REISEBLOGGEN-Bli med på tur!

| Navn/Navnevariant: | Lorentz Adolf Jacob Brun | |
| Fødsel: | 4. des 1835 | Inderøy |
| Yrke: | Student | Oslo |
| Død: | 22. jan 1856 | Oslo |
| Søsken: | |
| Johan Mangelsen | (1825-1899) |
| Pauline Elise Wilhelmine | (1827-1874) |
| Helene Fredrikke Støren | (1828-1851) |
| Bendix Eduard Støren | (1831-1902) |
| Johanna Cornelia Henrikka | (1832-1884) |
| Johan Christopher | (1838-1914) |
| John Andreas Marinus | (1840-1926) |
| Mor: | Anna Regine Smidt | (1797-1851) |
| Far: | Lorentz Christopher Brun | (1796-1854) |
| Ekteskap: | 8. aug 1823 | Beitstad, Steinkjer |
| Familie 1: | ||
| Ekteskap: | ||
| Barn: |
Fra broren Mangelsens erindringer:
Den mest levende og vel mest fryktblandede erindring har jeg beholdt fra den natten min bror Jacob (Lorentz Adolph) f. 4/12 1835 d. 22/1 1856, ble født på Storenget. Det er vel trolig at vi små lå våkne etter huset omstendigheter. Da hørte vi [ulve]hylet utenfor veggene.
Om aftenen gikk jeg ut for å se om jeg kunne treffe Jacob som hadde væt i artiumslaget. Da jeg kom henad gaten, kom han i god tid på sin hjemvei, svingende stokken mens det lokkede hår bølget om det ungdommelige ansikt. Da ble jeg vel glad ved å få hans følge med til vårt losji.
… Da fulgte Jacob med mig opp til Hedemarken. Da vi la oss til hvile, kom Jacob. Jeg synes å se ham i dette øyeblikk – kom og satte sig som en liten gutt på fanget hos mig. Det var trolig den siste gang jeg så han utenfor hans sykeleie.
Imidlertid tok den vending som så lenge hadde truet Jocobs unge liv, en avgjørelse, og han inntok derefter den stilling på Rikshospitalet som sluttet med døden. Edvard ble opptatt som den syke brors pleier i lang tid.
Vi fikk senere vite at Jacob i lengre tid hadde hatt klart for sig hvilken redning alene ville være tenkelig. Engang kom jeg inn til byen. Det var en tidlig morgenstund. Edvard var sovnet inn, og den kjære bror syntes å ha gitt sig over. Blødningen var sterk, og han hadde latt sykdommen rase som den ville. Jeg opptok de vordnede midler, og så stilnet det av igjen for den gang. Og se! Der er virkelig en gang innkaldt en vending som vakte et nytt håp om helbredelse. Det syntes som om sykdoms-materien ville «springe frem». Ved den tid tok Jacob fatt på teologien. Blant de mange som i den tid fikk nytt håp, var blant andre Jacobs jevnaldrende, den kjære Bugge. Kun sto til rest en avgjørende operasjon. Men denne operasjonen sto Jacob ikke over. Edvard forsto ikke at døden nærmet sig, men skaffet, som han mente det, en lindring ved å gi ham om natten kandis. Som de satt der om natten, foreslo Edvard at de skulle lese sammen av Guds ord: «om enn vårt utvortes menneske går til grunde fornyes dog det innvortes dag til dag». Da vendte Jacob sig sterkt og bort til veggen med de ord. «Jeg tror at jeg forsto det alt sammen». Og dermed fant Edvard at den kjære syke hadde utåndet.
Den samme natt drømte jeg i mitt værelse på Tjødling prestegård [Tjølling, der han var personlig kapellan], at nu var en av mine kjære på det siste, men jeg visste ikke enten det gjaldt Marie eller Jacob. Da morgenen kom mottok jeg fra Laurvik et telegram fra Edvard. «Vi har atter en av våre kjære i himmelen. I natt utåndet han».
Straks efter fulgte jeg og mange venner ham til graven.



Kilder og vedlegg:
Johan Mangelsen Bruns erindringer. Originalen er på Gunneriusbiblioteket i Trondheim