000035 Ole Andreasen

Mor:	Andreas Hansen	(ca 1770-1831)
Far:	Ingeborg Olsdatter	(1769-1833)
Ekteskap:	16. jul 1796	Ski, Kråkstad

Familie 1:	Kirstine Marie Pedersdatter	(1799-1882)
Ekteskap:	6. des 18233	Ski, Kråkstad
Barn:	Sibilla Karen Ingeborg Andreas Ole Petter Halvor Maren Kirstine	(1823-?) levde trolig 18694 (1826-1913) (1828-1906) (1831-1895) (1834-1864) (1838-1908) (1841-1904)

Etter at Danmark-Norge kom med i Napoleonskrigen i 1807, ble forholdene i Norge svært vanskelig. Særlig Østlandet ble hardt rammet og det brøt ut hungersnød. Sverige og Danmak-Norge sto på hver sin side i krigen, og områdene langs grensen fikk stadig merke krigshandlingene. I Kraakstad, som i resten av innlandet, var korn hovedbestanddelen i kostholdet. Men Norge var ikke selvforsynte med korn, og ¼ av kornet måtte importeres fra utlandet. Med krigen fulgte engelsk blokade, og importen av korn og andre viktige varer stoppet helt opp. Samtidig var det kuldeperioder og uår i Sør-Norge, som medførte at kornet frøs og matmangelen ble prekær. Særlig i 1808-1809 var det kritisk. I kirkeboken for Kraakstad kan vi lese at det i 1808 og 1809 er registrert godt over dobbelt så mange dødsfall som i et vanlig år. Også 1812-1813 var vanskelig, men dødstallene ble ikke like høye disse årene.

I denne perioden vokste Ole, hans to søstre og fosterbror opp. Det betydde en oppvekst med matmangel og sult, og moren Ingeborg blandet helt sikkert, som alle de andre husmannskonene, mose og bark i melet for å drøye det ut.

Da Ole ble konfirmert året etter etter krigens slutt skrev presten:

Maadeligt Begreb men temmelig god Kundskab, da megen fliid er anvendt baade fra Hans egen og Forældrenes Side. 

Ole Andreasen Ung Karl, hjemme hos sin Fader Gaarmanden Andreas Hansen Carlsrudpladsen, 25 1/2 Aar gammel og Kirstine Maria Pedersdatter tienende (29) på Myhrer i Schie Sogn 24 Aar gammel giftet seg den 6. des 1823.

Det var på høy tid, 3 uker senere døpte de datteren Sibilla, som ble født på sine besteforeldres humannsplas Carlsrud, der det nygifte paret nå bodde. Den voksende familien ble boende på Carlsrud, der Ole forsørget dem som husmann og med skogsarbeid.

Fløtingen måtte foregå på våren når snøen gikk. Det var svært besværlig, for snøen gikk om våren for solen, om aftenen hadde vi så mye vann at tømmeret fløt innover og langt oppover jordene, så vi måtte få hester til å kjøre det ned i elven igjen. Vanligvis frøs det om natten, så vi ikke hadde fløtevann om morgenen. 70 mann arbeidet hver dag, men med mye besvær og slit, med sne og vann til knærne fra morgen til kveld, klarte vi det allikevel bra. Vi måtte spandere masse brennevin. En av lederne tok en tom, festet i et brennevinsanker og hengte det rundt halsen. Så gikk han langs elven og skjenket folkene, og da ble de alle meget modige. Det har aldri vært fløtet som mye tømmer i Kråkstadelva som våren 1853, hverken før eller senere.⁵

Rundt 1854 overlot Ole og Kirsten Krogholplassen til datteren Karen og hennes ektemann Hans. Selv flyttet de sammen med sine hjemmeboende barn til Bogerplass, men det er mulig de ikke lenge etter flytter tilbake til Karen og Hans på Kroghoelpl.

På sine gamle dager levde han som fattiglem hos sønnen Andreas på Foss-plass. «Hjelper til i huset», som det står i folketellingen 1865. 

Kilder og vedlegg:

1. Akershus fylke, Kråkstad, Ministerialbok nr. I 2 (1786-1814), Fødte og døpte 1798, side 39. ↩︎
2. Akershus fylke, Kråkstad, Ministerialbok nr. I 8 (1870-1879), Døde og begravede 1872, side 182. ↩︎
3. Akershus fylke, Kråkstad, Ministerialbok nr. I 3 (1813-1824), Ekteviede 1823, side 206. ↩︎
4. ↩︎
5. Kråkstad: En bygdebok 1, J Ellefsen Brodbøls opptegnelser ↩︎