000021 Kristian Johan Jahnsen

Mor:	Anne Christiansdatter	(1797-1875)
Far:	Jahn Engelsen	(1802-1854)
Ekteskap:	3. des 1826	Strusshamn kirke, Bergen

Familie 1:	Josefine Emilie Augusta Lorentzen	(1832-1888)
Ekteskap:	19. apr 18583	Oslo
Barn:	– Johan Marius Albert – Josefine Maria Alberta – Anna Sophie Wilhelmine – Karl Wilhelm – Jan Markus Andreas – Engelhard Ragnar – Anna Elise Kristine	(1858-1859) (1860-1862) (1862-1863) (1864-1859) (1867-1912) (1869-1909) (1873-1955)

Kristian ble født og vokste opp i stadig ulike boliger i samuene omkring Torvalmenningen. Og hvordan det var å være kjuagutt på den tiden vet vi litt om, for Elisabeth Welhaven (1813-1901) har fortalt om det i sin bok Fortællinger fra det gamle Bergen : Ungdomserindringer⁴

Bergens Gadegutter er et letsindigt og sorgløst Folkefærd, de tænker ikke paa den Dag imorgen, altid er de at se paa Gaderne, opsnappende alt, hvad der sker; de er store Spillopmagere, har sin Næse allevegne, og er bestandig færdige til træffende Bemærkninger, kort surrer om i Byen som Spyfluer og er ligesaa nærgaaende som disse. Skeede der noget, som gik dem imod, maatte det gjengjældes, og de forsømte ingen Lejlighed til at udføre sin Hævn.

Og med utgangspunkt i Elisabeth Welhavens erindringer og lit fantasi, kan vi lett forestile oss hvordan Kristians barne- og ungdomstid som kjuagutt i Bergen artet seg::

I gamledager var Sankthansaften i Bergen en en ekte folkefest. Alle byens innbyggere, gammel som ung, fattig som rik deltok i festlighetene.
Flere uker i forveien samlet Kristian kjuaguttene seg, for å planlegge sitt røvertog etter den såkaldte ”Brandskat”. Denne bestod av alskens treskrammel, gamle båter og tretønner. Tyveriene foregikk som oftest i byens smug og sjøgårder. Å klare å få tak i en gammel båt var drømmen, men også tønner var etterspurt, og Kristian og kameratene utfordret stadig skjebnen på jakt etter nye Brandskatter. På denne tiden var alle huseierne i Bergen pålagt å ha en vanntønne ved sin dør, i tilfelle det skulle bryte ut brann i den tette trebebyggelsen. Mang en stakkars kone voktet forgjeves over tønnen i den farlige brandskattstid, bare for å oppleve at den forsvant rett foran øynene hennes.
”Vil dokker kommer igjen med Tynen, Nøstunger!” ropte hun fortvilet etter guttene. Men de svarte ”Ikje undsæt jer, Mor. Faar I Begavninger, saa er her nok en Skvæt Vand igjen i Tynen, om I vil ha det over jer.”
Politiet lukket øynene for denslags tyveri, og når sant skal sies gjorde mange huseiere det samme.
Dagen før sankthansaften, brakte guttene Brandskatten opp til Sydneshaugen. De satte opp høye stenger, og stakk tretønner og annet treskrammel treskammel mellom dem. Den lengste stangen kaltes Storestangen, og slik bygget de sitt sankthansbål mellom knausene.
Vel hjemme fikk mang en gutt kjeft av mor. Inne hadde hun skurt og pusset og ute var gatedørstrappen og hellene hvitskurt med kritt, og her kom guttungen med skidne ben og rusk i håret. Alt skulle være skinnende rent til midtsommerfesten. Opp i vaskestampen bar det, og både guttungen og småsøsknene ble grundig skrubbet med grønnsåpe, til det formelig skinte av dem.
På sankthansmorgen, kikket hver eneste kjuagutt i spenning ut av vinduet. Var det opphold, ellet skulle nok en regndag ødelegge festen? Det var bar å trekke et lettelsens sukk, fra en skyfri himmel sendte solen sine ståler ned på Fløyfjellet og Ulriken. Og kanskje var småsøsknene allerede hoppende og glade på vei ut døren. De hadde med seg kranser bundet av rødkløver, klokkeblomst og tiriltunge. Disse skulle de rekke ut til forbipasserende på torvet, mens de ba om ”En skilling i kransen”. Var de heldige fikk de nok penger til snop denne dagen.
Men det var først på kvelden, etter at solen gikk ned at den virkelige festen begynte. Fattig som rik, gammel som ung, alle satte de kursen mot Sydneshaugen. I de mest befolkede gatene, var det satt opp æresporter. Dette var buer laget av unge bjørketrær og gullrein, og i midten av buen var det anbragt 2 kranser. Ved hver av æresbuene sto en gutt med bøsse og ba dem som passerte om en skilling i Brandskatt. Men kjuaguttene sørget for å holde seg unna æresbuene. I deres lommer var det krudtkjerringer og noen småpenger, men dem skulle de bruke på snop, ikke på brandskatt. Vel fremme på Sydneshaugen, som på denne tiden var en stor åpen plass, så det ut til at hver eneste byboer var tilstede.

Så, når det første blusset lyste fra Sandviksfjellet, var det som en signalrakett. Nå tentes bålene på de syv fjell og lyste praktfullt mot den dunkle nattehimlen. Da ble også Tønnene tent på Sydneshaugen, og mens ilden spraket og brant lød et rungende hurra fra folkemassen, og ropet ble gjentatt som et ekko fra fjellene rundt.

