepellerne gikk, for i utkanten sørget nok småguttene for at filler og jernskrot og især flasker ikke gikk i søppelkassene, for det var en del av våre små inntekter.
Men det var da muntre innslag i gatebildet også. Det var avisguttene som i sentrumsgatene høylytt reklamerte for sin forretning. «Kjøp aviser Di – 5 øre». Utpå dagen gikk det nok tre for 10 øre også. Det var mange aviser den gang. Intelligens-seddelen, Verdens Gang, Aftenposten, Ørebladet, Forposten og ikke å forglemme Sværta (Morgenposten). Det var nok den mest utbrette. Det var aldri noen annen avis hjemme i min barndom og det var nok tilfelle i de fleste arbeider- og middelklassehjem. Det gikk det ordtaket at: «e kjæring som ikke bodde til gata, og ikke leste Sværta – hu visste ingenting». Nå, avisgutta brydde seg vel ikke om hva slags aviser de solgte. De var både stemmesterke og taleføre, disse gutta.
Det samme var også utroperne foran kinomatografene. Den første kino med levende bilder ble åpnet i Stortingsgt. 12 omkring 1903 eller 1904. Senere ble det en flom av kinoer i butikk- og lagerrom og andre lokaler i hele sentrum, Møllergt., Torggt., Storggt., Brogt, o.s.v. og utenfor hver kino sto en utroper i en spraglete uniform som delte ut programmer samtidig som han med sterk stemme og rikt ordvalg anbefalte stykket som spiltes derinne – Et storslagent drama i 5 akter og 12 avdelinger – 10 øre for barn – 25 øre for voksne.

Hans kone Inger fortalte følgende om første gang hun traff Petter.
Det var rett etter første verdenskrig, sannsynligvis i begynnelsen av 1919. Petter, som før krigen hadde arbeidet som former på en valse i Tyskland, hadde ikke klart å komme seg ut før krigsutbruddet og var nødt til å bli i Tyskland helt frem til freden i 1918. Etter krigen åpnet mulighetene seg til å komme seg vekk, og sannsynligvis gikk han på sine egne bein hele veien tilbake til Norge.
Da jeg så ham hadde han kommet seg helt til Oslo, og kom gående mot meg på gaten i nærheten av der jeg bodde. Håret var kritthvitt, enda han ikke var mer enn 21 år, klærne hang i filler rundt ham og støvlene var så utgått at helene var helt slitt vekk.

Inger var på denne tiden i 14 – 15 års aldere, og ble hodestups forelsket. Men det tok hele 7 år før hennes foreldre lot dem få gifte seg. Hva Peter gjorde i Tyskland under krigen fortalte han aldri, men hans sønn Frank trodde han overlevde ved å bygge U-båter for det tyske krigsmaskineriet.

Men som så mye med Petter, må denne historien leses med en smule skepsis. Han var en skøyer, og ser ikke til å ga av veien for en liten «hvit løgn», når han fant det formslåtjenelig. Så om han var en periode i Tyskland under første verdenskrig, vet jeg ikke. Men våren 1918 var han i Kristiansund og arbeidet, for der etterlyses han i april i forbindelse med tyver i av en frakk.³

Datteren Randi fortalte at:
Mine foreldre Inger og Peter var forlovet i flere år før de giftet seg. Men ekteskapet hang en stund i en tynn tråd, etter at mor brøt forlovelsen. Det var etter at far hadde bestemt seg for å lære henne å svømme. Teorien var at hvis han kastet henne ut i vannet et sted hun ikke kunne stå, ville redselen for å drukne få henne til å lære de nødvendige svømmetakene for å holde seg flytende. Som sagt så gjort. Heldigvis hadde han, som en ekstra sikkerhet, bundet et tau rundt livet hennes før han gjennomførte planen. Da hun halvdruknet ble halt i land, og hun harkende og hostende hadde kvittet seg med alt vannet hun hadde svelget, fått igjen pusten – og talens bruk, var bruddet et faktum. Heldigvis ordnet alt seg til slutt.

Folketellingen 1923 viser at Peter fortsatt bodde hos foreldrene i Ekebergveien 28 i Oslo. Han jobbet da som regningsbud i ”This og Kompani”. Etter hvert fikk han, på tross av farens motvilje mot å utdanne seg, muligheten til å fullføre 1 årig ingeniørutdannelse på Christiania Tekniske skole.
Peter var en meget aktiv mann, som drev med mye forskjellig. Han var ingeniør, revyartist, sangforfatter, komponist og handelsmann med eget instrumentfirma. Alt sammen på samme tid.

