REISEBLOGGEN-Bli med på tur!
000054.1 Johan Mangelsen Brun
| Navn/Navnevariant: | Johan Mangelsen Brun | |
| Fødsel: | 30. apr 18301 | Trondheim |
| Yrke: | Prest og prost | Tjølling, Målselv, Tromsø. Hedrum og Kristiansand |
| Død: | 5. aug 1899 | Oslo |
| Søsken: | |
| Pauline Elise Wilhelmine | (1827-1874) |
| Helene Fredrikke Støren | (1828-1851) |
| Bendix Eduard Støren | (1831-1902) |
| Johanna Cornelia Henrikka | (1832-1884) |
| Lorentz Adolf Jacob | (1835-1856) |
| Johan Christopher | (1838-1914) |
| John Andreas Marinus | (1840-1926) |
| Mor: | Anna Regine Smidt | (1797-1851) |
| Far: | Lorentz Christopher Brun | (1796-1854) |
| Ekteskap: | 8. aug 1823 | Beitstad, Steinkjer |
| Familie 1: | Marie Sofie Fredrikke Petersen | (1831-1889) |
| Ekteskap: | 21. aug 18572 | Trondheim |
| Barn: | Regine (g. Arctander) | (1858-1931) |
| Mina | (1859-1935) | |
| Fredrikke (g. Steenstrup) | (1861-1905) | |
| Lorentze Charlotte (g. Moe) | (1863-1946) | |
| Johan | (1864-1941) | |
| Jacob | (1865-1931) | |
| Johanna (g. Ellingsen) | (1867-1943) | |
| Marie Dominica | (1868-1945) | |
| Johan Mangelsen | (1870-1873) | |
| Thomas Bech | (1873-1956) |
På Gunneriusbiblioteket i Trondheim ligger de over 350 siders håndskrevne sidene med Mangelsens erindringer. De dekker tiden fra hans første minne da han som liten bodde i Snåsa, til han på sine gamle dager skriver:
Vi har jo inntil denne dag kunnet rekke hverandre kjærlighetens hånd. Vi har jo levet sammen vi har delt sorg og glede i uforventet mon med hverandre. Hvorledes skal jeg den eldste kunne minnes, kunne verdelig minnes alle de kjære – brødre i Trondhjem, Hanna i Norden, Othilie i naboskapet, Domenicus og Aaden? Johanna og deres, Hedda og hennes flokk; Gud bevare Eder alle og helst: bevare flokken av deres unge!
Til høyre ses en kopi av et utdrag av den håndskrevne teksten, der Mangelsen forteller om sitt første minne i fra Snåsa.
Jeg sakser bare noen ganske få historier fra erindringene, og anbefaler heller de som er interessert i å lese alt her.
En eiendommelighet ved egnen og ganske visst Innherrad i de dager var de mange ulver, de gikk oss like inn på livet.
Ennu sitter ulvehistoriene mig i hodet eller blodet. Da var jeg riktig «En liden en og slet ikke begynt noen skole». På en erindringsvandring op til Hellan fant en ulv for godt å slå følge med meg gjennom den skogen som hørte til Løvhaugen. Fra den hørte det såkaldte «Helljærde»til Storengets nærmeste omgivelse. Men derfra fikk mor øye paa mig og min betenkelige kammerat, som på hennes rop gikk til venstre. Ja, det var nok av den slags kammerater å få i Innherad i de dage. Jeg husker at jeg har sett 5 ulver på en gang sette over Hilljærdets store «Fastbanøgall?». En gang kjørte jeg på en månelys aften i slede med far og så en av de grå trave over den snelagte eng til skremsel for hesten. Og en natt kom far gjennom Borgen-marken hjem. Og da så han under ulvehyl ganske nærend udyrenes øyne glo frem mellom trærne. Den mest levende og vel mest fryktblandede erindring har jeg beholdt fra den natten min bror Jacob (Lorentz Adolph) f. 4/12 1835 d 22/1 1856, ble født på Storenget. Det er vel trolig at vi små lå våkne etter huset omstendigheter. Da hørte vi hylet utenfor veggene.
Forresten hadde vi det visst nokså trygt og godt i Storengets lille dagligstue og små loftskammers. Jeg ser mig som i dag liggende, formodentlig fortøyet av mor, forkjølet i sengen ved vinduet, hvorfra jeg kunne se akren med de tallige stedmorsblomster utenfor. Oppe på loftet hadde jeg et nokså simpelt skap i veggen med sammenspadde munngodt-foræringer.
Men hvordan gikk det med undervisningen i stuen på Storenget?
