Transportetappen til Livorno i Italia

Nå har vi ankommet Livorno, etter at 2000 km er logget på speedometeret. Etter reker og champagne på hytten vår i Hou (DK) for å feire at vi var i gang, satte vi torsdag 15.2 kursen sydover. Overnatting i Thulba (De), og dagen etter kjørte vi videre gjennom Østerrike og Sveits over alpene og til Italia. Turen gikk uten nevneverdige store problemer. Da Bjørn passerte 150 km/t satte jeg ned foten – og ba ham fjerne sin fra gasspedalen. Vi ble enige om at en marsjfart på 130 km/t var passe. Og da jeg fant DEN rasteplassen rett etter San Bernadinertunellen, med praktfull utsikt over dalen under, og han ikke stoppet ble det litt surmuling fra passasjersetet i bilen. Ja, vi kjørte i 80 km/t. Ja, vi hadde en bil rett bak. Ja, avkjøringen kom litt brått på. Men allikevel …

Ellers var det ikke stort å fortelle hjem om.

Gjennom Tyskland,Østerrike og Sveits var det i aller høyeste grad ordnung muss sein. Ta et av mine toalettbesøk langs den tyske motorveien for eksempel. En euro ble betalt på automaten, som aller nådigst lot meg passere bommen inn til helligheten. Avlukket var rent og pent. En lett bevegelse foran sensoren på toalettet og en boks materialiserte seg ut fra toalettsetet, før doringen beveget seg sakte rundt mens den ble automatisk rengjort. Kult, skulle jeg prøve en gang til? Men det var jo tross alt noe annet jeg var der for, skjønt da jobben var gjort falt jeg for fristelsen til å prøve en gang til. Sakte surret doringen rundt, mens jeg fasinert lurte på om dette var noe å installere når jeg kom hjem. Jeg slo
fra meg tanken og gikk ut. Merkelig, det var plutselig blitt kø på utsiden. Håndvasken var like automatisert, og så var det på tide å forlate herligheten. Døren jeg trodde førte ut, viste seg å være en nødutgang. Det ulte friskt fra en
sirene, og røde kryss blinket både her og der. En dame kom stormende, og sa noe på tysk jeg bestemte meg for ikke å forstå. Alle stirret. Det var virkelig på tide å komme seg videre.

I det øyeblikket vi krysset grensen til Italia ble Ordnung muss sein umiddelbart erstattet av una grande quantità di disordine e caos. Det er utrolig hvor mange italienske tollere som rolig kan stå på grensen å gjøre absolutt ingen ting, mens trafikken stopper fullstendig opp og kaoset herjer rundt.
«Nå husker jeg hvordan det var,» sukket Bjørn. «Kanskje vi skulle latt være å dra til Italia?»

En annen ting som vi har observert at skiller Italia fra de tysktalende landene lenger nord er trafikkreglene. Står det 80 km/t, så er det i nord 80/km i timen, mens det i Italia tydeligvis bare ansees som en veiledende fartsgrense. Kjører du i 90 km/t her, får du en hale av bilister bak deg, hvis det ikke er mulig å kjøre forbi. Er det en sperrelinje i veien i Italia, er det vel bare en linje som noen tilfeldigvis har laget, og overhode ikke noe å bry seg om.

Turen fra Cermenate, vår første overnatting i Italia, til Livorno, gikk over fjellene fra Parma og over til Toscana og ned til Middelhavet. Det var en aldeles vidunderlig tur på smale veier, høyt opp og bratt ned med brå svinger og praktfull utsikt rundt hver sving.

Når veien ser ut som den går rett ned på andre siden – så er det fordi den gjør det. Lenge siden jeg har hatt berg og dalbane følelse i magen, men akkurat her var det akkurat som på toppen av tømmerrenna i Dyreparken i det øyeblikket vognen setter utfor kanten.

Jeg er glad vi ikke kjørte her i turistsessongen. Vi møtte knapt nok en eneste bil, og godt var det for her var veiene smale. Noen steder der veien var rast ut, var det satt opp veiarbeidsskilt og sperrebånd. Det så ut som det hadde stått der en god stund, og virket på ingen måte beroligende på min høydeskrekk. Jeg følte heller ingen trang til å kjøre ut på kanten av veien for å slippe en motgående bil forbi, når sikkerheten mellom livet og evigheten noen hundre meter nedenfor, bare var adskilt av et 10 cm høyt autovern.
Det var ikke vanskelig å forstå hvorfor det med jevne mellomrom langs veien var plassert små «kapeller» for å tilbe Jomfru Maria. Og trolig også for å be for en sikker ferdsel for de reisende. De små korsene langs veien, pyntet med fargerike blomster og et falmet innrammet fotografi, viste imidlertid dessverre at denne vennlige gesten slett ikke hadde hjulpet for alle.
Nå skal vi være i Livorno frem til mandag, da vi tar fergen til Palermo på Sicilia.