000026.3 Eleonore Christiane Brun

Mor:	Cecilie Georgine Hagen	(1841-1924)
Far:	Johan Christopher Brun	(1838-1914)
Ekteskap:	15. jul 1863	Trondheim

Familie 1:	August Nicolai Nissen	(1870-1951)
Ekteskap:	22. aug 18962	Trondheim
Barn:	Gunnar Brun Cecilie Nikoline Brun «Cis» August Johan Brun Bergljot Brun	(1897-1991) (1899-1972) (1901-1990) (1904-1989)

I familien Brun var det ikke bare guttene som reiste utenlands. Både Anna, Eleonore og Pauline var på dannelsesreiser til utlandet for å læret språk og huslige sysler. Eleonore hadde nok arvet skriveglede etter sin far. I 1937 skrev hun en artikkel i Adresseavisen, der hun forteller om sin og Annas første jul utenlands. Her er noen utdrag, avskrift av hele artikkelen kan du lese her:

Det var i 1885, dagen før julaften. I Mille Tavans pensjonat, Boulevard des Trancheès 30, Genève, var 9à 10 unge piker av forskjellig nasjonalitet beskjeftiget i «la salle de Biblioteque». Det var fridag, men de fleste satt allikevel ved det store bord, ivrig opptatt med skriving eller lesning. Det var tidlig formiddag, posten var kommet, og enkelte var alerede i gang med å besvare brever…

...Plutselig åpnedes døren med et brak, og lille Mari kom styrtende inn og ropte: «Gentille, Gentille, en kasse med norske frimerker på står i kjøkkenkorridoren, kom, kom, vite vite!»
Marie Badesco fra Bucarest var muntrasjonsråd i pensjonatet. Alle var vi glad i henne, og endog Mille Tavan måtte somme tider se gjennom fingrer med alle hennes skøierstreker. Like så vel som hu hadde sitt frispråk, så hadde hun også sin frigang alle steder i pensjonatet. Mille likte ikke at vi unge piker drev omkring eller oppholdt oss i kjøkkenområdet, så det var litt motstrebende at vi to søstre fulgte Maris oppfordring.
Men fristelsen var for stor, og vi gikk med henne, men da vi kom, var kassen allerede fjernet. Men bevisstheten om at den var i huset, at den var kommet den lange veien helt hjemmefra, fra Norge, det fylte oss med en usigelig glede, – og næste dag, juleaften, da skulde vi få åpne den…

...Ved 18-tiden drog vi av gårde med dilligensen og kom frydefulle frem til det store Château…

…Det som mest imponerte mig den aften var da vi efter å ha inntatt nogen forfriskninger ble invitert ut på festplassen. – Det var blitt kjøligere, og Mille kalte på alle sine betrodde unge, og påbød at vi måtte ta kåper på.
Det syn som møtte oss ute på plassen var så imponerende at selv nu over 50 år efter står det helt tydelig for mig. Plassen var umåtelig stor, og midt på den stod et «virkelig» svært grantre med en svær blinkende stjerne i toppen, og hundrer av lys som skinte fra alle grener. Og ikke nok med det. Men på en liten avstand fra det store tre, så stor at vi kunde gå i ring rundt det, var det plantet en hel rekke med små graner, alle med små lys. Vi sluttet ring. Gamle, unge og barn av mange forskjellige nasjonaliteter gikk vi rundt treet og sang: Stille Nacht, Heilige Nacht.- Det kunde vel ikke være en melodi som kunde røre oss nordboere mer enn den. Med tårer i øinene så vi allikevel klart for vårt blikk den lille krets hjemme i stuen, som kanskje i samme stund slo ring om julegranen og for vårt indre øre lød tydelig og høit:
– Glade jul, hellige jul.
Vi blev hurtig kalt tilbake til virkeligheten, vi gledet og frydet oss, og aftenen gikk fort. Det store pensjonatet eller etablissement hadde den gang tyske eiere, derfor var arrangementet etter tysk metode. Vi fikk anledning til å snakke tysk, for selv om min søster og jeg hadde vært et halvt år i Genève den gang, så forekom tysk oss lettere og mere hjemlig enn fransk. Ur på aftenen blev der holdt foredrag, spilt komedie, og til slutt blev der danset. I polonaisen fikk jeg en egypter til kavaler, han var 3 år yngre enn meig, og jeg fikk senere høre at han var eldste sønn av den daværende Khediv av Egypten. Jeg syntes han var meget uhøflig, jeg prøvde å tiltale ham på de 3 sprog tysk, fransk og engelsk, som jeg til nød kunde greie en enkel samtale på, men han svarede bare på arabisk.
Da jeg spurte om han hadde hørt tal om et land, langt mot nord, som het «La Norvège», svarte han efter megen betenkning: Mais, non.
Jeg syntes han måtte finne mig uhyre uinteressant, eftersom han ikke vilde verdiges å snakke med mig. Ikke desto mindre engasjerte han mig til kotiljongen, skrev sit navn «Ali» i min ballbok og festet et pent kotiljongsmerke på min kjole. – Mange, mange år efter denne begivenhet optaget min mann med skrekk at jeg hadde gitt både ballboken og kotiljongsmerket til våre eldste barn, da jeg var oprådd for noget nytt leketøi til dem. Mine minner om Ali, om vår dans og vår konversasjon blev revet i filler og kastet på varmen.