Ja, den var visst i egentlig forstand frivillig skole. Far og mor leste ganske visst med mig, det kan jeg trygt regne mig til af det faktum, som mange aars ubestridnede leseferdighet har kunnet bevidne, og at jeg også i min spede ungdomsdage fikk skrivekyndighetens i de dage sjeldnere ennu hos småbarn øvede dyktighet, det syndes jeg ennu.…
Om Mangelsens møte med sin kommende kone Marie skriver han til sine barn:
Jeg var det visstnok ikke verd men det ble dog så at da jeg traff mama på min vei, så har dog Gud gjort det så for mig og – så for den andre – at hun som førtes mig imøte dog var den nye, at når hun ble min trolovede så ble hun dog i skapelighet og i sannhet, min forlovede og den første og eneste som jeg hadde dette navn å bringe. Det var underlig hvor fortrolig mama møtt mig den fremmede mann. Da mine søstre fremstilte mig for henne, og de satte jo naturligvis pris på mig, så tenkte dog Marie sig slett ikke den person, som hun nu fikk bekjentskap med. Hun hadde snarere forestilt sig mig som en gammel alvorlig magister. Men det gikk det, og jeg måtte jo senere undre mig over at Marie, som fra første ferd var et alvorsmenneske og rikelig utrustet med kritisk evne, har kunnet finne sig i – hun har selv fortalt mig det – at jeg ved siden av mine søstre – engang har tilsagt henne «Jenta mi» som en av dem hjemme eller som en av mine skolepiker, og at hun ikke har funnet sig bange og sjenert derved...
…Høsten 1852 våget jeg det avgjørende skritt, som i grunnen ikke var noe stort skritt for mig i grunnen nok heller ikke for mama. Jeg var sykelig og nu var også Marie syk. Jeg vet aldri å ha følt noen bebreidelse over å ha budt henne min hånd. Den gang tror jeg nok nærmest Marie ikke lenger ventet det. Men det er visst at det var et fritt og freidig Ja, hun ga mig. Det var to fattige og syke mennesker som der på hjørnesalen i Lysholmgården rakte hinannen hånden.
Spesialsamlingene på NTNU
Min fars farbror oberst løytnant Paul Reisner Brun skal i spøk ha spurt meg hva jeg skulle bli, og jeg skulle den gang ha svart: «Biskop». Så langt kom jeg dog ikke…
…men jeg tviler dog ikke på at min mor og grandonkel syntes at jeg siktet høyt nok i den fattige stue.
Biskop ble ikke Mangelsen, men sogneprest og skiftprost ble han. Og en kort periode mens han bodde i Kristiansand, vikarierende biskop.
Etter å ha vært personlig kapellan i Tjølling i 5 år, ble han i 1861 utnevnt til Sogneprest (og kort tid etter prost) i Målselv, og med kone og 2 små piker reiste han av gårde til et nord der fattigdom og nød var en del av livet. Han har skrevet mye om de 8 årene han og familien bodde i Målselv, men jeg tar i stedet med et utdrag fra datteren Regines bok om sin barndom. Hele boken kan leses her.
Langt nord og høit oppe bodde vi.
Vinteren var lang og sommeren kort; men vi levde dog, og levde godt, «um det og var trongt om føda» mangen gang.
I nødens aar.
…Men far [Mangelsen] satte sig i den store polerte pindestol og tok en af os paa hvert knæ.
Det er snart jul nu – han smilte saa varmt og nikked til os.
Ja, og da blir det gildt, glæder du dig meget far? Det var fremdeles Mina, som førte ordet.
Ja det gjør jeg rigtig barna mine. Men hvad er det nu dere glæder dere mest til?
Først er det nu julaften, og da har vi juletræ og fattigmand og brune med mandler paa, og – kanskje vi faar æbler fra onkel [Johan] i Trondhjem denne julen ogsaa. Det gik saa fort, at hun maatte stansen og puste ud.
Og saa er det juledag, og da faar vi kaffe paa sengen i julekopperne vore og et stort stykke julekage med rosiner i, og saa – og saa – hun regnede op alt det gode, hun kunde mindes, at vi var vant til.
Da hun var færdig og endelig holdt op, drog far os begge ind til sig, og jeg mindtes ofte siden, at jeg hadde «hørt» hans hjerte slaa. Saa slap han det faste tag om os, saa alvorlig mildt paa hver af os og fortalte:
Igaar var jeg på Storfjorden, véd dere. Der var jeg inde i en gamme, hvor tre smaabarn laa syge. De var omtrent saa gamle som dere. Og véd dere, hvad de fik at spise? Bare syrsuppe, for silden taalte de ikke længer, de kasted den op igjen.
Fik de ikke tykbrød heller?
Nei. Moren deres ønsked, at hun hadde en eneste leiv brød, men hun hadde ingen, og hun hadde ikke melk heller.
