000048.1 Job Christian Dishington Elster Bødtker

En staslig mann, med snøhvitt hår og skjegg, sorte briller, alltid hvitt slips. Man måtte legge merke til ham hvor han kom. En original forøvrig, med egne meninger, som han ikke var redd for å fremholde, respektert og aktet over hele byen. Man så opp til ham og han forstod som ingen annen å hevde skolens ry og anseelse, skaffe den høyeste plass i befolkningens omdømme.Den høyere skole, Latinskolen, hvilken respektinngydende læreranstalt var ikke den ansett for å være på hans tid! Rektor sto seg godt med alle folk og særlig da med foreldre som hadde barn på skolen. Set var noe patrikals ved ham. – Vi var ikke elever ved skolen den gang men alle var vi hans diciple. Han var mesteren og guttene hans diciple.
Han gikk opp i sin skolegjerning, men ved siden derav hadde han sterke kirkelige interesser. Han var alltid i kirken. Sjømannsmisjonen lå ham også varmest på hjerte. «Bud og Hilsen» har neppe hatt så mange abonnenter som i rektor Bødtkers dager. Han fikk nemlig alle foreldre til å holde bladet. Om ettermiddagene kunne man ofte treffe rektor på vandring i byen med «Bud og Hilsen» til abonnentene.
Mandag morgen holdt han altid andakt. Hele skolen var samlet med disiplene i et klasseværelse og lærerne i et annet. Det hersket lydløs stillhet over hele skolen. Det hadde overlærer Bruun sørget for med sine tilrop: «Gå på tå, stille i gangene har jeg sagt!» Så kom rektor ned trappen fra sitt kontor i 2nen etasje med en grå bløthatt i høyre hånd og under venstre arm en haug med bøker, øverst salmebok og nederst det latinske leksikon en haug så stor at rektor i alminnelighet hadde slagside.
Etter at mulig skoleaffærer var bekjentgjort, gikk han over til dagens gjerning, det vil da si andakt. Sangen ledet av ham selv. Etter hans oppskrift skulle enhver fugl synge med sitt nebb to sangen ble også ofte deretter.

Sanglærer Gundelach måtte mangen gang rykke til undsetning når det bar rent galt avsted. «Derfor med Guds kjærligheten blomstrer opp omkapp med Guds freden», syng gutter, enhver med sitt nebb, syng så sangen ikke fryser på veien til Vår Herre!
Barnslig og beveget sang rektoren og hele dicipelskaren så det runget i klasseværelset, og med Gundelach som regulator: «Derfor med Guds kjærligheten blomstrer opp omkapp med Guds freden»
Når søndagens tekst var lest, bad rektor Fadervår, men han hadde ikke før sagt amen, før det lød: «Gunnar! slukk lysene! puff! puff! Ti før Hunnar (pedell) nådde frem til kateteret hadde rektor selv besørget utslukkingen av lysene som stod der.
Derpå gikk rektor kampglad og arbeidsfrisk med sin hatt og sin bokhaug ned i 1ste gymnasium, hvor det i alminnelighet gikk varmt for seg i latinen hver morgen. – «Din stymper! din trompeter! din spekkhøker! din smørtyv! du hadde nok ikke regnet med å bli hørt idag også»
Rektors hovedfag var historie og latin. Historien var dengang årstall, kongerekker og kriger og i lantin docerte han på samme måte som overlærer Bruun. [Det vil si å pugge det som sto i boken]
Undervisningen gikk ut på den gramatiske gjennomgåelsen av det vi leste. Vi lærte at konjungere, deklimere og oversette, men vi fikk ikke noen videre forklaring på hva vi oversatte, og ble heller ikke satt inn i det miljø som stykket eller boken handlet om.
Fra historietimene er det naturligvis mange historier å fortelle. Jeg skal nevne noen få.
Det var jo ikke alle gutter som hadde historiske anlegg.
«Nå, gutten min, fortell oss om Kristian den 2nen. Du har Carte Blanche!»
– Kristian den 2nen – begynte gutten, ja, hva var dem med ham? En irritert betoning med fingrene på kateteret annonserte at rektor begynte å komme i krigshumør.
Kristian den annen var en tyrann, sa gutten.
– Riktig, sar rektor, men kom så vedere! Det er dog kjedsommelig at du skal oppholde klassens kostbare tid på denne måte. Du har Carte Blanche har jeg sagt deg.
Han ble kastet i fengsel, sa gutten.
– Riktig, riktig, sa rektor.
– Han fikk mat, sa gutten.
_ Ganske riktig, fortsatte rektor.
Han fikk mat gjennom et hull i «ansiktet», sa gutten.
– men dermed eksploderte rektor: – Din dosmerpanne, din dromedar! din måseunge! – ikke engang verdt å kalle en spurunge! 6! Kom på rektors kontor kl. 5.
Her er en annen: – Så si meg nå da, hvem var det som stiftet Kalmarunionen?
Gutten som ikke var særlig ster i faget fikk undsetning fra omkringsittende venner. Ma, Ma, Ma ble det visket rundt omkring ham.
– Markisen av Pompadour, sa gutten. – Rasende skrev rektor en velfortjent 6-er i klassens protokoll så blekkspruten stod og pennen ble splittet.
Så en tredje: Hva var det for et slag som avgjorde Napoleons skjebne?
– Slaget ved Va, Va, ved Vaterland bro, sa gutten
En 6-er og en rekke skjellsord var lønnen!