REISEBLOGGEN-Bli med på tur!
000019 Christian Anton Winther
| Søsken: | |
| Karen Marie | (1838-1881) |
| Johan Fredrik | (1847-1873) |
| Mor: | Kirstine Marie Josephsdatter | (1816-1881) |
| Far: | Hans Jørgen Winther | (1813-1853) |
| Ekteskap: | 18. apr 1838 | Oslo |
| Familie 1: | Arentine Ovidia Magnussen | (1845-1887) |
| Ekteskap: | 4. feb 18663 | Gamle Aker, Oslo |
| Barn: | – Hansine Marie – Amalie Nikoline – Frithjof Alfred – Alma Julie Dagmar – Antonette Ovidia – Karl Gustav – Constance Elvine – Helga Josefine – Nikolai Alfred – Lagerta Eugenia – Aksel Eugen | (1866-1948) (1867-1868) (1869-1953) (1871-1919) (1874-1903) (1876-1876) (1877-1959) (1880-1908) (1882-1962) (1885-1887) (1887-1887) |
I dag er Vika, området rundt rådhuset, en av Oslos fineste strøk. Men da Anton vokste opp var Pipervika en av Oslos værste fattigsrøk. Her var husene fallefedige og dårlige, og familiene var stadig på flyttefot fra den ene rønnen til den den neste, i en endeløs runddans av nød og fattigdom. Det gikk raskt å flytte, de fleste hadde ikke flere eiendeler enn det de kunne få med seg under armen.
Trangboddheten var stor. Arbeiderfamiliene bodde vanligvis kun i et lite rom, der absolutt alt foregikk. Der laget de mat, der spiste de, der kranglet og der elsket de. Der sov de, på tepper rett på gulvet, eller hvis de var heldige tett i tett anføtes i en seng, sammen med et vrimmel av lus, lopper og andre veggdyr. Rotter var det overalt, de sloss med fattigfolket om mat i magen og tak over hodet. Husene var trekkfulde og kalde, når det snedde om vinteren drev sneen inn gjennom veggen og vannbøttene frøs til is. Sult var ingen sjelden gjest, og det var heller ikke sykdom og død.
I 1853, da en av de mange store koleraepidemiene gikk som en farsott gjennom Christiania og etterlot seg død og lidelse, ble 10 år gamle Anton farløs. Anton og familien levde allerede på et eksistensminimum da faren døde. Nå ble moren hovedforsørger, og om ikke Anton og søsknene hadde måttet klare seg alene før, kan vi være sikker på at de måtte det nå. Anton, sammen med de andre arbeiderguttene gikk på skolen 2 dager i uken, resten av tiden måtte han nok som de fleste andre klare seg på egenhånd som best han kunne.
Gateguttene i Vika var ikke flere enn at de kjente hverandre godt.
”Me’ Rusløkgutta laa Wikagutta stadi’ i Krig; men da de’ naa ikke er min Hendsikt aa skrive Wikas Krixhistorie,… saa vil jeg bare si’ saa my’e, atte dom slos, saa længi dom aarka,” skrev Ka’l Olsen alias Theodor Løvstad født i Pipervika samme år som Anton. De kjente hverandre helt sikkert.
Jeg budde den Gangen skraas over Gata her hos Skrædder Flikflak, som hadde mig for Betaling.
Men jeg var’kke saa my’e hjemme som nere paa Stranna, for der fantes de’ Moro: dær rægjerte ’n Johan Svendsen…
Naar atte vi gummastierte aa stupte Kraake i San’hauene, saa var’e bestandi’ han som var Faarturner aa viste vaars andre, hassen vi skulle gjøra; aa naar atte vi lekte ”Hauk aa Due”. Saa var’e bestandi’ han, som var Hauken; aa naar atte vi ekserte, saa var’e ingen a’en en’ han, som skulle væra Gjenneral. Men han faarsto’ aassaa aa skaffe sig Ræspekt; aa du fæle Wæla, haa han kunne gulve naar at ’n blef sinna.
Aa saa skøjeragti’ som ’n var; men de’ var ikke no’ vont i ’n. Han tok heller Hjuling sjøl en’ at’n sladdra paa vors andre. Aa naar at ’n hadde gjort no’ Spelopper, Pr. Exempel, paa Skol’n, saa var ’n ikke ræd for aa rejse sig aa telstaa, atte de’ var han, som hadde gjort de’ derre der. Han vilde heller de’, en’ atte en a’ vaars andre uskjyldi’e skulle komma i Uleili’het.