Ja men det kan de faa hos os, for vi har saa meget, saa meget.
Far smilte af hendes iver.
Det blev langt at bære melk det, barnet mit, sa han. Men jeg var indom paa Kjeldmoen, og Helene skulde sørge for det.
Men disse smaabarna, hvis de lever og blir friske – de faar ikke noget godt til jul. De faar ikke engang sligt brød, som dere har til hverdags.
Jeg vil gi dem alle de kagene, som jeg faar til jul – aa gud det var jul idag.
Og hele hendes varme hjertelag straalte ud gjennem de taareblanke øine…
…Mina krøb op i min seng – det var tryggere at være sammen.
Vi faar nok ingen kasse fra onkel i Trondhjem denne julen sukkede hun graatefærdig,
Nei, vi faar vist ikke det, ellers hadde nok Postjohannes tat den med sig igaar. Men det blir da jul alligvel.
Hun sukket endu tungere.
Jeg skal sige dig noget, Mina. Vi skal ikke være bedrøvet for den kassen. For ved du, far har fortalt mig, at onkel har sendt mange sække med mel hid til de fattige, og da kan du skjønne at han ikke kunde sende kasse til os ogsaa. Vi vilde da heller at han skulde sende mel, vilde vi ikke vel?…
…Og kassen kom. Saa stor var den, at den maatte staa paa sin smalesete ende for at faa plads i slæden, og innholdsrig som aldrig før. Der var lagt ned til baade store og smaa, baade for legeme og aand, med rigt hjertelag og dyb forstaaelse af de nærværende forhold og krav. Til far var nye bøger – en gave, hvis værd nu neppe ret kan fattes…
…og bøgerne blev alles eiendom. Først og fremst fars; far han var den, som læste dem helt og tog alt med.
En sommer fikk vi gammelt og kjært besøk fra Helgeland, (Tjøtta og Vefsn) av Lina og Hanna. Forteller Mangelsen.
De ble hos oss i sine ferier. Og jeg betenker mig ikke, på tross ved å springe over to somre, å nevne at onkel Johan atter kom på besøk. Jeg synes å se det for mig i dag. Mama roper opp til kontoret! «Johan, Johan.» Ja, der gikk min kjære bror med hodet litt på skakke over tunet. Ja det var et kjært besøk. Han fulgte mig også på en tur til vår hovedstad Tromsø. Jeg har aldri glemt den dag han forlot oss igjen. Det var første gang jeg riktig følte at jeg dog var fattig i mitt fattige Nordland.
Fra Målselv fulgte noen få år i Tromsø, der deres lille Mangelsen døde:
…hadde vår yndige Mangelsen mottatt av fuktighet en uhelbredelig sykdom. En søndag eftermiddag ville legen endelig at mama skulle hente mig fra aftensangtjenesten i kirken. Vi våket om natten over det unge liv, til det var salig hjemhentet til Herren.
Lille Mangelsens søstre forteller også om da de skulle flytte fra Tromsø til Hedrum i Vestfold. Moren satt ved den tomme lille sengen til Mangelsen – og hadde vondt for å forlate den. Noe av hjertet hennes ble igjen der oppe. Ikke rart at vesle Thomas ble ekstra hegnet om av dem alle.
Mangelsen beskriver tiden i Hedrum som en god tid, med familiebesøk og gleden ved å se barna vokse til. Men forteller også også sorgen ved sin egen, og ikke minst hans kones sykdom. Og at eldstemann Regine giftet seg og flyttet vekk.
Så tok Ove [Arctander] sin Regine med til Risør. «Jeg vet ikke» sa lille Thomas. «Hvorfor Ove, som selv har en voksen søster, skal komme å ta Regine fra oss.» Der sto vi og så over Laugen efter den dyrebare datter og søster. «Ja, ja,» sa Stenstrup som sto sammen med oss tilbake. «Ja, det var den første som fløy av reden.»
Etter en 5 års tid i Hedrum, avsluttet Mangelsen sitt yrkesaktive liv i Kristiansand, der han arbeidet som sogneprest og skiftprost fra 1880 til 1893.
Mens han jobbet i Kristiansand ble han i 1891 utnevnt til Ridder av første grad av St Olavs ordenen.
I Kristiansand gravla han også sin kone Marie, sin svigermor Mina og sin søster Hanna. Selv døde Mangelsen i Oslo 5. aug 1899.
Kilder og vedlegg:
Johan Mangelsen Bruns erindringer. Originalen er på Gunneriusbiblioteket i Trondheim
Datteren Regine Brun Arctander, Fra min barndoms dal: – Nogen smaastubber, 1904