Vi har utforsket Algheros museer, Castelsardos gamleby og vært på tur i nasjonalparken Le Prigionette

Høyrepolitikeren salige Jo Benkow (1924-2013), sa engang i et foredrag om innvandring at: en drittsekk er en drittsekk, uansett hvor han kommer fra. Det var nok utvilsomt de 2-bente han tenkte på, men jeg synes at betraktningen står seg for de 4-bente også. Så når reisebrevene mine så langt muligens har gitt inntrykk av at Sardinia er full av skumle, farlige hunder, er det på tide med en liten oppklaring. For det er riktig at Sardinia er full av hunder, og man treffer dem over alt. Og det er naturligvis både store hunder, rasehunder og sinte hunder. Men fremfor alt er det små rolige blandingshunder, som er vennlig innstilt til verden og livet generelt og til alle som kommer i dens vei spesielt.

Vi har kjøpt oss Alghero-kortet. For 25 Euro pp får vi gratis inngang til 13 ulike museer, severdigheter og nasjonalparker. Fordelen er at, i tillegg til å besøke de stedene som kortet dekker og vi har planlagt å besøke, har vi vært innom mange steder vi aldri ellers ville besøkt. Det innbefatter Korallmuseet, Det arkeologiske museet, San Francesco kloster og kirke, Nuraghe Palmavera (en av flere arkeologiske utgravinger etter Nuragene, et folkeslag som levde over hele Sardinia for 3-4000 år siden), Sant’Imbenia Villa Romana (noen steinrester etter det som engang var en romersk luksusvilla) og Casa Gioiosa.

Innimellom alle museumsbesøkene, har vi naturligvis gjort andre ting også. Torsdag 18. april dro vi helt nord på Sardinia til Castelsardo, en liten by med en endra mindre og godt bevart gamleby, beliggende i overkant av 100 moh innenfor den gamle borgmuren.

I de trange gatene med mange trapper, er det kun fremkommelig til fots. Her er det restauranter, barer, souvenirbutikker og lokale håndtverksbutikker som er levebrødet. I mange små og mørke rom, så vi menn og kvinner som arbeidet med å lage de tradisjonelle flettede kurvene som selges her. Og på borgen var det et helt museum, viet dette håndverket.

Og så måtte vi naturligvis ta en liten omvei innom turistattraksjonen Roccia dell’Elefante (elefantsteinen).

Bjørn kaller Sardinia for Italia-light, men noen ganger er det bare Italia. Lørdag 20. april var vi klar for en ny fottur. Denne gangen en 13 km rundtur i naturreservatet Le Prigionette, med tur opp til Monte Timidone 361 moh. 2 personer foran oss i billettkøen, hvor lang tid kunne det egentlig ta? Lang viste det seg. Og vi hadde allerede betalt inngangsbillett via Alghero-kortet, og trengte bare koden som åpnet porten inn til parken. Her er det nemlig ingen allemannsrett, her må man betale for turterrenget.

Men endelig var vi klare for tur, med inngangsbevis, kode, et dårlig (viste det seg) kart og forsikring om at det bare var å følge stimerkingen. Det så lovende ut når Bjørn slo inn koden til porten. Da den åpnet seg og vi entret nasjonalparken, så vi det første skiltet som viste at vi skulle følge veien til høyre. Etter noen hundre meter delte veien seg i tre, men ikke et veiskilt var å se. Google maps var heller ikke til hjelp, for den viste ingen veier i det hele tatt. Stien til venstre så mest lovende ut. Det viste seg etterpå at det var veien i mot den anbefalte gangretningen, men vi kom ditt vi skulle allikevel.
På veien dukket det, i alle fall etter en stund, opp et skilt. Det viste vei til Cala della Barca (Båtviken), som hadde fått navnet sitt etter det franske krigsskipet Tigre som forliste her i 1644.

Fra Monte Timidone, var det nydelig 360 graders utsikt.

Temperaturen har falt de siste dagene, og vi har flyttet måltidene fra balkongen og inn i vår lille, svært lytte Italienske leilighet. Det har ført til nye og helt uventete opplevelser. Spisebordet vårt står tydeligvis rett under herremannen i etasjen over sitt toalett, og vi kan bekrefte at han ikke lider av prostatabesvær. Når vi spiser, kan vi helt klart høre en jevn kraftig stråle treffe klosettskålen, det høres faktisk ut som om den hvilket øyeblikk som helst skal treffe oss i hodet. Da tar vi oss en liten pause og ser opp. Og når det skylles ned der oppe og vi fortsatt er tørre her nede, trekker vi på smilebåndet og spiser videre.