Eller som svigersønnen Jomik skriver om sin svigerfar:
Randi kom fra en familie med sterke kunstneriske interesser. Faren, Peter Løkke – tok senere kunstnernavnet Luwohn, forenklet til Luvån – var en fargerik person. Han turnerte Norge rundt i mange år før krigen, både som utøvende kunstner og som impresario. Senere startet han Schlagerforlaget i Folketeaterpassasjen [som eksisterte til 2018, da den gikk konkurs], men solgte firmaet til brødrene Ingier. Instrumentforretningen, Edition Luvån, tok han med seg til Krusesgt 7, hvor Randi vokste opp.

Litt om hans liv som revyartist forteller et intervjuet av Klouman, som kan leses her. Det sto i Dagbladet den 28. okt 1939.

Om Peter Løkke/Luvån. Intervju i Dagbladet 18.10.1939, et humoristisk intervju med Peter.

Ikke lenge etter krigsutbruddet meldte Peter seg inn i NS. I politiavhøret som ble tatt opp etter krigen, viser hans egenskap til å fortelle hvite løgner seg igjen. For eksempel svarer han at han var i Oslo på arbeid den dagen krigen brøt ut. Men det er slett ikke sant, for da var han i Stockholm, så fyllesyk at hans 13 år gamle sønn Frank måtte sørge for å få ham hjem til Oslo:

Den dagen krigen brøt ut var jeg og far i Stockholm der far hadde forretninger. Kvelden før hadde han vært i forretningsmiddag, men da krigsbudskapet nådde oss, bestemte far seg sporenstreks for å reise hjem til Oslo. Problemet var bare at han så langt derifra var edru. Dermed måtte jeg trå til. Jeg kjørte hele strekningen fra Stockholm til Oslo, mens far sov rusen av seg i passasjersetet. Vel fremme i Oslo ble min mor og søster Randi pakket inn i bilen, og kursen ble satt østover, ut av Oslo.
Nå hadde det seg slik at vi uheldigvis havnet midt oppi en av de få trefningene som var mellom nordmenn og tyskere ved Mysen i Østfold. Ut av bilen kom vi og ble liggende paddeflate og vettskremte på bakken, i påvente av at skytingen skulle opphøre.
Etterpå satte vi oss i bilen og kjørte tilbake til Oslo.

Men tilbake til NS medlemskapet hans. Selv sier han i oppgjøret etter krigen, at han prøvde å melde seg ut i slutten av 1940, men at han ble nektet. Det er ikke godt å si, for i begynnelsen av krigen utnyttet han helt klart medlemskapet til å få ulike yrkesmessige fordeler. Men samtidig utfordret han Tyskerne og deres sensur, og ved flere enn en anledning fortelles det at han måtte rømme ut av en behendig plassert bakdør eller et åpent vindu. Og på Jevnaker endte det med direkte uro og demonstrasjoner, og forbud mot å opptre en periode.⁴ Det var kanskje ikke så rart, siden en av vitsene han opptrådde med var:

Vet du hva som er forskjellen mellom Hitler og en hanbikkje?
…
Hitler løfter armen til hilsen.
Hanhunden løfter beinet.

Det hele ble illustrert med beskrivende bevegelser og fakter.

Til slutt oppga han turnevirksomheten, og de siste krigsårene brukte han tiden sin på forretningsvirksomhet. Og han må ha forstått at NS medlemskapet hans ville føre til problemer, og det er trolig derfor han i 1944 endret etternavnet til Luvån.⁵ Det lyktes nesten også, men i 1946 ble han angitt og måtte stå til rette for sin NS-tilknytning.

Så hva vet vi ellers om hva Peter foretok seg under krigen. Vi vet at han aldri anga noen, at han prøvde å hjelpe sin bror Johannes som satt på Grini. Han støttet også trolig mostandsbevegelsen økonomisk, og hans familie og venner som tilhørte både Milorg og den kommunistiske motstandbevegelsen, tok ikke avstand fra ham etter krigen.
Og for virkelig å understreke hvilken sammensatt person Peter var, mottok han både på 50-års dagen i 1947 og 60 års dagen sin 10 år senere telegram underskrevet av Avsnittsjefen Milorg 13290. Men noen avdeling 13290 i Milorg har jeg ikke klart å finne, så disse telegrammene er en gåte.

I den sorte syvende sansen hans den 25. mai 1960 skrev Inger med skjør skjønnskrift: Død kl 17.15

Kilder:

Om Peter Løkke/Luvån. Intervju i Dagbladet 18.10.1939

1. Vielsesattesten som jeg har ↩︎
2. Tobias,  informasjonsblad fra Oslo byarkiv. 2013 Vol. 22 ↩︎
3. NRA, Polititidennde nr 30, 16.4.1918 ↩︎
4. Statens teaterdirektorat 22.12.1941 ↩︎
5. Tillatelse til navneendring 1944 ↩︎