De’ var bare en Mening om ’n Johan over hele Wika, aa de’ var, at ’n var en Kjærnekar, aa deffersaa hadde ’n aassaa alles Kjærli’het aa Aktelse. Ja – de’ kunne jo væra no’en enkelte, som var a’ en annen Andskuele, naar’n Pr. Exempel hadde slaat ut e’ Venjøsrute for dom heller a’ Vanvare pælma tel dom me’ en Snøbal i Nakken; men de’ var i Almindeli’het no saa’nne gamle Traal’, som ikke taalte aa høre heller se, atte Ungdommen morra sig paa en uskjyldi’ Maate.
Ka’l Olsen alias Theodor Løvstad4
Johan Svendsen, den kjente norske komponisten og Theodor Løvstad, kapellmester og skribent var begge født i fattige kår i Pipervika, men klarte å komme seg ut av fattigdommen. Det gjorde ikke Anton.
Og 5 dager etter at sønnen lille Aksel Eugen ble født, den 28. jul 1887, døde Antons kone Arentine av bronkitt i kjelleren i Fjellgata 15. Dagen før hadde han fulgt sin lille datter Lagerta til graven. Hun ble bare 2 år gammel. Anton satt tilbake med ansvaret for 8 morløse barn, og vi vet fra sønnen Fritjofs forklaring da han ble fengslet i 1884, at Anton allerede hadde store alkoholproblemer. Aksel Eugen overlevde ikke den første måneden i livet, men heller ikke de andre barna klarte seg særlig bra. Eldstejenta Marie fødte allerede i juni 1888 sitt første av mange uekte barn, og Christiania fattigvesen hadde fattet interesse for familien. Den 23. okt 1888 besluttet de å plassere Konstance, Helga og Nicolai i pleie fordi ”faderen var drikkfeldig”.
Som vanlig var på denne tiden, var Anton pålagt å betale for kostnadene ved utsettelsen. Det er ikke spesielt overraskende at han ikke maktet dette. Protokollene er vanskelige å lese, men det ser ut som han hang stadig mer og mer etter med betalingene. Siste registrering var den 24. apr 1890 og da skyldte han kr 200.- i bidrag. Manglende innbetaling var en vanlig grunn for å settes på arbeidsanstalten, men også drukkenskap kunne føre til denne type straff. Uansett hva grunnen var, jeg har ikke klart å finne noen dom eller andre papirer for den straffesaken som nå må ha blitt ført, Anton havnet til slutt på arbeidsanstalten på Prins Christian Augusts Minde, eller Mangelsgaarden som den het på den tiden.
En annen gruppe vi ofte var nede og så på, var en liten tropp – en 10, 12 menn kanskje, som i grå vadmelsklær med en liten lue, kom marsjerende og med fangevokter eller gevaldiger ved siden av fra Magelsgården i Storgata (Magnusgården sa forresten vi gutta) eller Prinds Christian Augusts Minde. Det var Tvangsarbeidsanstalt dengang. Og disse stakkars fangene måtte da gå spissrotgang gjennom Storgata, Stortorget, Kirkegata og ned på Festningsplassen, hvor de vel hadde et eller annet slags arbeide. Et bedrøvelig syn.
Fortalte Anton Andersen, Arbeiderminner5
Murer Kristian Anton Vinter, 49 Aar, død i dag i Bs sygehus. Bopel Arbeidsanstalten. Begr for fattigvs regn.
Anton og Arentines barn var blitt foreldreløse.
Kilder og vedlegg:
- Oslo fylke, Oslo Domkirke / Vår Frelsers menighet, Ministerialbok nr. 12 (1837-1845), Fødte og døpte 1843, side 405-406. ↩︎
- Oslo fylke, Oslo skifterett, Dødsfallsprotokoll A 15 , 1890-1892, oppb: Statsarkivet i Oslo. ↩︎
- Oslo fylke, Gamle Aker, Ministerialbok nr. 3 (1865-1873), Ekteviede 1866, side 157. ↩︎
- Mentz Schulerud, Piberne og pigerne i Vika : av en Christiania-forstads historie, s 118 ↩︎
- Tobias (trykt utg.) : informasjonsblad fra Oslo byarkiv. 2013 Vol. 22 ↩︎