Moseldalen – vinsmaking og pittoreske slott og landsbyer

Vi er på reisefot igjen. Denne gangen er det Moseldalen og alpene som står på programmet. Så etter et par dager i vårt andre hjem i Danmark, satte vi oss onsdag 22. mai i Bjørns Mustang og var klare for et par lange dager, med foten på gasspedalen, sydover på de Tyske motorveiene. Mye regn og dårlige kjøreforhold, men Bjørn skrøt av at han, i et uoppmerksomt øyeblikk fra meg, målte 168 km/t på speedometeret.

Etter et par dager i Koblenz med besøk i gamlebyen, tur ut til punktet der Moseldalen møter Rhinen og en snartur (under spake protester fra Bjørn) inn i enda en vakker kirke, tok vi taubanen opp til den 1000 år gamle, største bevarte borgen i Europa, Festung Ehrenbreitstein. Der kunne vi endelig sette oss på første rad på borgplassen med utsikt over Koblenz, Mosel og Rhinen, og nyte et glass kald Moselhvitvin.

I Mülheim-Kärlich, den lille landsbyen der vi overnattet et par dager, var det Vatertag. Den artet seg noe annerledes enn farsdagene hjemme. Det lille torvet var smekkfullt av mannfolk, fylt til randen (og vel så det) med øl fra den lokale kroen. I fare for at alkoholnivået skulle synke faretruende, jobbet servingspersonalet på spreng for å holde tritt med etterspørselen. Musikkanlegget sto på full, og da mener jeg full, guffe og brølte ut en blanding av tysk ompa-musikk og gamle amerikanske hits fra 70-tallet. Noen middelaldrende kvinner danset en gruppedans, som under andre omstendigheter hadde egnet seg perfekt til «trim for eldre», mens vi, og noen småunger, interessert observerte festlighetene.

Da vi dro videre dagen etter var det eneste som var tilbake etter gårsdagens Vatertag et igjenglemt, halvtomt glass med dødt øl, der en spyflue hadde hatt sin siste fest og fløt på toppen med beina i været. På torvet hadde ryddebrigaden allerede vært i sving, og feiet de siste fedrene ut og hjem til avrusning.  

Torsdag 25. mai kjørte vi til Frankfurt, der vi hentet vi Gerd og Øystein på flyplassen og satte kursen til Ürzig, en liten landsby i Moseldalen. Da vi nærmet oss tittet solen frem, og vi kjørte av motorveien og tok ned taket. Gerd hadde vært forutseende og festet capsen elegant med et skautet over hodet, og en knute i nakken. Noen av oss andre har ikke slike egenskaper, og må klare oss uten caps og sjal, med håret flagrende i vinden, så vi ser ut som et bustetroll når vi ankommer målet. I Zell oppdaget vi et lite vinutsalg langsmed veien. Selve butikken var på den ene siden, mens noen benker og bord i blant busker og trær sto behagelig plassert langs elvebredden på den andre. Det var bare å se seg godt for når man krysset bilveien med ferske, nyplukkede jordbær, en flaske iskald jordbærvin og noen glass. Og så kunne vi kose oss på en benk med utsikt over Mosel, og kjenne at feriestemningen virkelig kom sigende.

Jeg vet ikke om det er fordi Øystein har flyttet fra Nord-Norge til Sørlandet at han, ifølge seg selv, er selektiv avholdsmann. Han påstår at Gud ikke ser ham når han drar fra bibelbeltet, krysser landegrensen og ankommer utlandet. Og det passet jo godt, når det er Moseldalen vi besøker.

For her vokser vinrankene på hver ledige plass oppover de bratte dalsidene, og den ene lille vinprodusenten etterfølger den andre.  Så den selektive avholdsmannen hadde ikke noe imot å være med og prøvesmake vin hos en av de lokale vinprodusentene i Ürzig.
Da vi ankom den lille kombinerte produksjonshallen og butikken fikk vi valgets kval. Skulle vi prøve en pakke med 6 små vinprøver, eller kjøpe et par tre flasker på deling. Verten avsluttet raskt diskusjonen, da han kom bort til oss og fortalte at de en gang i året hadde prøvesmaking på alle 24 sortene de produserte, med påfyll så mye vi ville. Det avgjorde saken umiddelbart, og for 20 Euro pro pers var det bare å starte.

Vi fikk grundige forklaringer for hver vin, hvor gamle vinrankene var, hvor de vokste, årgangen og hva vi skulle kjenne etter når vi smakte på vinen. For en som har et kunnskapsnivå alla: dette er en god vin, bedre vin eller kjempegod vin, var det interessant å høre på en som virkelig kunne faget. Og jeg innrømmer det. Jeg følte meg skikkelig proff der jeg rullet vinen rundt i glasset, stakk nesen oppi og lukte at det luktet – godt – og tok en slurk og lot den rulle rundt i munnen. Men bakkene som var satt frem til å spytte ut smaksprøvene i er jeg litt usikker på hvordan man bruker, så jeg svelget unna så godt det lot seg gjøre.

Men det har naturligvis ikke bare vært vindrikking på turen.

På søndag tok vi den lokale fergen tur/retur Bernkastel-Kues, en virkelig eventyrlandsby.

Mandagen var vi i alle fall spreke med en 16 km lang vandretur på Moselsteig fra Ürzig til Traben-Trabach, gjennom skog og langsmed overkanten av vinmarkene, med nydelig utsikt over Mosel og alle de små landsbyene nede i dalen.

Etter en slitsom gårsdag på 2 bein, var det tid for en roligere dag i Bjørns Mustang. En biltur til Kochem, med guidet omvisning i borgen, ble dagens tur.

Da vi skulle kjøre hjem, lyste det en gul varsellampe på dashbordet!
Jeg var ikke så veldig bekymret, heldigvis har jeg Bjørn til det. For når det gjelder bekymringer for den slags problemer, klarer han fint å være bekymret for oss begge to – og vel så det. Da vi våknet onsdag morgen korresponderte Bjørns humør relativt godt med det dårlige været på utsiden av soveromsvinduet. Han og Øystein dro til av gårde for å finne et verksted som kunne sjekke feilen. Været bedret seg utover formiddagen, og det gjorde heldigvis Bjørns humør også, da verkstedet slo fast at feilen ikke behøvde og rettes før vi var tilbake i Norge.

Siste dag i Mosel, og en ny vandretur. Denne gangen var målet Kloster Machern bare 5 km unna, men det viste seg at ruten var mer krevende enn vi hadde tenkt. Det spørs om Gerd og Øystein tør å være med oss på tur igjen.

Da gjenstår det bare å vise noen bilder fra Ürzig , før vi reiser videre til Ascaffenburg og biltur langs den Romantische Straße.