000049 Christian Bernstorff Bødtker

Mor:	Christiane Fredrikke Collin	(1777-1821)
Far:	Job Dishington Bødtker	(1759-18)
Ekteskap:	7. nov 1797	Domkirken i Trondheim

Familie 1:	Christiane Charlotte Elster	(1800-1893)
Ekteskap:	18. jul 18222	Støren
Barn:	Job Christian Dishington Elster Fredrik Waldemar Johan Adolf Ryberg Christine Fredrikke «Stine» Sofie Amalie Caroline «Malla» Bethy Gerhardine Marthe Marie Emilie Augusta Amalie Bertram Wilhelm Guttebarn Guttebarn Barn3	(1823-1909) (1824-1901) (1826-1908) (1828-1915) (1829-1836) (1832-1910) (1834-1924) (1836-1910) (1838-1906) (1840-1840) (1843-1843) ?

6 år gammel flyttet Christian fra Oslo til Inderøen, der hans far hadde fått kall som sogneprest. 4 år senere ble han og hans eldre brødre sendt til København for å gå på skole. Han har fortalt om dette og sitt videre liv i sine erindringer.⁴

København:
…tok vi først inn på et sted nær Tolboden, – kaldt Vinhuset, dernæst logerte vi oss inn i et bakhus på Østregate. Her var den daglige kost meget tarvelig, kun 2 ganger om uken hentet vi varm mat fra et spisekvarter; forresten måtte vi leve av røkelaks og store kavringer som vi hadde med fra Trondhjem. Vår antikke og besynderlige drakt fra Inderøen falt alle i øynene – jeg erindrer ikke rettere enn at vi hadde blå trøyer med røde kraver og oppslag samt knebukser, arrangert av min far alene – omsider fikk vi dem da ombyttet med lerretsklær, som kjøptes i en bod i full stand, men så vi allikevel merkelige ut, da klærne skulle iføres enten de passet eller ei. Sic molo – sic jubeo, var min fars valgspråk; motsigelse tålte han ikke.
Etter noen ukers opphold ble vi 3 brødre, Nicolai, Bernt og jeg, innsatt i det da berømte Schouboiske institutt og kom naturligvis alle i nederste klasse, da våre kunnskaper var ringe og ubetydelig. Vi var her utsatt for idelige drillerier av våre meddiciple på grunn av vort sprog og klædedralt – vi hadde også en tid hen knebukser, og satte guttene nåler i leggene på oss, men først da vi begynte å banke dem dyktig op vikk vi fred for dem, men blev gjerne kalt «de norske bjørner» da de merket av vi slo dyktig fra oss, især Nicolai som den eldste, der ofte måtte komme oss andre til hjelp.

På grunn av min fars bekjentskaper fra tidligere dager fikk vi alle kostdager på forskjellige steder i byen, dog den edle konferansråd Ryberg påtok sig å betale skolelønnen for oss alle 3. Jeg blev imidlertid først satt i huset hos en murmester Wilkens, hvor jeg var omtrent 1 1/2 år gratis, senere kom jeg til madame Barclay i Lille Fiolstræde, hvor jeg kun hadde det måtelig, da der var så mange andre logerende i huset.
Nicolai og Bernt logerete bestandig sammen og hadde spisedager på forskjellige steder i byen…

Christian var da 10 år gammel i en fremmed by, og måtte stort sett klare seg selv. Selv om brødrene Fredrik 15 år, Nicolai, 13 år og Bernt 12 år sikkert hjalp hverandre så godt de kunne.

…min far forlot oss etter omtrent 3 månders opphold i Kjøbenhavn… Vi ble så i grunnen overlatt til oss selv uten tilsyn fra noen kant, ti vel skulde vi ha en kommisjonær å ty til, men han så vi aldrig, uten når vi en gang månedlig skulde heve penger hos ham. Det var derfor et Guds under at alt gikk som det gjorde, ti vi kunde gjerne blitt fortapt alle, dersom Guds forsyn ei på en særegen måte hadde hvilt over oss.

