000048.3 Johan Adolf Ryberg Bødtker

Mor:	Christiane Charlotte Elster	(1800-1893)
Far:	Christian Bernstorff Bødtker	(1794-1874)
Ekteskap:	18. jul 1822	Støren

Familie 1:	Anna Sofia Steenbuch	(1850-1910)
Ekteskap:	18. mar 18623	Trefoldighetskirken i Oslo
Barn:	Christian Bernstorff Karl Jens Emil Christine Alexandra (g.1 Mowinkel4, g. 2 Klingenberg) Christiane Charlotte (g.1 Næser, g.2 Winter-Hjelm) Helga (g, Stang) Hans Leganger Steenbuch	(1863-1904)5 (1865-1943) (1867-1951) (1869-1920) (1871-1937) (1873-1920)

I 1851 ble Adolf personlig kapellan for faren i Støren:

Denne Mand [Adolf] blev omfattet av befolkningen med stor sympati. Han nævnes endnu i det dagligdagse med sit døpenavn Adolf og adskillige fortæller endnu om hvor glad de blev naar de ved konfirmandundervisningen fik «Adolf» isteden for provsten. Han maa ha eiet en særegen evne til at fange sine konfirmanders son d og tanke – denne vanskelige alder som danner overgangen fra barn til ungdom. I hvert fald er de naa? dem som gik «for presten» hos ham som taler mest varmt om hans minde. Da sognekaldet blev ledig var han med blandt ansøkerne; blandt den store skare som da meldte sig var ogsaa provst Parelius i Opdal, ham fik vi.⁶

Adolf ble i stedet sogneprest i Tveit, nå i Kristiansand.

Han var en helstøpt representant for pliktens kategoriske imperativ; en utrettelig, arbeidsom og nøisom mann, samvittighetsfuld og nøiaktig, tilhørende en type mennesker som snart blir en sjeldenhet her i landet. Han var en spartaner i sine krav til livet. Han slet de samme klær i en menneskealder, lå på reise fra morgen til aften uten mat. La ikke andre i ovnen på hans kontor, bad han ikke om det, om kulden var aldri så streng.
En present, han satte særlig pris på, var et syskrin med tilbehør, så han kunde sy sine bukseknapper uten hjelp…

Når det gjelder Adolf sitt virke som sogneprest, har jeg inntrykk av at det er noe uenighet om hans prestegjerning. Finne-Grønn skriver videre fordelaktig :

…Født og oppvokst på landet, hvor han også siden skulle tilbringe mesteparten av sitt liv, stod han bonden så nær i grunnsyn, kan det sies, at han lett vant hans tillit, og heri gjorde Bødtkers strenge politiske konservatisme intet skår. I en bygd som Tveit, hvor frimenigheter florerte og legpredikanter blev foretrukket for presten, holdt han sin posisjon usvekket og «gamle Bøkkert» minnes med velvilje. Ikke alene sterkt interessert theolog, som tok livlig del i diskusjonen i dagspressen om kirkelige emner, var Bødtker på ferde overalt hvor han trodde å se en eller annen skavank på samfundslegemet. Og når han deltok i diskusjonen, rammet han akkurat det han vilde treffe.

Men hans sterke personlighet og manglende evne til kompromiss, førte til at antall frikirkemedlemmer i menigheten vokste. Adolf var sterkt i mot lekmannsforkynnelse, og hadde ingenting tilovers for lekpredikantene og vekkelsen som brøt rundt i kretsen rundt disse. Da Ole Hagen ble utestengt fra nattverden i Oddernes kirke, nekte Adolf ham å tale på skolehuset i Tveit. Det førte naturligvis til at han fikk vekkelsesfolket mot seg, og at flere av bygden mest innflytelsesrike menn meldte seg ut av statskirken.
Da Tormod Rettedal ble spurt om hvorfor så mange fra Tveit gikk inn i Frikirken svarte han «Frikyrkja set ut garnet, og Bødtker jagar dei i«⁷

Når det gjaldt Adolfs bidrag til skolevesenet ser det ut som at han, i likhet med sin far, gjorde større nytte. Han interesserte seg sterkt for skolen, og kjørte rundt på skolebesøk så ofte han kunne. Han fikk montert en ring i alle skolehus, slik at han kunne binde hesten utenfor mens han selv var inne å besøkte undervisningen. Han var selv svært nøyaktig, krevde at lærerne førte sin protokoller med zirlighed akuratesse, og var nok sterkt medvirkende til at det ble slutt på at elevene skulket i hans skolekrets. Det fulgte respekt med Adolf når han om vinteren kom i ulveskinnspelsen og de store støvlene. En gutt på Ålefjær ble så redd at han begynte å gråte. Da læreren spurte hvorfor han gråt, svarte han at: Jeg ble så redd for de store støvlene.
Adolf kjørte selv hesten når han var rundt på besøk, og det fortelles at han brukte karjol uten fjær, som bråkte slik at den kunne høres på lang vei.⁹

I 1906, et par år etter at han var var sluttet som prest i Tveit og flyttet til byen (Kristiansand), reiste han til Hammerfest for å besøke sønnen Emil og hans familie, som han ikke hadde sett på 10 år.

Jeg glemmer aldri det inntrykk da jag så den gamle stå på dampskibet og stirre med svekkede øine efter sin sønn. De 10 årene hadde fart stygt med ham, har Emil notert etter besøket.

Det var deres siste møte. Året etter, på Adolf sin siste bursag etter at han hadde vært syk en periode, skrev han sin dødsannonse med åpent rom for datoen med tilføyelsen:
Tiden for begravelsen bør tilføies når dødsfallet for 2. gang averteres.
Han bestemte selv tekst og salmer og frasa seg kranser.

Epilog: Emil skrev om faren:
Han minnet meg ofte om en brahmaputrahøne som hadde ligget på andeegg, for der var Steenbuchblod i oss, og jeg har selv i årevis hatt en følelse av at de to slags blod fløt som olje og vann gjennom mine årer, uten å ville blande sig!
Og det hadde virkelig Emil rett i, for maken til eventyrlige og dramatiske liv hver eneste en av Adolfs barn hadde, rundt om i hele verden, skal man lete lenge etter. Men det er en annen historie.

Kilder og vedlegg

Om Provstinde Bødtker, av Emma Jensen, om livet på Støren prestegård
S. H. Finne Grønn: Slekten Bødtker – Christian Bernstorff Bødtkers erindringer:

1. Nord-Trøndelag fylke, Leksvik, Ministerialbok (1825-1841), Fødte og døpte 1826, side 5. ↩︎
2. Vest-Agder fylke, Kristiansand, Klokkerbok (1906-1915), Døde og begravede 1908, side 181. ↩︎
3. Oslo fylke, Trefoldighet, Ministerialbok nr. III 1 (1858-1874), Ekteviede 1862, side 89. ↩︎
4. Skilt 1902 ↩︎
5. Død i Sydafrika, dødsattest Cape Province, South Africa skifteprotokoll 1904, på Familysearch ↩︎
6. Trondhjems Adresseavis, torsdag 6. juli 1911 ↩︎
7. Tveit frikirke 100 år : «Noen tenkte nye tanker-«, 2002 ↩︎
8. Birger Tvedt: Liv og virke i Tveit. Bind 3 ↩︎
9. Birger Tvedt: Liv og virke i Tveit. Bind 2 ↩︎