000052 Eleonore Christiana Lysholm

Tæring, brystsyke, tuberkulose. Kjært barn har mange navn sies det, skjønt noe kjært over denne sykdommen er det overhode ikke. Det var en fryktet sykdom, som i mange hundre år har tatt livet av folk. Flere tusen døde hvert år av sykdommen i Norge, helt frem til man på slutten av 1940-tallet fant en effektiv vaksine og behandling. Den rammet øyensynlig vilkårlig, både barn, unge og gamle ble syke. Noen steder ble hele familier utslettet, andre steder ble ingen smittet selv om det var tuberkuloseutbrudd på alle kanter. Mange var smittet uten selv å få symptomer og vite at de var syke, men kunne allikevel smitte flere titalls andre i sin omgangskrets. Og av dem som ble syke døde rundt halvparten, mens den andre halvparten ble friske med større eller mindre grad av mèn etter sykdommen.
Sykdommen begynte gjerne som en mild influensa, der feberen ikke ville gi seg. Var det sånn Eleonore Christiane oppdaget de første symptomene?
Så mistet hun matlysten og ble trett og mager. Ansiktshuden strammet over kinnbena, der de varme og feberrøde kinnene skinte i sterk kontrast til det bleke ansiktet. Svetten brøt frem i pannen, særlig under de voldsomme hosteriene som kom med noen få minutters mellomrom, og hun spyttet ut det skummende oppspyttet i en bolle. Pusten var kort og anstrengt, og hun satt så stille hun kunne så hun ikke skulle fremprovosere flere hosteanfall. Noen dager sener var hun svakere. Nå lå hun kaldsvettende med igjenlukkede øyne i det sykdomsvåte sengetøyet. Det var vanskeligere å puste nå og pusten var anspent og kort, avbrutt av hosterier som presset blod ut fra munnvikene.
Så gikk det mot slutten. Pusten hørtes tydelig nå. Hvesende og hard. Pulsen var rask og ujevn, slagene syntes gjennom den våte, nesten gjennomsiktige huden i tinningen. Kinnene var innsunket og ansiktstrekkene trådde klart frem. Hun klemte hendene hardt rundt sengekanten. Så ble pulsen roligere, en svak sitring under huden. Alt ble stille.

Eleonore døde av tæring den 29. mars 1846.