1813 ble Christian dimittert fra det Schouboeske institut og 22. okt samme år tok han eksamen artium ved Universitetet i København med karakteren perbonum. I april året etter eksamen philos. Nå ønsket han å reise hjem til Inderøen. Men Napoleonskrigen raste i Europa, og med den spente situasjonen mellom de Skandinaviske landene, ble det forbudt å reise til Norge. Christian måtte derfor flykte via Gøteborg. Risikoen for å bli fengslet, både i Danmark og Sverige, eller enda verre å bli drept, var overhengende.
Til slutt klarte Christian, sammen med 3 andre nordmenn, å betale noen svenske fiskere for å bli smuglet til Norge.

Da vi kom til Fredriksvern var vi aldeles fattige som kirkerotter, men den honette kommandør Bille avhjalp straks vor trang og forskaffet oss fornødne reisepenger, når vi kunde opgi nogen handelsmenn i Bergen, på hvem vi kunde trekke veksler [Christians svoger Gerhard von der Lippe]…
…Nu måtte da fiskerne utbetales den dem først belovede sum, som trakk sterkt…
…Dertil ankom jeg [Trondheim] den 28. juni og erfarte i mitt logi at mine foreldre og søsken da var ankommet til byen for å høytideligholde min eldste brors [Fredriks] bryllup den 6. juli. Jeg gikk da straks ut i byen for å oppsøke min fars logi, og da jeg kom ved Latinskolen møtte jeg en prest i fullt ornat, og da jeg antok at han muligens kunne vite min fars logi, spurte jeg ham midt på gaten herom, og da han derpå svarte at han var sogneprest Bødtker og derhos spurte hvem han hadde den ære og tale med, ble jeg så overveldet av mine følelser at jeg kun kunne svare: Din sønn! Og derpå falt vi i hinandens armer, til forundring for alle som så oss. Dette møtet glemmer jeg aldri. Jeg tok ham under armen, og nå førte han meg til min dyrebare velsignede mor og søsken, for hvilke jeg åbenbarligen var aldeles ukjent som følge av den lange fraværelsen, og hvilken glede vi nu alle følte ved gjensynet kan ikke beskrives.

Christian flyttet i mars 1815 til Oslo og begynte på det nyopprettede universitetet «Universitas Regia Fredericiana i Christiania», i dag kjent som Universitetet i Oslo. Om sin første tid i Oslo forteller han:

Det eneseste han [faren] utvirket ved denne reisen [til Oslo] var å forskaffe meg kostdager hos flere av hans bekjentere, men hvorledes denne slags understøttelse nedbøyet mitt sinn vil jeg her la uomtalt, ti ikke en eneste student levde på denne fantemåte som jeg ved hver dag å gå omkring til forskjellige for å tiltrygle meg liksom et middgsmåltid. Men mot min fars vilje gjalt ingen innsigelse.

Men Christian, som så mange ganger selv hadde opplevd trange kår som student, gikk ikke av veien for å hjelpe andre. Christian Thaulow forteller:
En Episode af denne Mands liv fortjener at opbevares. Da Nedskriverens Broder, Joh. Gotl. Thaulow [Chr Thaulows bror], i Aaret 1817 opholdt sig i Christiania for under privat Undervisning at læse til Artium, blev han, paa Grund af de ulykkelige Pengeforholde tilbagekaldt af Faderen hvis oekonomiske Forfatning ikke tillod og underholde ham lenger. Da var det at ovennævnte, dengang Student [Christian] Bødtker, tog sig af ham, skaffede, foruden sig selv, en Del Studenter til at læse gratis med den Forladte, ingav ham Mod og Kraft til endog i samme Aar at underkaste sig Examen Artium. Uden denne Høimodige Hjælp, skulde hans hele Fremtid rimeligvis været forspilt.⁵

Christian søkte jobb som residerende kapellan på Stod, for å være i nærheten av familien. Men hans far syntes ikke dette kallet var bra nok for sønnen, og påbød ham å trekke søknaden tilbake. Christian reiste så hjem til Inderøen, der han var lærer for sine yngre søsken, som tidligere ikke hadde fått noen undervisning. Han hadde engang drømt om å overta etter faren som sogneprest på Inderøen men…

Under min fars prosesse med allmuen var herpå ei å tenke, liksom han aldri selv ytret et sådan ønske for meg, da han forstod i et og alt at jeg var uenig med ham i den fremgangsmåte han brukte. Mitt opphold i hjemmet var gledeløst på grunn av den sørelige forfatning, hvori hele familien var gerådet som følge av den proses, der gjalt både min fars ære og embete.

