Et Juleminne fra Geneve

Den første jul i et fremmet land av Eleonore Nissen. (Adresseavisen 28. des 1937)

Det var i 1885, dagen før julaften. I Mille Tavans pensjonat, Boulevard des Trancheès 30, Genève, var 9à 10 unge piker av forskjellig nasjonalitet beskjeftiget i «la salle de Biblioteque». Det var fridag, men de fleste satt allikevel ved det store bord, ivrig opptatt med skriving eller lesning. Det var tidlig formiddag, posten var kommet, og enkelte var alerede i gang med å besvare brever. Ellers hadde de fleste gjort fra sig brevskrivningen søndagen eller torsdagen forut. Nogen av elevene, hvis hjem ikke var så langt fra Genève hadde fått tillatelse til å reise hjem for «les vacances de Noel.»

Ved vinduet stod to unge piker i 17-18 års alderen, den ene engelsk og den annen norsk. De stirret ut, været var grått, de store tujoer stod uforanderlig grønne og minnet enda om sommeren, trafikken på boulevarden var større enn vanlig, masser av spaserende, som alle hadde det travelt, kjøretøier forspent hest eller esel passerete, en forsinket eselkjører som skulde til torvs med grønnsaker og blomster skrek så høit men sin gneldrende stemme at lyden trengte helt inn til oss – og samtidig gav han det stakkars dyr nogen opmuntrende svæpeslag.
De to unge piker ved vinduet snakket sammen om julen i Engeland og julen i Norge, – og det var vel ikke fritt for at ikke bare tanker, men også lengsler gikk hjemover.
Plutselig åpnedes døren med et brak, og lille Mari kom styrtende inn og ropte: «Gentille, Gentille, en kasse med norske frimerker på står i kjøkkenkorridoren, kom, kom, vite vite!»
Marie Badesco fra Bucarest var muntrasjonsråd i pensjonatet. Alle var vi glad i henne, og endog M.lle Tavan måtte somme tider se gjennom fingrer med alle hennes skøierstreker. Like så vel som hu hadde sitt frispråk, så hadde hun også sin frigang alle steder i pensjonatet. Mille likte ikke at vi unge piker drev omkring eller oppholdt oss i kjøkkenområdet, så det var litt motstrebende at vi to søstre fulgte Maris oppfordring.
Men fristelsen var for stor, og vi gikk med henne, men da vi kom, var kassen allerede fjernet. Men bevisstheten om at den var i huset, at den var kommet den lange veien helt hjemmefra, fra Norge, det fylte oss med en usigelig glede, – og næste dag, juleaften, da skulde vi få åpne den.
Men den gleden varte ikke lenge. En stund efter kom Mille Elisa inn og fortalte en stor begivenhet. Hele pensjonatet var i morgen julaften, buden til Château de lancy, et stort herrepensjonat nogen kilometer fra Genevè. Der skulde vi feire aftenen, og første juledag skulde vi ha «juleaften» hjemme i pensjonatet. Før da blev ingen gaver utdelt. Min søster og jeg så på hverandre med bedrøvede øine. Hvad kunde det glede oss å komme til et stort herrepensjonat istedenfor å få være hjemme og få kassen og brever fra alle de kjære hjemme. Men dagen gikk, alle de andre elever var frydefulle, og vi måtte smiles av dere glede og store forhåpninger.
– Julaften
Vi gikk som almindelig vår morgentur med Mille Miss i spissen og Mille Fr(tyskæ)ulein til slutt. Mari hadde som vanlig sett sitt snitt til å plassere sig i midten av toget, – da kunde hun lettere smutte ut og få fatt på en stor gulrot når vi passerede torvet, som denne dag var overfylt av grønnsaker, med en blomsterflor som i slutten av september hjemme. Vi spiste middag ved 14-tiden istedenfor lunsj og begynte så med forberedelser til den store utfart. Ved 18-tiden drog vi av gårde med dilligensen og kom frydefulle frem til det store Château. Der vrimlet det av mennesker. I pensjonatet i Château de Lancy bodde der smågutter fra den første skolepliktige alder til unge og eldre studerende, som frekventerete universitetet i Genève. Med bestyrer og lærerpersonale med familier var den faste stokk svær, og med alle de for anledningen innbudte blev der masser av mennesker både ute og inne. Det som mest imponerte mig den aften var da vi efter å ha inntatt nogen forfriskninger ble invitert ut på festplassen. – Det var blitt kjøligere, og Mille kalte på alle sine betrodde unge, og påbød at vi måtte ta kåper på.
Det syn som møtte oss ute på plassen var så imponerende at selv nu over 50 år efter står det helt tydelig for mig. Plassen var umåtelig stor, og midt på den stod et «virkelig» svært grantre med en svær blinkende stjerne i toppen, og hundrer av lys som skinte fra alle grener. Og ikke nok med det. Men på en liten avstand fra det store tre, så stor at vi kunde gå i ring rundt det, var det plantet en hel rekke med små graner, alle med små lys. Vi sluttet ring. Gamle, unge og barn av mange forskjellige nasjonaliteter gikk vi rundt treet og sang: Stille Nacht, Heilige Nacht.- Det kunde vel ikke være en melodi som kunde røre oss nordboere mer enn den. Med tårer i øinene så vi allikevel klart for vårt blikk den lille krets hjemme i stuen, som kanskje i samme stund slo ring om julegranen og for vårt indre øre lød tydelig og høit:
– Glade jul, hellige jul.
Vi blev hurtig kalt tilbake til virkeligheten, vi gledet og frydet oss, og aftenen gikk fort. Det store pensjonatet eller etablissement hadde den gang tyske eiere, derfor var arrangementet etter tysk metode. Vi fikk anledning til å snakke tysk, for selv om min søster og jeg hadde vært et halvt år i Genève den gang, så forekom tysk oss lettere og mere hjemlig enn fransk. Ur på aftenen blev der holdt foredrag, spilt komedie, og til slutt blev der danset. I polonaisen fikk jeg en egypter til kavaler, han var 3 år yngre enn mig, og jeg fikk senere høre at han var eldste sønn av den daværende Khediv av Egypten. Jeg syntes han var meget uhøflig, jeg prøvde å tiltale ham på de 3 sprog tysk, fransk og engelsk, som jeg til nød kunde greie en enkel samtale på, men han svarede bare på arabisk.
Da jeg spurte om han hadde hørt tal om et land, langt mot nord, som het «La Norvège», svarte han efter megen betenkning: Mais, non.
Jeg syntes han måtte finne mig uhyre uinteressant, eftersom han ikke vilde verdiges å snakke med mig. Ikke desto mindre engasjerte han mig til kotiljongen, skrev sit navn «Ali» i min ballbok og festet et pent kotiljongsmerke på min kjole. – Mange, mange år efter denne begivenhet optaget min mann med skrekk at jeg hadde gitt både ballboken og kotiljongsmerket til våre eldste barn, da jeg var oprådd for noget nytt leketøi til dem. Mine minner om Ali, om vår dans og vår konversasjon blev revet i filler og kastet på varmen.

