0007 August Simon

Mor:	Maria Apolonia Hasenstab	(1874-1961)
Far:	Josef Martin Simon	(1873-1946)
Ekteskap:	før 1900	Tyskland

Familie 1:	Augusta Cecilie Matheson Brun	(1899-1988)
Ekteskap:	26. aug 1939	Oslo
Skilt:	1950
Barn:	– Jon Mikal Brun Simon	(1934-2010 )

Familie 2:	Annelise Pedersen	(1927-2017)
Ekteskap:	ca 1951
Skilt:	Slutten av 1970-tallet
Barn:	– Martin Gudmund Alexander Vult – Vita Elena Asta	(1954- ) (1958- )

Vult ble født Damm i Aschaffenburg i Tyskland, og vokste opp der. 1907 begynte han på katolsk barnehage i klosteret i Damm i Aschaffenburg. I hans erindringer ”Fra vilje til liv, 1902 – ?”, som jeg fant i en konvolutt i en eske kjelleren da jeg ryddet opp etter min far, har min farfar Vult fortalt om sine første 20 år, og teksten under i kursiv, har jeg hentet derfra. Link til hele erindringen, finnes snart her.

Jeg var ikke så lenge der [i barnehagen], den bragte altfor mange vanskeligheter inn i mitt liv.
De grå og hvitkledde «liksomkvinner» med rosenkransen som belte, og hodet skjult under et hvitt stivt hodetørkle – uten hår på hodet!!. Hvem klippet det av dem, og hva gjorde de når de skulle bade og ikke fikk lov til å ta den fotside nattskjorten av???. Det var mange spørsmål som ingen gav meg svar på. Slike rødmende spørsmål forbigikk man i taushet.

Og alltid skulle man be!!. Det ble for mye for meg

Men julespille det ville jeg. Å være stjernesanger foran ”kompaniet”, eller en av de frekke verter i Betlehem, eller en av hyrdene på marken – det ville jeg.
Å være engel syntes jeg allerede den gang var meget vanskelig. Da skulle man nemlig på bare ben skride opp på den sovende hyrdes mage. Det var for vanskelig for meg. Jeg tråkket alltid for hardt.

Etter barnehagen gikk han frem til 1915 på katolsk skole i Damm i Aschaffenburg.

Hendene på pulten og tommeltottene under platen, var det første en måtte lære på skolen.
Her var det noen som ville påtvinge mine lemmer noe, her var en vilje, – og den forfulgte meg i 5 samfulle år. Tenke skulle man som de ville, og lystre etter deres ønsketanker. Det var ikke noe for meg, og førte med seg at jeg titt og ofte fikk føle spanskrørets smell, på håndflatene – eller hvis det var ille – med seks på pumpen…

…En dag i 5 klasse (13 år) sovnet jeg midt i en time, og ble vekket av en smellende ørefik.
Det oppsto et slagsmål mellom læreren og meg, som endte med at jeg sprang til rektor og meldte meg ut av skolen. Begrunnelse: ”Læreren skulle ha vekket meg før han slo”:

Ingen fikk meg dit mer.
Jeg ville nemlig noe annet.
Jeg ville bli musiker.

Selv om hans skolekarriere fikk en brå slutt, begynte han ca 1916 på musikkonservatoriet i Hessen i Tyskland, der han gikk i 3 år.

Etter prøvespill på fløyte ble jeg opptatt på konservatoriet, en times togreise fra min hjemby…
…Far var inspektør ved jernbanen, og på grunn av det fikk jeg gratis jernbanereise i noe som den gang het fjerde klasse. Det var som fevogner med en benk i hver ende, og ellers stropper i taket for de ca 20 som måtte stå og ikke hadde råd til annet. Kaldt var det om vinteren, tidlig kl. 6 om morgenen, uten oppvarming og lys – uten toalett. Jeg hadde et lite varmerør i hver bukselomme. I det var det glødende trekull. Det varmet godt den timen i alle fall.
Jentene som reiste til pulverfabrikken sang lystige sanger, både to og trestemte. Om kvelden kom de hjemover, bleke og gule i ansiktet – et bilde på krigens redsler. Døden sto dem alt i ansiktet.
Verst var angsten for grensekontrollen mellom Bayern og Hessen. Tyskland var ingen helhet den gang. Det besto av mange land. Vi måtte ikke ha smør eller kjøtt med fra det ene landet til det andre. Det var smugling. Jeg hadde mange små skiver smør i min fløytekasse til min professor ved konservatoriet.

