000020.5 Jan Markus Andreas Jansen

Navn/Navnevariant:	Jan Markus Jansen
Fødsel:	2. jul 1867¹	Oslo
Yrke:	Boktrykker	Oslo
Død:	7. jan 1912²	Bergen

Søsken:
Johan Marius Albert	(1858-1859)
Josefine Maria Alberta	(1860-1862)
Anna Sophie Wilhelmine	(1862-1863)
Karl Wilhelm	(1864-1859)
Engelhard Ragnar	(1869-1909)
Anna Elise Kristine	(1873-1955)

Mor:	Josefine Emilie Augusta Lorentzen	(1832-1888)
Far:	Kristian Johan Jansen	(1830-1909)
Ekteskap:	19. apr 1858	Oslo

Familie 1:
Ekteskap:
Barn:

Den 31. mai 1889, et års tid etter morens død, ble Jan innlagt på Christiania byes sindssyge-asyl, også kaldt Christiania Dollhus på Prins Christian Augusts Minde, populært kalt Prinsen, i Storgata 36 i Oslo. Bylege Lund sto for innleggelsen og diagnosen var ”alimatio mentis”, psykisk lidelse. 6 år senere ble han overflyttet til Rosenberg sinnsykeasyl i Bergen.
Jeg har kopi av journalen hans, og kan slå fast at han også i dag ville bli ansett som alvorlig syk. Han var overbevist om at han var Guds sønn og han hallusinerte og trodde at Gud snakket med ham. Selv om helsedokumentene hans ikke lenger er klausulert, ser jeg ingen grunn til å publisere noe mer av dem for allmenheten. Journalen hans er trist lesning, som forteller mer om hvordan man så på alvorlig sinnslidende personer rundt århundreskiftet, enn hvem Jan Jansen virkelig var. Det er bare slå fast at behandlingen av psykisk syke mennesker rundt århundreskiftet på 1900-tallet, var enda verre enn den er i dag.

Det var Christiania fattigvesen som betalte for plassen hans på asylene, og vi kan med sikkerhet slå fast at han ikke var blandt de privilegerte, som hadde råd til å betale for et eget enerom han kunne trekke seg tilbake til. Jan ble plassert på en av de store sovesalene, der han kun hadde en seng å sove i og overhode ikke noe privatliv.

Skisse av sovesalen på Prindsen av Reinholdt Boll. Det ser nok mer hjemmekoselig ut enn det var i virkligheten.

Ved 1900 tellingen finner vi Jan på ”Sinnsykehus, Ekstrahus no 1, Møllenprisbakken 1 i Bergen. Det opplyses om at han var ”ugift og Fv arbeider ved boktrykkeri”. Ved folketellingen 1910 var ingen av beboerne på Rosenberg sinnsykeasyl registrert. Man kan jo spørre seg om de var glemt, eller om man rett og slett ikke syntes det var noen vits i å registrere dem?

I dødsmeldingen under rubrikken ”Arvinger” da han døde, der de pårørende vanligvis står nevnt, står det tragisk nok bare ”ukjent”. Og da faren døde i Oslo et par år tidligere, ble han ikke nevnt blant arvingene i det hele tatt. Vi får nok aldri vite om det var noen som sørget over hans død.³

Kilder og vedlegg:

Oslo fylke, Østre Aker, Ministerialbok nr. 1 (1861-1869), Fødte og døpte menn 1867, side 111 ↩︎
Johanneskirken sokneprestembete, Klokkerbok nr. D 1, 1885-1915, s. 257 ↩︎
Bergen fylke, Bergen by, Dødsfallsprotokoll 9 , 1910-1915, oppb Statsarkivet i Bergen. ↩︎