At faren ikke ønsket ham som sin etterfølger, er dog ikke riktig. Han hadde allerede i 1815, mens Christian enda studerte, søkt om at sønnen skulle bli hans etterfølger, men ikke fått dette innvilget.

Christian ble den 23. jun 1820 utnevnt som sogneprest til Vanylven på Sunnmøre. Her gjøv han løs på oppgaven og – i følge ham selv, – Med ungdoms munterhet og fyrrighet og med en fryktløshet som ingen grenser kjente, tok jeg nu fatt på alle forfalne saker i Vennylven, og jo større vanskeligheter, der møtte mig, jo mere vokste motet hos mig, og jeg ga meg ikke til ro føren jeg hadde bragt liv og orden i alle arbeidets grener og innført orden og sædlighet blant allmuen ved å avskaffe de talløse uordner som her fant sted.

2 år senere brakte han sin unge kone til Vanylven, men skriver at:

Skjønt folket i Vannylven var meget kjærligsinnet imot oss og viste oss alt det gode det kunde, så var egnen, folk, skikk og seder så ganske forskjellige fra alt i Trondhjems stift at vort ønske var å komme tilbake til dette.

Så da det åpnet seg en stilling som sogneprest til Leksvik søkte Christian, og fikk denne.

Da vi så det smukke Leksviken, blev vi inderlig glade, og forekom det oss som var vi kommet til et annet land og folk, da vi så de skjønne skoger istedetfor de nøkne klipper på Søndmøre og de snilde folk som i hopetal kom ned til båten med hester og vogner for å kjøre alt vort tøi og som skjedde i en hast.

Hans Brun beskriver ham på denne tiden som:
En staut vakker mann. Rask i sine bevegelser, med et friskt åsyn og blondt hår, som ikke var tykt; men lagt over til siden. Heftig til sinds og ble det ofte. I det minste i Leksviken mellem sine stakkels konfirmanter, når han forberedte dem.

På dette sted tilbragte jeg 9 lykkelige år. De beste i mitt liv…

Knappe 10 år senere befant familien seg i Trondheim, og Christian satte igjen i gang med oppryddingsarbeid. Denne gang var det Vår Frues sogn skole, en skole for allmuens barn, som han fikk i oppgave og få orden på. Skolen hadde tidligere vært i fullstendig kaos, men Christian, som mente at god opplæring i skolen var svært viktig, satte i gang arbeidet og gjennomførte viktige reformer.
Han skrev ny lærerplan, der elevene skulle få utvidet undervisning. Før hadde det først og fremst blitt undervist i kristendom, i tillegg til lesing, skriving, sang og litt håndarbeid. Nå kom også geografi, historie og gramatikk på timeplanen. Han bestemte at elevene skulle ha frikvarter og startet med ordnede opptak til skolen, for å gjøre undervisningen bedre. Han sørget for økte bevilgninger, byttet ut langbordene med pulter, kjøpte inn gymapparater og ansatte en egen gymlærer. Christian var også opptatt av lærernes betydningsfulle rolle, og kjempet for å bedre deres situasjon.

Hadde jeg besatt Støren førenn jeg ansøkte det, var jeg aldri kommet her…
…Jeg fant alt ved min ankomst hertil i den sørgeligste uorden hvad embedet angik og prestegårdens samtlige hus var i en elendig stand, så jeg har anvendt hele 10 år på deres restaurasjon, som har kostet mig betydelig.

Christian var en virksom og nidkjær mann i sitt kald. Egenrådig og med kort lunte. Lenge etter hans død levde uttrykket «Jeg er prost, jeg gjør hvad jeg vil» i Støren. Det førte til en del uoverensstemmelser med sognebarna, som ikke nødvendigvis ville la seg bli hersket med, selv om det øyensynlig ikke på noen måte var på samme nivå som de konfliktene hans far til stadighet rotet seg inn i.