Pianospill
En eldre klaverlærerinne med en kjempehatt på hodet, fikk jeg som lærerinne i dette obligatoriske fag [dvs pianospill]. Hun hadde en fanatisk lidenskap for rene fingre, og hver time begynte med håndvask. Hun bød meg slik i mot – at jeg holdt opp å øve. Enden ble at hun beklaget seg til direktøren, og en tremannskomite fant snart ut at jeg p.g.a dovenskap skulle utvises. Det var en sensasjon den gang – og bare min lærers personlige innsats, stoppet denne utvisningen. Klaverspilling måtte jeg derefter lære meg selv.

Etter endt utdannelse reiste Vult til Berlin, der han prøvde å livnære seg som musiker. Hovedinstrumentet var fløyte, men han spilte også andre instrumenter slik som fiolin, piano og klavikord.

Berlin
Mine foreldre hadde etter hvert vennet seg til at intet gikk slik de hadde ønsket for meg. (Den fortapte sønn, liksom). Derfor tok de det med fatning da det en dag kom en meget vakker kvinne og ville ha meg med til Berlin omgående. Der hadde hun en venn som hadde bruk for meg. Noe annet vill hun ikke røpe…
Dette farvel ble et farvel til de siste bånd som knyttet meg til alt som heter familie. Vi skulle ikke sees på mange, mange, lange år, og alt ble annerledes i mitt liv.

I et fattig Tyskland rundt 1920, var det ikke enkelt å klare seg, og man var nødt til å ta til takke med en hvilken som helst jobb, enten det var som musiker eller en og annen strøjobb man var så heldig å få tak i. Det var også i denne perioden August skiftet navn til Vult, et kallenavn han hadde fått av en av sine kamerater og som han brukte resten av sitt liv.

Orkester
I arbeidsløshetens tid hvor man tigget seg til levebrød fra dør til dør, var det ikke lett å få noe og gjøre. Trass i alle advarsler om ikke å falle i hendene på en Stadtpfeierei, en dirigents orkester av ungdommer som han utnyttet til de mest umenneskelige arbeidstider, kom jeg i hendene på en slik nærmest middelalderlig institusjon. Marsjmusikk, promenademusikk, dansemusikk og nattkafemusikk, ble til en arbeidsdag på 12 til 14 timer. Man bodde hos dirigenten og faktisk hadde man solgt all sin kunnen, ja hele sin sjel til ham.
Derfra rømte jeg.

Hva levde man av? – Av å undervise og å spille på kino. Den gang var det stumfilm – og en trio eller kvintett foran lerretet. Musikken måtte man finne selv. Vi spilte mye Mozart, Hayden og Beetoven den gang. Det var slitsomt, og varte ofte fra 17 til 22. Men det var også andre ting. Der var kammermusikk i et hjem hvor filosofens nøyaktighet og nøkternhet fremdeles levde som en del av livet. I pausen fikk vi et stykke tørt brød, og når professoren syntes vi hadde spilt nok, la han et nøkkelknippe på bordet. Da var det bare å gå hjem.

Gjennom hele livet var Vult en rebell.

