000027 Johan Christopher Brun

I 1849, 11 år gammel, flyttet Johan med sine foreldre og søsken i fra Halden til Trondheim. 5 år senere var både hans mor og far døde. I følge Wilhelm K Støren flyttet Johan sammen med sin yngre bror John Andreas «Annas» Marinius til farens svoger, enkemann byskriver Even Solberg, etter foreldrenes død.³ Jeg tror imidlertid ikke dette medfører riktighet, for hans storebror Mangelsen forteller i sine memoarer at hans kommende svigermor Mina Petersen tok seg av Annas, mens det ser ut som om Johan ble sendt utenbys på skole. Derimot var det nok Even Solberg som bekostet Johans utdannelsen og sørget for at han fikk gå i lære hos apoteker Robert Nicolai Hirsch på Løveapoteket i Trondheim. I 1859 tok han Farmasøytisk embetseksamen ved Det Kongelige Fredriks Universitet i Oslo, og arbeidet deretter en kort stund på Rikshospitalets apotek i Oslo, før han ble ansatt ved Svaneapoteket i Trondheim under apoteker Balsløv.

Onsdag den 15de Juli kl. 2 1/2 Eftermiddag. Ungkarl Pharmaseut Johan Christopher Brun og Jomfru Cecilie Georgine Hagen. Vidner Sognepræst E.G. Hagen, Enkemadame Thrine Hagen, Kjøbmand Hans Dyblie og hans Kone Catharine, Handelsfuldmægtig A Brun og Frøken Sophie Hagen. Kongensgade. Står det i kirkeboken for 1863.

Johan var en foretaksom ung mann og i februar 1864, like etter sin 26 års dag, kjøpte han på auksjonen etter sin tidligere arbeidsgiver avdøde Rasmus Balsløv hele Svaneapoteket, Trondheims største apotek, med varer og inventar. Deretter fikk han den 10. mars samme år meddelt bevilgning til å drive Svaneapoteket. Kjøpet inkluderte også hele Apotekergården i Kongensgate 14 b, der han flyttet inn med sin unge brud.

I 1875 vet vi at apoteket lå i 1. etg i Kongensgate 14b, mens Johan og familien bodde i 2. etg.
Staben, som også bodde i huset, bestod av 3 farmasøyter som hjalp til i apoteket, hvorav 1 som var provisor (og som antakelig drev apoteket for Johan). I tillegg var det 2 apotekerelever, 1 gårdsdreng, 1 husjomfru og 4 tjenestepiker.
Og så hadde familien en hest til å frakte dem rundt.
I tillegg leide han og Cecilie ut rom til Mina Husby og hennes tjenestepike.

Johan brevvekslet med flere kjente personer i samtiden, og det er bevart brev han har mottatt fra både fra Fritjof Nansen og Edvard Grieg. Bjørnstjerne Bjørnson var en personlig venn. I et brev fra Bjørnstjerne Bjørnson i forbindelse med Johan Christopher og Cecilie Georgines sølvbryllup skrev Bjørnson bl.a: (Fritt tydet av meg)

”Tilfældig hørte jeg, siste gang jeg var i Trondhjem, at De og hustru hadde sølvbryllup den 15de juli, og da telegrafer er langt herfra og tvilsom (på grun af at mellembudene kan glæmme det) sender jeg brev. Jeg må sammen med Karoline få lykønske eder; jeg har et så godt intyk af eder begge fra første gang, et så varmt af vænners lovtale, og et så uforglemmeligt af eders barns sundhet og intelligens, og af eders egen godhet mot mig der ute siste gang på Lade [Hejmstad]....[Les resten her]

”Lysthuset på Lade” var landsteder ”Heimstad” på Ladehammeren, som var sommerstedet Johan kjøpte i 1869, eller muligens noen få år senere, og som hele familien elsket. Dit flyttet hele familien hver sommer, og det var samlingssted for familie og venner. Heimstad lå på den tiden på landet, men ikke lenger unna sentrum enn at Johan hver dag spaserte tur retur fra kontoret i byen for å spise middag.

Det nasjonale, som betydde så mye i diktningen hans, betydde minst lik mye i hans politiske liv. Han var ikke motstander av selve unionen med Sverige, men av den formen den hadde fått, og jeg antar dette var hovedmotivet for hans engasjement i Venstre. Han ble valgt inn i bystyret i Trondheim for partiet Venstre i 1882. Han satt også i bystyret i perioden 1895 – 1898 og 1902 – 1907.  I 1882 – 1886 satt han også i Formannskapet i Trondheim og i 1895 og 1897 stilte han som vararepresentant for Venstre på Stortinget.
Men å være på venstresiden i politikken på denne tiden, var ikke bare enkelt. Som Harald Nissen skriver:
”Fra 1870-årene bestod det et spenningsforhold mellom høyre- og venstrefolk i Trondheim. Nære slektninger hilste ikke på hverandre på gaten dersom det var politisk skille mellom dem. Men den elskverdige og sjarmerende apoteker Brun var den eneste av åttiårenes fremtredende venstremenn som ikke ble frosset ut av det gode selskap. Han ble akseptert og tolerert, og omgikkes ledende høyremenn i byen. Derimot var det ikke alltid like hyggelig for hans barn.”

Etter unionsoppløsningen i 1905 forlot Johan Venstre, fordi han ikke støttet partiets radikale politikk.