Litt om Vults oppvekst i Ascaffenburg

Utdrag om Vults oppvekst i Aschsffenburg hentet fra hans erindringer «Fra vilje til liv, 1902-?» . Du kan snart lese hele erindringen her:

Fløyten
En dag gikk vi [Vult og hans mor] sammen gjennom julegaten.
Forventningsfulle øyne vandret fra butikkvindu til butikkvindu. Da oppdaget jeg blant all slags julepynt – en fløyte, og dermed var det gjort.
5 mark sto det på en uforskammet hvit lapp, – en formue for et barns tomme lommer. Det fantes jo engang tider hvor lommepenger var et ukjent begrep.
Jeg ga meg ikke før fløyten, vel innpakket, lå i mine hender. Men innpakket var den ikke lenge. Til mors store forferdelse var den snart befridd for sitt papirhylster og havnet foran mine lepper. I marsjtakt gikk det hjemover mens jeg fløytet det beste jeg kunne. Snart var det et helt følge av kamerater som fulgte oss – som om jeg var rottefangeren fra Hamelen??
Verst var det nok for mor. Hva ville far si når hun kom drassende med en fløytespiller?? Hvordan skjule det for ham? Jeg skulle jo spille fele slik som ham! – og alle pengene???…
… Vi laget en hemmelig avtale. Vi skulle holde en generalpause…

St. Niklas dagen.
…Der kom Niklas. Han kom i kutte og hette og skjegg og et raslende kjede og en diger sekk på ryggen.
”Kan du fadervår?” spurte han meg.
”Ja…” kan jeg det?
Jeg minnes det ikke. I alle fall gikk sekken opp og frem kom en deilig liten rødglødende sol. En appelsin! Det hadde jeg aldri sett før.
Det var vel et verdens under.

Jul
Et juletre kan være så mye mer enn et juletre. Min fars annet hjem var skogen. Når han kom hjem fra sitt forhatte kontorarbeid, spiste vi – og så forsvant han ut i skogen. Der fant han alt som kontoret ikke kunne gi ham. Der var hjort og rådyr, rev og ekorn, og der var hare og pinnsvin og fugler i trærne. Han kjente deres veier, stier og huler. Han samlet fuglereder og egg og hadde tusenvis av sjeldne sommerfugler fra hele verden, og, som den kunstner han var, hadde satt dem sammen slik at alle regnbuens farger gjenspeilte seg for vårt øye.
Med ham kom skogens juletre. Han hadde harpiksens søte lukt i klærne – og skogens tause hemmeligheter låste han bak de hvitmalte dører.
På kjøkkenet sto mor – og mens det kokte i grytene og braste i pannen lærte hun oss julesangenes gåtefulle og innviklede melodier.
Endelig lød den sølvklokkes spede klang – bim – bim – og døren åpnet seg for hele menneskehetens under, mens gyldene vokslys kastet sin stråleglans over alt og alle.
Gulvet under treet var dekket med mose og lyng og stivnede kongler. Og mellom stråblomster lå dyr etter dyr i den vakreste keramikk, – med spisse, lange, korte, brede, tykke og tynne ører, lå de hode ved hode og lyttet som bare dyr kan lytte. Ja – jeg minnes den dag i dag at de beveget sine ører. Det er det jo ellers bare dyr som kan.
Da englenes sang: ”Fra himlen høyt jeg kommer her” skulle synges, hentet jeg fløyten og blåste stille toner ut av den…
Og far sa ikke et ord…
Ikke da
Og heller ikke siden.

Tre konger
…Når skulle da stjernesangerne ellers komme, de forbilder for de hellige tre konger? Da måtte mor komme med min hvite nattkjole. Gullkronen ble satt på hodet og stjernen, som kunne dreies rundt stangen sin, ble hentet ned fra loftet. Så dro vi fra dør til dør. Den yngste – han som ennå ikke kunne holde seg ren – fikk en gul sennepskladd i baken på sin hvite kjortel.
Men nåde den som ikke ga oss noen gave.
Han fikk et vers om at ”hans bak skulle klistres fast på stolen”.

Vedlegg og kilder:
Vults erindringer «Fra vilje til liv, 1902 – ?» kommer snart