Revolusjon
Å være født i en tid hvor alt ble veltet overende, hvor ingen av fortidens fasttømrede lover hadde noen gyldighet lenger, var spennende…
…Skalaer ble sønderrevet, helt ned til16 dels tonetrinn.
Publikum skrek av raseri over slik barbarisme. Etter hvert som vår fantasi ble skolert til å være tjener til ideene i tingene, var kilden til oppfinnsomhet uuttømmelig. Motstanden til borgerlighetens fasttømrede livsanskuelse og samfunnets enerådighet over kunst, kultur, utdannelse og vekst, ble ubønnhørlig bekjempet. Det begynte rett og slet med at den øverste knappen i skjorten skulle være åpen. En umulighet i de voksnes verden – da var man ikke påkledd. Håret lot man vokse, men man ble bare anerkjent når de som ”pasjehår” var klippet og stelt. Det var en dyr historie – hver uke. Uten det hadde man ingen sjanser.

Samme år ser det ut som han, for første gang etter han reiste hjemmefra, tok med seg Gulle og besøkte foreldrene i Tyskland. Tilbake i Oslo fortsatte de å drive Steinerbarnehage- og skole sammen noen andre dedikerte Steinerpedagoger.

I en tid da samboerskap var forbudt og barn utenfor ekteskap fortsatt var uhørt, levde Vult og Gulle flere år sammen uten og gifte seg. Selv min far Jon Mikal fødsel i 1934 endret ikke på dette.
I Tyskland var Hitler kommet til makten og urolighetene i Europa økte. Den 27. okt 1938 søkte Vult om norsk statsborgerskap. Dette ble innvilget 22. mar 1939 under forutsetning av at han ble ”løst fra sitt undersaattelige forhold til Tyskland”. Tysk lov, kombinert med forholdene i et førkrigs Tyskland, gjorde dette umulig, og statsborgerskapet ble ikke effektuert. Europa var utrygg og 26. aug 1939 giftet Vult og Gulle seg i en borgerlig vielse i Oslo. 6 dager senere invaderte Tyskland Polen, og 2. verdenskrig var et faktum. Men Vult var pasifist, og nektet å sloss for den tyske statsmakten. Det resulterte i at familien ble nødt til å flykte, noe som viste seg og bli nesten umulig fordi ingen ville hjelpe dem. Tilslutt klarte de å skrape sammen nok penger til å betale for flukten, og 4. sep 1944 startet de på den farefulle ferden, som førte dem i trygghet i Sverige der de bodde til krigen var over. Jomiks beretning om flukten kan leses her.
Vult returnerte til Norge sammen med sønnen 27. aug 1945. Hans kone Gulle hadde reist i forveien og ankommet Oslo allerede i juni. Tilbake i Oslo søkte han igjen om norsk statsborgerskap, noe han til sutt fikk innvilget. Søknaden er datert 17. sep 1945. Fra søknaden:

I Sverige ble jeg av rettskontoret paa Kjesæter innregistrert som statsrettsløs flyktning fra Norge. Reg.no. 31922, og jeg fikk av den norske stat den samme støtte som ble gitt enhver godkjent norsk flyktning.
Den 14.VIII.1945 fikk jeg av den kongelig norske legasjon i Stockholm visum til atter aa bosette meg i Norge. Den 27.VIII. kom jeg til Smestad og har gjennopptatt mitt arbeide.

Etter bruddet flyttet Vult til København i Danmark, der han arbeidet i en barnehage. Der traff han Annelise ”Li” Pedersen. De giftet seg rundt 1951, og flyttet etterhvert til Hemsedal der de sammen bygget opp Skinnfellgården. Men etter knappe 30 år, gikk også dette ekteskapet i oppløsning.

Jeg hadde lite kontakt med min farfar, selv etter at jeg i 12 års alderen hadde kontaktet ham. Vi brevvekslet jevnlig, men jeg traff ham kun 3 ganger før han døde.

Kilder og vedlegg:

Jomiks fortelling om hans flukt til Sverige
Litt om Vults oppvekst i Aschaffenburg
Vults erindringer «Fra vilje til liv, 1902 – ?» kommer snart
Filmklipp fra Filmavisen 18.10.1962 (klipp nr 4) . «4. Hemsedal: Skinnfelltrykk». Vult og Li kalles et fransk ektepar i filmen, men de var virkelig fra henholdsvis Tyskland og Danmark.