REISEBLOGGEN-Bli med på tur!
000022 Karen Olsdatter
| Halvsøsken: | |
| Johan | (1830-1836) |
| Søsken: | |
| Anders | (1835-1853) |
| Anne Maria (Uldring) | (1843-1882) |
| Mathea | (1848-?) Tjente 1865 på Løken, død før 1882 |
| Mor: | Olia Jørgensdatter | (1804-1882) |
| Far: | Ole Andersen | (1804-1866) |
| Ekteskap: | 30. des 1834 | Trøgstad |
| Familie 1: | Ole Olsen | Gift lokomotivfører |
| Ekteskap: | Nei | |
| Barn: | Andreas Oskar | (1860-1924) |
| Familie 2: | Petter Hansen | (1825-1880) |
| Ekteskap: | 15. el 16. aug 1863 | Trøgstad |
| Barn: | – August – Oline (Line) – Oline – Karl – Mathea Olava – Kaja Pauline | (1863-?) levde 1896, død før moren (1866-1867) (1868-1872) (1872-1957) (1875-1918) (1878-1963) |
Karen og familien ser ut til å ha flyttet rundt på flere ulike husmannsplasser i Trøgstad, før hun som 18 år gammel tjenestepike reiste til Christiania.3
I 1860 ble gårdsmann Petter Hansen Brøsholen enkemann og trengte nok hjelp til å ta seg av sine 2 små sønner. Året etter returnerte Karen med sin 1 år gamle uekte sønn Andreas fra Christiania, og flyttet inn på Brøsholen. Det tok et års tid før Karen var gravid igjen, og i august 1863 giftet Petter og Karen samtidig som de døpte sønnen August.
Livet på Brøsholen var et fattigslig, hardt og slitsomt liv, og det må ha vært kvelder alle gikk sultne til sengs. På 1860 tallet og en periode utover, ble mange eiendommer solgt ved tvang, og familier ble drevet bort fra sine hjem.
På Tinget den 5. mai 1870 møtte Karen på sin manns vegne. Petter Hansen hadde lånt penger i Hypotekerbanken, som de nå ville ha tilbakebetalt. Det var gjort en del utlegg i eiendeler og Karen fortalte at gården det siste året hadde vært bortforpaktet til Andreas Iversen Østereng, som, etter et forlik, også hadde overtatt gjelden.4 Året etter begjærte Hypotekerbanken at gården skulle på tvangsauksjon, men slagssummen dekket ikke bankens fordringer.
Familien fortsatte livet på Skedsmo, der Petter og de eldste sønnene, ved siden av arbeidet på Lillestrøm dampsag og høvleri hadde bygget et lite hus som de kalte Løkka. Løkka lå under Stalsbergeiet på Strandbakken, ved en utposning, eller løkke i Nitelven.
Første gang navnet Løkka dukker opp i kildene, var 27. februar 1878, da sagarbeider Petter Hansen Løkka og hustru Karen Olsen døpte datteren Kaia Pauline.5
Og knappe 3 år senere ble Karen enke.
Det var ikke så pent på Skedsmo på Karens tid, med alle sagbrukene, alt tømmeret i elven og alle plankestablene innenfor de høye gjerdene.
Mange hadde husdyr, Karen hadde nok også det, i alle fall vet vi at det var høns på Løkka på 1900-tallet. Gjødselhaugene som ble måkt ut fra staller, fjøs, grisebinger og hønsehus ble samlet i store dynger, og alle hadde utedo. Disse stedene var gode yngleplasser for fluer og andre insekter. For ikke å snakke om alle rotene som trivdes i slike omgivelser. Og lukten av råttent treverk og sur sagflis blandet seg med stanken fra dyngene med møkk fra husdyr og utedoer, og la seg som en stram eim over hele bygda.
Men det var sagbruket som skaffet Karen, Petter og deres barn arbeid og mat på bordet, så de klagde ikke. I tillegg til at mange jobbet på sagbrukene, var jernbanen en stor arbeidsplass. Stasjonsområdet på Skedsmo var stort med mange spor og sidespor til brukene.
Damplokmotivene ble fyrt med kull og røyken som lokomotivene spydde ut var både grå og sotsvart, så det ofte så ut som om tordenskyer skygget for solen. Var det lavtrykk og været sto fra den kanten, fikk Karen det travelt med å få inn klærne hun hadde hengt ut til tørk på klessnoren, ellers fikk hun jobben med å vaske alt en gang til. Skittrennene som soten etterlot var en ting, men når vannet hadde tørket stoffet, kjenentes en ekkel stank av råttent gjørmevann fra klærne.
En annen utfordring var det gjentatte problemet med Flom, når Nitelven på våren gikk over sine bredder. En beskrivelse fra flommen i 1890 i Akershus Arbeiderblad 30.12.1959 forteller at:
Allerede fra Broen over Nitelven aabnede der sig et usædvanligt Skue til begge Sider. Vor betydligste Landsby laa for en stor Del i Vand og mindet mest om en Bæverkoloni. Nogle Bygninger, – de nærmest Elven, – stak bare Taget over Vande, saa kom de, hvis Beboere endu var Situationens Herre fra 2den Etage af (onmde eide Baad), og endelig de, hvori det vaade Element kun rumsterede nede i Kælderne, eller i 1ste Etage begyndte at lære Stole, Borde, Vugge, Seng o. l. at svømme, eller kun med lette Vover slikkede kjælent op om Hustrappen. Hist og her ved Brugsbygningene havde en ivrig Fisker lagt til med sin Baad og drev med benene dinglende udfor Møneaabningen sin Taalmodighedsgjerning.
I 1895 var flommen så ille at flere fikk skadeerstatning. En av dem var Karen, og som fikk utbetalt 40 kroner.6
Karen døde på Løkka hos datteren Paula den 5. sep 1916.7
Kilder og vedlegg:
- Østfold fylke, Trøgstad, Ministerialbok nr. I 6 (1815-1844), Fødte og døpte 1838, side 304-305. ↩︎
- Akershus fylke, Skedsmo i Skedsmo, Klokkerbok nr. I 6 (1912-1926), Døde og begravede 1916, side 277. ↩︎
- Østfold fylke, Trøgstad, Ministerialbok nr. I 8B (1855-1864), Inn- og utflyttede 1859, side 352. ↩︎
- Trøgstad sorenskriveri, Pantebok nr. 16, 1869-1874, s. 108 ↩︎
- Akershus fylke, Skedsmo, Klokkerbok nr. I 3 (1873-1882), Fødte og døpte 1878, side 64. ↩︎
- Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1897 Vol. 46 Nr. 2b ↩︎
- Skedsmo lensmannskontor, Dødsfallsprotokoll, 1914-1923 ↩︎