Juledag. Tidlig om morgenen våknet jeg med at der blev kastet noget vått i halsen på mig og rant nedover brystet. Jeg fòr op – en klingende latter fra Mari Badesco, som hadde reist sig i sengen og så med beundrende blikk på lille Louise (Louise Makiedos fra Korfu). Hun stod barbent og i kort nattkjole i den brede vinduskarm utenfor som var dekket av tommedyp sne. Louise jublet og ropte: «Il neige!» Il neige!» Sne hadde hun omtrent ikke sett før, men Mari som kom fra de rumenske fjell, hun hadde spasert på sneen og rent på kjelke i snebakkene. Det blev en formelig sneballkamp på oss tre der oppe den tidlige julemorgen. Da vi kom ned til frokost, snedde det fremdeles, og vi moret oss med å se på alle de forunderlige sleder, som formodentlig i en fart var funnet frem og blev kjørt på boulevarden. Disse sleder så helt middelalderske ut og hadde de utroligste skabeloner. M.elles Tavan var også uhyre interesser, for det var mange år siden at det hadde ligget så pass meget sne i Genève på en julemorgen. Men det blev lysere i været. Utpå formiddagen skinte solen frem, ved middagstid tok den all sneen, og alle de underlige kjøretøier gikk i hi – til næste gang. – Juledagformiddag gikk vi i den reformerte kirke, hvor der var preken på fransk og julesalmer på fransk.

Endelig utpå eftermiddagen kom det store øieblikk da dørene åpnedes til «le grand salon»:. Det var ryddet, og midt på gulvet stod et lite juletre og lyste, og under det var gavene plasert. Vår kasse fra Norge fikk vi endelig, likesom de andre fikk sine fra hjemlandet, og alle var vi strålende glad. Våre foreldre hadde lagt ned i vår kasse – som en kuriositet til m.lles Tavan, en deilig gjetost og et glass med hermetiske multer. Men de to damer kunde ikke goutere dette, men mange av våre pensjonatvenninner blev henrykt over å få dele med oss.

Dette var min første jul borte fra hjemmet, og når jeg tenker tilbake på den, vil den alltid stå for mig som et lyst og morsomt minne. Når jeg senere hen, år efter å ved juletid har vørt med og sunget julesalmer og vi har istemt sangen: «Den første jul i et fremmed land, sin store stjerne Vårherre tendte», da har jeg, i alle fall av og måttet tenke på «den store stjerne» i toppen av den største julegran jeg nogensinne har sett, den som lyste ved festen på Châtau de Lancy juleaften året 1885.

Eleonore Nissen