Washington DC til Florida, en reise fra den ene politiske ytterkanten til den andre.

Med kuldegrader og kraftig vind, innimellom i kombinasjon med regn, sludd og litt snø, ble ullgenser og varme sko overtatt av Tomine. Ullstilongsen (med livvidde til minst to småpiker i str xs) ble med litt tilpasning brukt av Othilie. Polvottene fikk jeg lov til å bruke innimellom, slik at jeg kunne varme dem opp før jeg lånte dem videre. Jentene var stadig bekymret for at mormor skulle fryse, men ullsokkene beholdt jeg selv så det gikk bra.
Til tross for kulden, opplevde vi masse.

Et av høydepunktene var turen til Capitol.

Det viste seg at guidete turer måtte bestilles i god tid før besøksdagen, så vi hadde ingen tro på at vi skulle få sett noe særlig mer enn besøkssenteret da vi ved inngangen passerte vakten med automatvåpen og ble geleidet inn i sikkerhetskontrollen. Etter klarering traff vi en hyggelig servicemann, som etter en avbestilling hadde noen få ekstra billetter tilgjengelig, som han lurte på om vi var interessert i. Vi takket ja, og fikk fire billetter.

Det var i den såkalte Rotundaen Trump ble innsatt som USA’s 47.de president, måneden før vi entret rommet. Han ville nok ikke blitt særlig begeistret, hvis man påpekte at Europeisk arkitektur og kunst utvilsomt var inspirasjonen bak dette storslåtte rommet. (Hvilket forøvrig kan sies om alle de monumentale byggene man finner i Washington DC). Det brakte minnene tilbake til våre tidligere besøk i Italia og Hellas.
Når man så opp imot takhvelvingen høyt der oppe, ble blikket umiddelbart trukket mot George Washington, plassert mellom Liberty og Victory og omkranset av de romerske gudene. Der jeg sto og så opp på kunstverket, gikk tankene tilbake til vårt besøk i Det Sixtinske kapell i Roma for mange år siden.
De store maleriene som omkranser rommet viser ulike begivenheter ifra USA’s historie. Det var ikke vanskelig å se at det hadde vært viktigere å fremstille begivenhetene patriotisk og ærefullt, enn slik de historisk faktisk var. Så det er ikke bare Trump som er lemfeldig med fakta.

Washington er også byen med gratis inngang til alle Smithsonian-museene. Her er det bare å spasere inn, med unntak av Smithsonian Air and Space-museum. Det er fortsatt gratis, men man må passe på å forhåndserservere dag og tid for besøket. Det medførte en bomtur på første forsøk, men dagen etter fikk vi reservert plass.
Og så vil jeg anbefale å sjekke prisen på cafeene før man bestemmer seg for hvor man skal spise dagens lunch, for den varierer fra akseptabelt høy til horribel. 5 $ (60 kr) for en enkelt banan slår til og med prisene i Norge.

Vi besøkte Smithsonian Air and Space -museum…

…og Smithsonian National museum of American history…

…Othilie, som drømmer om å bli biolog, syntes helt klart at turen på naturhistorisk museum var det mest spennende…

Og selv om jentene bestemt erklærte at alle museene vi besøkte var kjempespennende, er jeg ikke sikker på om det var denne halvtamme krabaten i en av parkene som blir best husket.

Vi har alle ulike ønsker. Tomine fikk drømmen om shopping på Sephora oppfylt da vi besøkte Georgetown.

Tirsdag hentet Bjørn leiebilen vår, vi hadde uten problemer klart oss til fots og med buss og tog i Washington. Etter et besøk på National Air and Space – Udvar-Hazy museum med utstilling av all verdens flyvende fremkomstmidler, satte vi kursen sydover.

Vi krysset raskt grensen til Virginia og var umiddelbart på landsbygda, med spredt bebyggelse og ofte fattigslige og falleferdige småhus. Her og der sto det skjeve kors og slitte små gravstener inne ved husveggen, og minnet nåværende eiere om deres avdøde forfedre hver gang de tittet ut av vinduet. Der vi i Washington utenfor det Hvite hus, i Georgetown eller i folks vinduer, så plakater med protester mot den nye presidenten og pride- og transflagg hengene fra husveggene, var det nå plakater og flagg med «Make America Great Again» og «Trump for president 2024» som fanget oppmerksomheten.

Nå har han USS Massachusetts, IJL Mikasa og USS Missouri igjen. Han er litt usikker på om han får sett de to siste skipene, som ligger i henholdsvis Japan og Hawaii. Vel, jeg tar gjerne et par timer om bord på et slagskip i bytte for en tur både til Japan og Hawaii. Så det er mulig at Bjørns sjanser til å krysse av flere slagskip på den Bucket-listen, er større enn han tror.

Jentene, som tidligere har vært av den oppfatning at bilturen vi hadde til Oslo for et par å siden var laaang, begynner å bli bilvant. Etter en kort stopp i Charlston på fredag, øynet de muligheten for å komme helt frem til Florida. Sommertemperaturer og bading fristet så mye at de erklærte at det ikke var noe problem med en lang kjøretur. Så etter mange timer i bilen, krysset vi endelig grensen mellom South Carolina og Florida, og booket inn i USA’s eldste by, St. Augustine.

Hvis du har lyst, kan du lese andre del av reisebrevet fra turen her…