Først nå begynte den virkelige festen og kjuaguttene svermet og surret rundt salgsbodene som biene rundt fruktblomstene om våren. Korgkonene med sine sorte halvkåper og kyser på hodet solgte alle slags kaker, slik som spekelasi, en hvit kakemann og tommelkringle med karvesmak. Her var laksereimer, jompe-egg og all verdens snop jeg ikke kan navnet på.
Etter hvert fikk ilden mer tak i trebålet og kastet sitt blafrende lys over den glade folkemassen. Når storstangens flammer stod høyt til værs og varslet om at festen hadde nådd sitt høydepunkt, drønnet et nytt rungende hurra over plassen. Almuen hadde nå erobret hele Sydneshaugen og de finere folk gled bort ,spaserende i rekker til Møllenpris og Nygårdsalleens løvkronede buer.

En annen begivenhet i Bergen var Mikkelsdag i oktober. Fra tidlig morgen fartet byfolk av alle slag opp landeveien mot Haukeland, til ”Driften” der bøndene drev sine bølinger på markene. I trengselen blant byfolk og bønder løp kjuaguttene rundt og gjorde alleslags spillopper. Overalt var det liv og røre. Salgskjerringer fallbød sine varer, halvdrukne bønder ravet rundt i de forskjelligste drakter og familieforsørgere med betenksomme ansiktsminer, vurderte grundig de stakkars offerdyrene. Finbergensk og gatespråk, hyl og skrik og kjuaguttenes latterbrøl blandet seg med dyrenes forpinte brøl. Når en handel endelig var avsluttet, drev selgeren de utvalgte slakterdyrene til kjøperens hus, og guttene fulgte etter, i det ene øyeblikket strøk de dyrene med kjærlig hånd, i det neste kranglet de om hvilket slakt som var best. Snart lignet byen en morderhule. I alle rennesteinene sildret blodstrømmen som en rød elv, slaktereimen hang over smau og torv, og slakterne som bar spyd og øks kunne påtreffes overalt i byen.
Kjuaguttene hadde en travel tid, der de fartet rundt i håp om å skaffe seg de beste kolpene og titene. Å sortere kutenner var rene vitenskapen. Kolper var kuens fortenner. De var flate på begge sider, og de mest verdifulle var de ekstra store som kaldtes bremenkolper. Siger var de skjeve sidetennene, runde på den ene siden og flate på den andre. Titer var kuens jeksler, og var tannen rund og slitt kaltes den bollerot. Disse to siste var de minst verdifulle. Guttene prøvde alltid om tennene hadde feil ved å ”sue di”. Kunne de trekke luft gjennom dem var de verdiløse, og slike ville de ikke ha. Med disse klenodiene kunne man spille mange ulike spill. man kunne spille”Itemetit”, hvor man kastet to kutenner mot veggen. Kom begge tennene opp på stu, dvs med forsiden opp eller med skjøtt som var baksiden opp, vant man en tann. Kom den ene tannen opp i stu og den andre skjøtt, tapte man to. ”Slå potten paa stu” var også populært blant guttene. Da stilte de en rad med kutenner opp langs en vegg eller under en trappestein, og så kastet de på dem med en annen tann. Man vant de tennene man klarte å velte, og hvis kastetannen landet i stu kunne man kaste på nytt, havnet den på skjøtt var det neste mann sin tur. Fra alle smau og gatehjørner hørtes reglen ” Ret Riving, Ret Skuring, Ret Skaldring i samme Trappe, Ret alt undtagen Bedrag” og så begynte spillet.

Håpet om et bedre liv, førte til at ca 800.000 normenn på 1800-tallet utvandret til USA, og en av dem som dro var Kristian Jahnsen. Nøyaktig når han reiste vet vi ikke, bare at han forlot ”gamlelandet” engang mellom 1876 og 1886, og at han satte kursen mot Chicago. Resten av familien ble i første omgang værende igjen i Oslo.

Etterhver fulgte sønnene etter, og hans kone Emilie og Anna reiste over i 1886. De returnerte imidlertid til Oslo der Emilie døde i 1888. Det var nok trolig grunnen til at Kristian returnerte til hjemlandet, og der finner vi han med datteren Anna i 1891. Og det var hos Anna i Ekebergveien 28 han døde den 15 jan 1909.

16. jan 1909
fhv snedker Kristian Johan Jansen 79 år døde i gaar i Egerbergveien 28. Afdøde var Enkemand og efterl 3 mynd Børn hvoraf 1 i America. Eier intet. [anm] av datteren Anna Petersen, dødstedet.⁶

Kilder og vedlegg:

1. Bergen fylke, Domkirken, Ministerialbok nr. A 12 (1821-1840), Fødte og døpte 1830, side 189. ↩︎
2. Oslo fylke, Oslo Hospital / Gamlebyen, Ministerialbok nr. 9 (1888-1909), Døde og begravede 1909, side 239. ↩︎
3. Oslo fylke, Garnisonsmenigheten, Ministerialbok nr. 9 (1842-1859), Ekteviede 1858, side 206 ↩︎
4. Elisabeth Welhaven, Fortællinger fra det gamle Bergen : Ungdomserindringer, Carlmayer 1897 ↩︎
5. Bergen fylke, Domkirken, Ministerialbok nr. F 1 (1841-1852), Inn- og utflyttede 1850, side 17. ↩︎
6. Oslo fylke, Oslo skifterett, Avd. II, Dødsfallsprotokoll C 4 , 1907-1909, oppb: Statsarkivet i Oslo ↩︎