En del av Christians lønn var tiende fra bøndene. Det ble betalt i naturalia, og bøndene møtte opp med korn, lin, smør og ost på en fastsatt dag, og det kunne gå varmt for seg når bøndene mente at prosten var «for nøie» med mål og vekt. Ved et tiendetak på Foss i Horg kom det til uenighet, og Christian truet med å heve tiendetaket. Bøndene kunne også være vanskelige og erklærte at «att og fram er like langt», og truet med å ta med seg varene hjem igjen. En av gamlingene overvar krangelen, og til slutt erklærte han rolig:
«Provsten ska ikkje klaaggaa paa osten; han var ikkje saa frak [god] altervinen helder i haust»
Da sa ikke Christian mer, for ved altergangen en søndag hadde det vært for lite vin, så medhjelperen måtte drøye den ut med vann.
Christians forkynnelse fra fra prekestolen ble forresten heller ikke omtalt i særlig rosende ordelag, av dem som overhørte prekenene.

Og selv om Christian kunne være oppfarende og sint, hadde han også hjerte for sine sognebarn. Det fortelles at under veiarbeid hadde en av tjenesteguttene ved et ulykkestilfelle tatt livet av prestegårdens flotteste hest. Christian ble rasende og skjelte ut gutten, som ble så lei seg at han erklærte at han ville ta livet av seg og løp av gårde. Da de endelig fikk tak i stakkaren hadde Christian besindet seg, klappet gutten vennlig og sagt at det tross alt bare var et dyr og at han ikke måtte ta det så tungt.

På samme måte som ungdommens moral bekymrer de gamle i dag, bekymret de Christian for et par hundre år siden. Han møtte problemet med en blanding av myndighet og naivitet. Når en ugift pike hadde fått barn og ønsket å gå til alters, var det ingen annen råd enn at hun først måtte snakke et alvorsord med prosten.
Samtalen startet gjerne med

Hvad vil du?

Når dette var forklart, bar det i vei med overhøring om bibelens ord og hva den sier om den slags syndighet. Kunne piken sin katekisme, kunne skarpheten vike og Christian kunne forsiktig si

Aa Gud hjælpe mig, at du som er saa flink i din barnelærdom skal gaa slik påå syndens vei.

Og så manet han henne til å inngå ekteskap før han oppgitt kommenterte

Men kanskje faar jeg ikke noget for det heller.»

For kirkelige gjerninger måtte betales for på den tiden, det var en del av prestens lønn. Og slike jordiske bekymringer kunne naturligvis lett kommer i veien for den moralske siden av saken.

I kallsboken kan vi lese:

Den 14.de decbr 1874 kl. 6 ½ morgen kalte Herren sin gamle tjener bort fra dette jordeliv i en alder av 80 år, efterat næsten like til det siste hadde forunt ham en sjælden legemsstyrke og en usvekket åndskraft. Mett av dage nedla oldingen hyrdestaven, stundende efter sabatthvile. Jordfestelsen foregikk den 20.de decbr i overvær av en tallrik skare så vel fra hele prestegjeldet som utenfor samme, der hadde innfunnet sig for å vise den bortgangne den siste ære. Resid. Kapellan L. Peteren talte i sørgehuset, pers. kapellan Dahl fra prædikestolen og den avdødes sønn, sogneprest til Stod a. Bødtker sa den hedengangne det siste farvel fra kordøren, hvorefter den resid. Kapellan forrettet jorpåkastelsen. Velsignet være den bortgangnes minde.

Utdrag av Morgenbladet 10. Jan 1875

Kilder og vedlegg
S. H. Finne Grønn: Slekten Bødtker – Christian Bernstorff Bødtkers erindringer:
Gunhild Einum: Litt Prestkrønike fra Støren, Trondhjems Adresseavis, torsdag 6. juli 1911og Trondhjems Adresseavis, fredag 18. august 1911

1. Oslo fylke, Oslo Domkirke / Vår Frelsers menighet, Ministerialbok nr. 5 (1787-1806), Fødte og døpte 1794, side 340-341. ↩︎
2. Nord-Trøndelag fylke, Verdal, Ministerialbok nr. 723A06 (1822-1830), Ekteviede 1822, side 253-254 ↩︎
3. Ved hans død i 1874 opplyses det om at han hadde 12 barn, 8 som fortsatt levde. ↩︎
4. S. H. Finne Grønn: Slekten Bødtker – Christian Bernstorff Bødtkers erindringer: ↩︎
5. Chr Thaulow: Personalhistorie for Trondhjems by og omegn. ↩︎