Juledag. Tidlig om morgenen våknet jeg med at der blev kastet noget vått i halsen på mig og rant nedover brystet. Jeg fòr op – en klingende latter fra Mari Badesco, som hadde reist sig i sengen og så med beundrende blikk på lille Louise (Louise Makiedos fra Korfu). Hun stod barbent og i kort nattkjole i den brede vinduskarm utenfor som var dekket av tommedyp sne. Louise jublet og ropte: «Il neige!» Il neige!» Sne hadde hun omtrent ikke sett før, men Mari som kom fra de rumenske fjell, hun hadde spasert på sneen og rent på kjelke i snebakkene. Det blev en formelig sneballkamp på oss tre der oppe den tidlige julemorgen. Da vi kom ned til frokost, snedde det fremdeles, og vi moret oss med å se på alle de forunderlige sleder, som formodentlig i en fart var funnet frem og blev kjørt på boulevarden. Disse sleder så helt middelalderske ut og hadde de utroligste skabeloner. M.elles Tavan var også uhyre interesser, for det var mange år siden at det hadde ligget så pass meget sne i Genève på en julemorgen. Men det blev lysere i været. Utpå formiddagen skinte solen frem, ved middagstid tok den all sneen, og alle de underlige kjøretøier gikk i hi – til næste gang. – Juledagformiddag gikk vi i den reformerte kirke, hvor der var preken på fransk og julesalmer på fransk.

Endelig utpå eftermiddagen kom det store øieblikk da dørene åpnedes til «le grand salon»:. Det var ryddet, og midt på gulvet stod et lite juletre og lyste, og under det var gavene plasert. Vår kasse fra Norge fikk vi endelig, likesom de andre fikk sine fra hjemlandet, og alle var vi strålende glad. Våre foreldre hadde lagt ned i vår kasse – som en kuriositet til m.lles Tavan, en deilig gjetost og et glass med hermetiske multer. Men de to damer kunde ikke goutere dette, men mange av våre pensjonatvenninner blev henrykt over å få dele med oss.

Dette var min første jul borte fra hjemmet, og når jeg tenker tilbake på den, vil den alltid stå for mig som et lyst og morsomt minne. Når jeg senere hen, år efter å ved juletid har vørt med og sunget julesalmer og vi har istemt sangen: «Den første jul i et fremmed land, sin store stjerne Vårherre tendte», da har jeg, i alle fall av og måttet tenke på «den store stjerne» i toppen av den største julegran jeg nogensinne har sett, den som lyste ved festen på Châtau de Lancy juleaften året 1885.

Kilder og vedlegg:
Et juleminne fra Geneve

1. Sør-Trøndelag fylke, Domkirken i Trondheim, Ministerialbok (1866-1877), Fødte og døpte 1868, side 31. ↩︎
2. Sør-Trøndelag fylke, Domkirken i Trondheim, Ministerialbok (1891-1911), Ekteviede 1896, side 35. ↩︎