REISEBLOGGEN-Bli med på tur!
000024.2 Bernhard Ditlev Matheson
| Navn/Navnevariant: | Bernhard Ditlef Matheson | |
| Fødsel: | 15. okt 18691 | Trondheim |
| Yrke: | Lege | Ringebu, Trondheim |
| Død: | 24. sep 1921 | Trondheim |
| Halvsøsken: | |
| Ove Christian | (1855-1925) |
| Bertram | (1856-1857) |
| Marie Birgitte «Mimi» | (1858-1917) |
| Søsken: | |
| Christian Bernstorff | (1868-1937) |
| Johan Andreas | (1870-1964) |
| Christiane Charlotte «Lotte» | (1872-1974) |
| Job Elster Bødtker | (1874-1939) |
| Emilie Pauline «Milli» | (1875-1962) |
| Augusta Bødtker «Gusta» | (1877-1963) |
| Amalie Bødtker | (1877-1877) |
| Mor: | Augusta Amalie Bødtker | (1836-1920) |
| Far: | Jacob Paul Seierskiold Matheson | (1826-1897) |
| Ekteskap: | 20. okt 1867 | Støren |
| Familie 1: | Gudrun Heiberg | (1872-1897) |
| Ekteskap: | 19. jul 1897 | Ringebu |
| Barn: |
| Familie 2: | Marie «Mitze» Augusta Lucinde Von Seht | (1873-1920) |
| Ekteskap: | 22. jun 1900 | Lüdingworth i Tyskland |
| Barn: | Wilhelm | (1901-1901) |
| Margretha Augusta «Baby» von Seht | (1903-1935) | |
| Fredrik Collin Elster Bødtker | (1908-1999) | |
| Heinrich Wilhelm von Seht | (1910-2001) | |
| Bernhard Ditlef | (1912-1992) | |
| Else Marie von Seht (g. Hinsverk) | (1914-1960) |
En dag da Christian, Bernhard, Johan og fætter Vilhelm kom stormende og lod kjøkkendøren stå åben efter sig, robte hun du efter dem: ”Ta med dokker dørra da”. De var ikke sene; et øieblikk efter var den hektet af og sat mod en væg på gårdsplassen.
Fortalte søsteren Milli.
Fredrik Collin Elster Bødtker Matheson har skrevet om sin far:
Vår far Bernhard var oppkalt efter vår bestefars første kone Bernhardine Ditlevine. Sytten og et halvt år gammel tok han artium. Han hadde helst lyst til å bli forstmann, men i dette fikk han ingen støtte hos sin far. Sterkt hesteinteressert som han var, måtte neste ønske kavaleriet, men her kom han ikke inn. Det ble i stedet det medisinske studium, og han var ferdig lege sommeren 1895.
Spesialsamlingene på NTNU
I januar 1896 begynte han som lege i Ringebu. Det var et hardt yrke på landet i de dager. I tillegg til den allminnelige doktorgjerning, fulgte også en del farmasøytisk virksomhet. Det var ofte enda lenger vei til apoteket enn til legen.
Bernhard giftet seg med Gudrun Heiberg i 1897, men hans første ekteskap varte bare noen få måneder når Gudrun dødedøde av tuberkulose etter lang tids sykdom.
Men som Fredrik forteller, giftet han seg snart igjen2:
Under et studieopphold i 1899, traff han vår mor Mietze von Seht, som studerte sang i Berlin. Det ble forelskelse og forlovelse. Den gang var det ikke så lett for en ung dame av pen familie å bli forlovet med en utlending som ingen kjente noe til. Den kommende svigefar henvendte seg til den norsk-svenske generalkonsul i Hamburg for å be ham foreta undersøkelser. Heldigvis het generalkonsulen Bernt Anker Bødtker og med sitt allerede gode kjennskap til von Sehts fremtidige svigersønn, kunne han øyeblikkelig anbefale sin unge slektning på det beste.
I 1900 giftet de seg, og det har vel ikke vært helt lett for min mor å bli omplassert til Ringebu, – til et helt annet land med en helt annen livsstil. En fullstendig ny tilværelse var begynt, med en mann som alltid var på farten, på sykebesøk med hest og slede eller vogn.
I tillegg til sin store legepraksis, var han øyensynlig med på alt som foregikk i bygden: medlem av vergeråd og tilsynskomiteer, forman i ungdomslag, traverklubb og skiklubb. Slikt tar på kreftene og selv om det har vært en anstrengende tid, hører nok de ti årene i Ringebu til de rikeste i hans liv.
Oppholdet i Ringebu tok en brå slutt. I 1905 brant huset ned, og etter et lenger opphold i Berlin flyttet de til Trondhjem.
Margretha «Baby», Bernhard, Heinrich og Fredrik
I hjembyen gikk det som det måtte gå for en mann som aldri kunne si nei. For ham var hans arbeide et kall. 8. mai 1916 fikk han blodpropp i hjernen, med lammelse av venstre side.
Venner skrev sener om ham:
”Han sparte sig aldrig. Tilslut tok nok ogsaa hans store praksis magten fra ham, og en aften midt i sit travle virke segnet han overende hos en av sine patienter i byen.”
Det ble mer enn fem tunge år, først og fremst for ham som var lenket til sengen. Merkelig nok greide han å beholde sitt lyse sinn fylt med mennesklighet og godhet. Han hadde også en meddelelsesevne og en fortellerglede som var sjelden. Man kjedet seg aldri i hans selskap. Selv hadde jeg alltid følelsen av at han snakket med meg som en likemann, enda aldersforskjellen mellom oss to var nesten førti år.
Senhøstes 1920 ble min mor alvorlig syk. Hun ble operert for gallesten og noen dager efter døde hun. Det var et hardt slag for oss barn, men hvor tungt det må ha vært for vår far, er vel vanskelig å fatte. Ti måneder senere, den 24. september 1921, døde han.
Hjemmet ble foreløpig oppløst og barna tatt hånd om av venner og slektninger. Deretter ble hjemmet samlet igjen i noen år.
Et trist kapitel, vil vel noen si. Men bildet har også andre nyanser og det er vel disse vi først og fremst husker og husker med glede når vi ser tilbake. Jeg tenker på alt vi fikk med oss på veien og som har vært oss til støtte senere i livet. Vi fikk også oppleve et enestående samhold. Hadde ikke våre fars søsken og ektefeller slått ring om oss i de vonde år, ville det neppe gått. Vi er dem dypt takknemmelige.
Kilder og vedlegg:
Om livet på Pinneberg
Bernhard forteller selv kort om sin yrkeskarriere og liv i Studenterne fra 1887 : biografiske meddelelser samlet i anledning av 25-aars jubilæet, s 191
- Sør-Trøndelag fylke, Vår Frue kirke i Trondheim, Ministerialbok (1860-1872), Fødte og døpte 1869, side 177. ↩︎
- Fortellingen er et sammendrag av Om Bernhard Ditlef Matheson og historier i Efterklang. Begge av sønnen Fredrik Matheson ↩︎