REISEBLOGGEN-Bli med på tur!

| Søsken: | |
| Job Christian Dishington Elster | (1823-1909) |
| Fredrik Waldemar | (1824-1901) |
| Johan Adolf Ryberg | (1826-1908) |
| Christine Fredrikke «Stine» | (1828-1915) |
| Sofie Amalie Caroline «Malla» | (1829-1836) |
| Bethy Gerhardine | (1832-1910) |
| Augusta Amalie | (1836-1910) |
| Bertram Wilhelm | (1838-1906) |
| Guttebarn | (1840-1840) |
| Guttebarn | (1843-1843) |
| Mor: | Christiane Charlotte Elster | (1800-1893) |
| Far: | Christian Bernstorff Bødtker | (1794-1874) |
| Ekteskap: | 18. jul 1822 | Støren |
| Familie 1: | ||
| Ekteskap: | ||
| Barn: |
Emilie giftet seg aldri, men levde sammen med moren og sin søster Stine hele sitt liv, først på Støren prestegård og så på Fredhjem på Støren.


Nekrologen over frk Emilie sto i Trondhjems Adresseavis den 17. Nov 1924, og jeg tar den med i sin helhet. Den forteller mye om kvinners muligheter i Emilies oppvekst, og om at dette var i ferd med å endre seg da Emilie døde nesten et århundre senere.

Frøken Emilie Bødtker, i den vide kredse kjendte og avholdte ”tante Emilie” paa ”Fredhjem” i Støren, er lørdag avgaat ved døden, noget over 90 aar gammel.
Frk. Emilie Bødtker var datter av den omkring midten av forrige aarhundrede saare mægtige og velkjendte sogneprest til Støren og prost i Søndre Dalenes prosti Christian Bernstorff Bødker og hustru, f. Elster. Hun var saaledes utgaat fra det høit kultiverte og indflydelsesrike embedsaristokri som i ”de gode gamle dage” betegnet noget av vort lands aandelige styrke, men som en gradvis proletarisering av embedsstanden nu har tilintetgjort.
Tiltrods for at frk Emilie var et ualmindelig rikt utrustet menneske var det ifølge tidens skikk en selvfølge at hun, efter at ha mottat den smule skoleutdannelse datidens kvinder fik, maatte vie sig til hjemmets sysler. Og paa den store gjestfri prestegaard, som den gang sikkert var en av Trøndelagens største og vakreste, fik hun fra den lyse morgen til den sene kveld ta flittig del i husstell, vævning, søm og alle de tusen andre gjøremaal som i naturalhushodningens og selvhjulpenhetens dage var nødvendig i et slikt stort hus, hvor næsten halve bygdens jordvei skulde administreres og hvor alle gjennemreisende langs ”kongeveien” mellom Trondhjem og Kristiania fandt et selvføgelig herberge.
Efter prost Bødtkers død flyttet frk. Emilie sammen med sin mor og ældre søster ”tante Stine”, til enkesætet ”Fredhjem” som prosten hadde latt bygge. Og her har da ”tante Emilie” efter morens og søsterens død tilbragt sine sidste aar i en ensomhet som hun søkte at formilde ved en aldrig svigtende gjestfrihet, som sommer efter sommer trak den vidtforgrende familiens ældre og yngre medlemmer til det gammelkoselige sted. Og mellem besøkende stod hun ved en ganske imponerende korrespondance i stadig rapport med sine mange slegtninger og venner, og ved hendes gamle skrivepult med det violette blækhus og skrivesandbeholderen, som vakte mindelser fra tiden før blækpapirets dage, løp alle traade sammen fra familiene Bødtker, Schreiner, Elster, Matheson og deres mange sidegrene.
”Tante Emilie” var baade aandelig og legemlig i besiddelse av ren urkraft, som satte hende i stand til, ved siden av at hun like til sine siste dage selv tok haand om sit hus, ogsaa at følge med i alt som rørte sig i tiden. Hun var ikke av disse gamle som uforstaaende og med halv ærgrelse betragtet den nye tidsaand, dens mangler og brøst. Naar hun av og til kunde ryste sit gamle hvite hode og si ”det var ikke saa i vor tid”, var altid bemerkningen ledsaget av et mildt forstaaende og overbærende smil.
Med hende er et livlig bindeled mellom vor tid og ”de gode gamle dage” gaat bort. Og det var et ædelt og varmt hjerte som holdt op at slaa, da hun lørdag formiddag stille sovnet ind til den sidste hvile.
Kilder og vedlegg
Om Provstinde Bødtker, av Emma Jensen, om livet på Støren prestegård
S. H. Finne Grønn: Slekten Bødtker – Christian Bernstorff Bødtkers erindringer: